En serie uheldige hendelser

Frustrasjonen har bygd seg opp til et punkt hvor den ikke lenger kan lagres i det ubevisste. Den må ha utløp, den krever utløp. Løsning; bloggen. Til helvete med at jeg sikkert ikke rekker å lese mer enn seksti sider i dag, til helvete med det…

Det er lørdag har jeg blitt fortalt. For meg spiller det ingen rolle. Jeg står opp klokka 08.00, og setter meg med nesa nedi en ufattelig kjedelig pensumbok uansett hvilken dag det er. Jeg leser mellom femti og hundre sider HVER dag, og griner meg i søvn. Neida, jeg griner ikke (enda), men livsglede har blitt et ukjent fenomen for meg. I dag er det under to uker til eksamenen som vi, i følge lærerne på Høgskolen, burde være glade for at vi får ha allerede nå. For ja, tenk hvor deilig det blir å gjøre seg helt ferdig med dette emnet før man går over på det neste da? Det blir ikke deilig det vet dere, når man på veien dit har greid å ødelegge evnen til å kjenne positive følelser.

Så langt i dag har jeg lest et kapittel på om lag tredve sider. Om metoder for å forske på aldring. Usedvanlig kjedelige akkurat det, men underveis trøstet jeg meg med at det nok var eksamensrelevant, og at alle andre også måtte lese det. Vel, FEIL. Det kapittelet står nemlig ikke på pensum en gang, noe jeg fant ut etterpå. Herligheten da, for et ufattelig herlig liv jeg har. Har jeg noen å skylde på? Nei. Stakkars meg. Og dette er bare slutten på en rekke uheldige hendelser som jeg ikke kan skylde på noen andre enn meg selv…

Her en morgen våknet jeg opp og var i strålende humør. Jeg stod opp mye tidligere enn jeg trengte fordi jeg ville ha tid til god frokost, og selvfølgelig pensumlesing. Jeg rullet inn på badet, vasket meg i trynet og greip tak i toalettmappa mi. Det jeg ikke visste før det var for seint, var at jeg greip tak i bunnen og dermed tømte hele dens innhold ufrivillig over meg selv og gulvet. En av de tingene som ramla ut var ei rimelig stor og full parfymeflaske. Jeg registrerte det ikke før jeg kjente en veldig intens lukt, og så at både jeg og gulvet var vått. Av favorittparfymen min. Jeg brakk meg impulsivt, for lukta var plutselig ikke god lenger. Den var waaay to much, og ja... jævlig ekkel! Etter en stund skjønte jeg at jeg måtte ta affære, og ikke bare sitte der og nekte for at det var sant. Jeg støvsugde og vaska gulvet tre ganger, før jeg innså at jeg hadde tapt kampen mot lukta (til helvete med frokosten og alt). Hele leiligheta stinka ”Cool water” innen jeg dro på skolen, og man skulle tro fingrene mine var laga av det. Lite kult. Jeg var kvalm resten av dagen, og badet lukter enda…

På onsdag fylte Camilla 23 år. Det var i det generelle en meget koselig feiring vi fikk i stand, med leker som ”sett pikken på Pål”, ”greier du å komme deg i stående posisjon hvis hendene og føttene dine blir bundet du da?”, ”Sleng ut snøre og se om du får fisk da vel!” (les; godteri), og ”Disney-Singstar”. Bursdagsbarnet fikk godteri, Oreokake, penger og tatoveringstime den 4. oktober. Hun stresser nå med å finne nytt design, da det viste seg at halve Norge allerede har det opprinnelige.

Men, la oss bevege oss bort fra det positive og morsomme, og heller merke oss at dette var min ultimate ulykkesdag; Hele denne historien er på mange måter historien om Hege og Vannkokeren. I et forsøk på å ”servere” kaffe, greide jeg å søle halve den store boksen med kaffe utover stuegulvet. Jeg ble fullstendig handlingslammet i noen sekunder, før jeg kom på at kaffekorn er tørt og derfor kan tas med støvsugeren. Glede. Dette kom til å gå fort. Jeg hentet støvsugeren, og skulle bare sette vannkokeren oppå bordet og ut av veien før jeg begynte oppsuginga. Men, det hjalp jo lite at jeg bare skulle det, for i realiteten endte jeg med å lage kaffe på gulvet. Vann og kaffekorn i en fornøyelig kombinasjon. Just grab a straw people! Støvsugeren ble med ett nyttesløs og jeg tydde til tue og vann. Dette kom ikke til å gå så fort likevel. forbannet over egen idioti (forbannelsen kom for tidlig, men det visste jeg ikke da).

Vi lo etter hvert godt av kaffe-flausa. Vi tok til og med bilder av det. Hege gjør vondt verre liksom. Så begynte spekulasjonene; ”Hva ble det neste?”. Lite visste vi, da, om at det neste ble kortslutning av strømmen og elektrisk støt. Nå begynte jeg in medias res eller noe. Vi tar det fra begynnelsen; Jeg skylte utav vannkokeren fordi den hadde blitt full av kaffe etter uhellet mitt. Jeg tørka den meget godt (trodde jeg selv), og satte den tilbake på den dingsen på ledninga. Her skal det sies at jeg trodde ledninga var ute av kontakten, men med min flaks var den selvfølgelig ikke det. Det gnistret rimelig mye før strømmen på både kjøkkenet, stua, badet og rommene våre gikk. Også skjedde det som er litt diffust for meg – jeg greide å få støt. Fordi jeg av en eller annen grunn fiklet borti det som forårsaket mørkeleggelsen. Jeg utelukker ikke at jeg har fortrengt hvorfor, eller hvordan, fordi det var på grunn av min egen idioti. Jeg er takknemlig for at det var venstrehånda som ble ramma, for den verker og er øm enda. Har nok fått meg en aldri så liten muskelstrekk. Vi fant ikke hovedbryteren til sikringene, så fikk ikke igjen strømmen før dagen etterpå når vaktmesteren kom. Han kunne fortelle at den vannkokeren hadde ødelagt litt av hvert. Nå har Marit av en eller annen grunn problemer med at strømmen går når hun strekker håret på rommet sitt. FML.

Jeg ringte mamma og pappa i går fordi jeg var litt bekymra for hånda mi. De beroliget meg heldigvis, med kommentarer som ”dette er slik som alle må oppleve en gang i løpet av livet” (virkelig?) og ”prøv å ikke ta så mye smertestillende. Vondt skal vondt fordrive”. Håper det ordner seg snart, i alle fall til eksamen. Sa jeg FML?

Nå avslutter jeg, med en visshet om at jeg mest sannsynlig har fått dere til å føle dere bedre angående eget liv. Vi snakkes:)

Ditt og datt

Passer seg bra med en liten bloggoppdatering nå, siden jeg ikke har noe annet å gjøre liksom. Vel, sannheten bak den gedigne løgnen er at jeg har tusen ting jeg heller skulle ha gjort faktisk; vasket opp skitne tallerkener, ryddet rommet, vasket rommet, ryddet resten av leilighet, vasket resten av leiligheten, lest åtti sider pensum og, wait for it, dusjet. Og dette er ikke overdrivelse en gang altså. Hadde jeg følt for å overdrive hadde jeg heller sagt; ”OMG. Jeg har mer og gjøre enn alle andre i hele verden. Stakkars meg! Jeg må rydde hele det jævla slottet jeg bor i, jeg må vaske det OG jeg må tørke støv i alle hjørnene. SÅ må jeg lese hundre tusen sider psykologi og tømme peisen for sot. Yeah, I am Askepott (jeg vet ikke hvordan det skrives på engelsk så jeg skriver det heller på norsk. Jeg er så teit som innrømmer slikt)”.

Ai, ai som samvittigheten tynger! Her sitter jeg i min naive lille verden, og tror at ting gjør seg av seg selv. Jeg tror i alle fall at Gud gjør husarbeidet for meg hvis jeg klager høyt lenge nok, det tror jeg faktisk. Gud er en real kar, er han ikke det da? Og nå har det seg faktisk sånn at jeg har altfor mye å gjøre, og altfor lite energi til å gjøre det med. Jeg er sikker på at Gud har masse energi jeg, masse.

I morgen kommer Hilde på besøk fra Kristiansund, og stakkars henne! For her blir ikke ting gjort, det er det bare å innse. Hun blir møtt med en bakterieinfisert leilighet som uten tvil kommer til å etterlate henne med sår hals og snørr. Hun kom ikke til Volda for å bli sjuk sa hun, men jeg er redd det hjelper lite hva hun vil. For hvordan skal jeg egentlig greie og ikke hoste i nærheten av henne når det er det jeg gjør på nitti prosent av tida?

Illustrasjonsbilde

Jeg trodde jeg var i ferd med å bli frisk jeg, men jeg er jo så jævlig dum vet dere. Jeg dro ut på lørdagen jeg, og sørget for å dele drikke med alle jeg møtte (viktig å spre sykdom). Hadde det veldig festlig, eksempelvis da vi skulle gå nedover til sentrum og alle sammen fikk en intens trang til å synge. Jeg måtte noe helt sinnssykt urinere, så jeg foreslo at vi skulle synge noe trist som ikke framkalte latter og påfølgende utpissing. Da sang vi heller Bjørn Eidsvågs ”Eg ser” og en annen veldig deprimerende sang som jeg ikke husker navnet på. Mindre festlig var det da ei kjerring på førti something ville danse med meg. Jeg bare; ”Ehh, nei. Jeg vil ikke danse og jeg skal på dass (ja, igjen)” Hun bare; ”Jooo, kom og daaaaaans!. Jeg bare; ”dans selv da”. Også trodde jeg det var over, men tror du ikke hun griper tak i rullestolen min og prøver å plassere den i en dansende posisjon rett foran henne?! Heldigvis er jeg sterkest i hele verden, så nå nei du! Apropos, så datt det en veldig full og stor fyr over meg også, og jeg presset han unna med rå muskelkraft. Han skulle ikke på mitt fang, det var helt sikkert. Jeg ble så støl av det at dere aner ikke! Uansett; våknet opp dagen etterpå og følte at forkjølelsen hadde takla dette overrasende bra. Vel, det var før jeg mista stemmen. Sånn helt altså. Jeg kan bare hviske, og det høres veldig teit ut når jeg gjør det. Hege og hvisking går liksom ikke helt sammen. Så nå propper jeg i meg masse Repsils, te og is, for dette har jeg strengt tatt ikke tid til…

Jeg er hjemme alene, det er derfor jeg er litt ekstra rar. Camilla og Marit er i skauen med skolen helt til fredagen, for de har nemlig UteFag dette året. De ligger i telt i fire dager, og har det garantert ikke som noen som helst plomme i noe som helst egg. Det har faktisk vært forferdelig vær og temperatur siden de dro, og jeg synes oppriktig synd på dem. Ja, det er fantastisk at de har utedo i alle fall (var lenge redd for denne typen beskjed; ”dig your own shit hole, be sure to cover it up nicely and bring your used paper back to the tent”) men i følge Camilla er den i fem minutters gåavstand, og opprinnelig fra Afrika. I tillegg angripes de visst regelmessig av hundre tusen mygg og fryser ræva blå. Også, herregud; de skal bade. De MÅ bade. De må ta et jævla livredningskurs der ute! Jeg skjønner ikke greia, vi har da basseng på Høgskolen?. Uansett; jeg er litt skeptisk for hvilken tilstand de er i når de kommer hjem. Det er vel da de blir sure for at jeg verken har vaska, tørka støv eller handla inn mat tenker jeg…

Men, nå skal jeg heller gjøre noe fornuftig ja. Vi snakkes:)

*fake a smile*