Passer seg bra med en liten bloggoppdatering nå, siden jeg ikke har noe annet å gjøre liksom. Vel, sannheten bak den gedigne løgnen er at jeg har tusen ting jeg heller skulle ha gjort faktisk; vasket opp skitne tallerkener, ryddet rommet, vasket rommet, ryddet resten av leilighet, vasket resten av leiligheten, lest åtti sider pensum og, wait for it, dusjet. Og dette er ikke overdrivelse en gang altså. Hadde jeg følt for å overdrive hadde jeg heller sagt; ”OMG. Jeg har mer og gjøre enn alle andre i hele verden. Stakkars meg! Jeg må rydde hele det jævla slottet jeg bor i, jeg må vaske det OG jeg må tørke støv i alle hjørnene. SÅ må jeg lese hundre tusen sider psykologi og tømme peisen for sot. Yeah, I am Askepott (jeg vet ikke hvordan det skrives på engelsk så jeg skriver det heller på norsk. Jeg er så teit som innrømmer slikt)”.
Ai, ai som samvittigheten tynger! Her sitter jeg i min naive lille verden, og tror at ting gjør seg av seg selv. Jeg tror i alle fall at Gud gjør husarbeidet for meg hvis jeg klager høyt lenge nok, det tror jeg faktisk. Gud er en real kar, er han ikke det da? Og nå har det seg faktisk sånn at jeg har altfor mye å gjøre, og altfor lite energi til å gjøre det med. Jeg er sikker på at Gud har masse energi jeg, masse.
I morgen kommer Hilde på besøk fra Kristiansund, og stakkars henne! For her blir ikke ting gjort, det er det bare å innse. Hun blir møtt med en bakterieinfisert leilighet som uten tvil kommer til å etterlate henne med sår hals og snørr. Hun kom ikke til Volda for å bli sjuk sa hun, men jeg er redd det hjelper lite hva hun vil. For hvordan skal jeg egentlig greie og ikke hoste i nærheten av henne når det er det jeg gjør på nitti prosent av tida?
Illustrasjonsbilde
Jeg trodde jeg var i ferd med å bli frisk jeg, men jeg er jo så jævlig dum vet dere. Jeg dro ut på lørdagen jeg, og sørget for å dele drikke med alle jeg møtte (viktig å spre sykdom). Hadde det veldig festlig, eksempelvis da vi skulle gå nedover til sentrum og alle sammen fikk en intens trang til å synge. Jeg måtte noe helt sinnssykt urinere, så jeg foreslo at vi skulle synge noe trist som ikke framkalte latter og påfølgende utpissing. Da sang vi heller Bjørn Eidsvågs ”Eg ser” og en annen veldig deprimerende sang som jeg ikke husker navnet på. Mindre festlig var det da ei kjerring på førti something ville danse med meg. Jeg bare; ”Ehh, nei. Jeg vil ikke danse og jeg skal på dass (ja, igjen)” Hun bare; ”Jooo, kom og daaaaaans!. Jeg bare; ”dans selv da”. Også trodde jeg det var over, men tror du ikke hun griper tak i rullestolen min og prøver å plassere den i en dansende posisjon rett foran henne?! Heldigvis er jeg sterkest i hele verden, så nå nei du! Apropos, så datt det en veldig full og stor fyr over meg også, og jeg presset han unna med rå muskelkraft. Han skulle ikke på mitt fang, det var helt sikkert. Jeg ble så støl av det at dere aner ikke! Uansett; våknet opp dagen etterpå og følte at forkjølelsen hadde takla dette overrasende bra. Vel, det var før jeg mista stemmen. Sånn helt altså. Jeg kan bare hviske, og det høres veldig teit ut når jeg gjør det. Hege og hvisking går liksom ikke helt sammen. Så nå propper jeg i meg masse Repsils, te og is, for dette har jeg strengt tatt ikke tid til…
Jeg er hjemme alene, det er derfor jeg er litt ekstra rar. Camilla og Marit er i skauen med skolen helt til fredagen, for de har nemlig UteFag dette året. De ligger i telt i fire dager, og har det garantert ikke som noen som helst plomme i noe som helst egg. Det har faktisk vært forferdelig vær og temperatur siden de dro, og jeg synes oppriktig synd på dem. Ja, det er fantastisk at de har utedo i alle fall (var lenge redd for denne typen beskjed; ”dig your own shit hole, be sure to cover it up nicely and bring your used paper back to the tent”) men i følge Camilla er den i fem minutters gåavstand, og opprinnelig fra Afrika. I tillegg angripes de visst regelmessig av hundre tusen mygg og fryser ræva blå. Også, herregud; de skal bade. De MÅ bade. De må ta et jævla livredningskurs der ute! Jeg skjønner ikke greia, vi har da basseng på Høgskolen?. Uansett; jeg er litt skeptisk for hvilken tilstand de er i når de kommer hjem. Det er vel da de blir sure for at jeg verken har vaska, tørka støv eller handla inn mat tenker jeg…
Men, nå skal jeg heller gjøre noe fornuftig ja. Vi snakkes:)
*fake a smile*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar