I walked through the flames of hell, and came out alive

Høyere utdanning er ikke å anbefale. Det finnes viktigere ting i livet, som å spise kuleis og se på blomstene. Og vi trenger faktisk folk i kassene på Rimi, og folk som vasker gulvene i diverse offentlige bygninger. Jeg tenker at det skulle vært meg. At jeg skulle gjort en helvetes god jobb med akkurat det. Men så tenker jeg videre at jeg sikkert hadde blitt lei etter la oss si ti år, og at det sikkert uansett ikke finnes så mange som ville ansatt ei vaskekjerring i rullestol. Jeg er med andre ord ambivalent. Men, en ting er sikkert; bare skallet er igjen av det som en gang var en superkul og fantastisk jente. Ja, meg. Skryting av hvor bra en viss gruppeeksamen gikk, lønnet seg ikke. Det skulle vært ugjort. For helt siden det, har hverdagen vært en syk blanding av grining, roping, manglende matlyst, hodepine, skrivesperre og stress. Aldri mer. Vær så snill.

Etter mitt skjønn er vi heldige som i det hele tatt fikk levert. Grunnene er mange og komplekse. Så mange og komplekse at jeg ikke har tenkt å gå inn på dem. Men, jeg liker i alle fall ikke gruppeeksamen. Jeg jobber absolutt best alene. Når jeg bare har meg selv å forholde meg til, og kan ha kontroll på alt som skjer til en hver tid. Jeg trenger det. Gruppeeksamen gjør meg både bitchy og en smule psykotisk. Når vi endelig fikk levert og framført dritten, tok jeg ukritisk juleferie - selv om jeg i realiteten hadde igjen å skrive et jævla refleksjonsnotat (satt hele natta før fristen, og endte opp med å levere AKKURAT tidsnok). Her kan det nevnes at vi under framføringen bestemte oss for å avslutte med en koselig og oppløftende julesang, nærmere bestemt ”Driving home for christmas”. Vel, noen sekunder inn i sangen kom det ei gammel kjerring ravende inn døren og krevde at vi skulle skru av. Hun satt eksamensvakt vegg i vegg. Vi hadde regnet med den sangen. Regnet med at den skulle plukke oss opp og lime oss sammen igjen. Hendelsen oppsummerer i grunnen hele prosjektperioden vår perfekt; manglende evne og mulighet til å fullføre både faglige og koselige ting, og stor frustrasjon som følge av dette.

Nå er jeg endelig hjemme på juleferie, og det er helt fantastisk herlig. Målet er å lade batteriene. For det er viktig at de er så gode som nye til neste semester. Da skal vi få en etterlengtet blanding av teori og praksis, noe som innebærer å svare ungdomsskoleelever på spørsmål de ikke tør å stille til andre. Fire ganger skal klassen holde styr på hundre av disse, og allerede nå har vi fått beskjed om at de hovedsakelig dukker opp for å få boller og brus. Så er det visst vanlig å få panikk når man finner ut hva de lurer på, for det finnes noen utspekulerte grensetestere blant dem da vet dere. Sånn bortsett fra det, skal vi bedrive rollespill. Uten at det har blitt eksplisitt fortalt, regner jeg med at en skal være sosialarbeider og en skal være klient. Dette skal tas opp på video, og analyseres. Spennende, men la oss være ærlige, også utrolig SKUMMELT.

Jeg ligger sykt dårlig an hva julegaveinnkjøp angår. Jeg har fortrengt hele greia, akkurat som det er noe som ikke angår meg. Så i dag skal jeg ut å handle, og jeg skal bli ferdig! Trist at dette krever at jeg dusjer og flytter ut av One piecen, men sånn er livet. Dagene hjemme har til nå vært preget av garasjefestligheter sammen med Hilde og Camilla, bittelitt shopping, korte bilturer, kaffe og matinntak. Jeg gleder meg til fortsettelsen:)

Skal bli flinkere å oppdatere nå som jeg har overskudd og tid. Snakkes snart:)