sykere enn sykest lizm!

Jeg er så syk. Herregud da, så syk jeg er! Jeg blir alltid mye sykere enn alle andre, og det er alltid ekstra synd på akkurat meg. Sånn er det bare. Halsen verker helt utrolig masse, jeg har enorm snørrproduksjon, jeg har vondt i lungene og jeg piper når jeg puster (foreløpig bare på utpust, men jeg har hørt ryker om eskalering). Føler det er på sin plass å takke Marit hjerteligst for den beste bursdagsgaven i hele verden. For ja; det var hun tok med seg jævelskapen når hun flytta inn, og ja, jeg har faktisk bursdag i dag. Fantastisk!

Jeg har et ambivalent forhold til at det er studiedag i dag. På den ene siden slipper jeg skole (horray jesus!), men på den andre siden må jeg lese. Det har jeg faktisk gjort, men skal innrømme at ti sider ikke er så mye å skryte av. Det er faktisk umulig å lese om Freuds psykoanalyse når man har snørr og sår hals, det har jeg funnet ut. Jeg snakker om KLIN umulig her altså. All energi rettes heller mot å synes synd på seg selv, og drømme om mentolrøyk og potetstappe of course. Oh, potetstappe har jeg i skapet. Lucky me! Ser dere, jeg greier faktisk å fokusere positivt i en svært så mørk situasjon, om enn med sterk ironi og sarkasme innblandet…

Jeg hater at jeg aldri mister troa på imunforsvaret mitt. Det skuffer meg gang på gang, men likevel, likevel fortsetter jeg å rose det opp i skyene (type; ”jeg blir jo aldri syk, jeg mener, host på meg. Jeg garanterer at det ikke resulterer i sykdom. Jeg sitter ut i t-skjorte for f, SE på meg”). Noen vil kalle dette et desperat rop om oppmerksomhet og anerkjennelse, jeg vil kalle det ren dumskap. La meg ta dere med to dager tilbake i tid; En veldig lignende samtale, eventuelt monolog, som nevnt over, fant sted. Mine to samboere hadde da begge blitt syke, og jeg kjente meg fortsatt frisk som en rose, en ROSE altså. Så lang tid hadde passert fra sykdommen ankom bopelen, at jeg oppriktig trodde imunforsvaret mitt hadde gjort heftige ninjabevegelser (som jeg alltid tror). Som seg hør og bør i slike situasjoner ble jeg straffet, allerede dagen etterpå faktisk. God waist no time. Hovmod står for fall. Man skal ikke skryte, fy på Hege!

Nå befinner jeg meg i en situasjon der jeg ikke kan forvente noe som helst sympati (passer meg dårlig, siden jeg blir en mann når jeg er syk) Hvorfor ingen sympati? Fordi jeg alltid er så usjarmerende mot syke mennesker selv. Jeg babler om tankens kraft, og at man ikke blir syk hvis man ikke tenker på at man kommer til å bli syk (BIG slap in tha face for meg altså! Major..), og jeg tar ikke innover meg at andre faktisk er syke. Jeg vet ikke hvorfor jeg lirer ut av meg slik drit, kan være at jeg har en enorm lyst til at andre skal være oppspilte og friske når jeg selv er det. Kan også være at jeg er livredd for å få det selv, og dermed fornekter det hele. Either way, DÅRLIG egenskap. Og unnskyld! Once again, I know better now…

Jeg er hjemme alene, fordi Marit og Camilla har sin første skoledag i dag. Noen vil si endelig, slik som meg. Men, det er jo litt kjedelig! Vet ikke helt hva som skjer senere i dag, ikke noe spesielt regner jeg med. Jeg er faktisk, wait for it, SYK. Har hørt rykter om kake da, og det ville vært godt. Blir nok kjekt uansett, er ikke så veldig bursdagsperson. Her kan det nevnes hva Camilla gjorde i dag; hun sendte melding og ba meg lete etter gave i kjøleskapet. Jeg liker ting i kjøleskap, og ble unektelig ganske oppspilt. Jeg lette og lette, og lette litt til. Jeg har innfunnet meg med at jeg er en utrolig dårlig leter, og derfor leter jeg til jeg får blodige hender og krampetrekninger. Etter en god stund ber jeg om et hint og får til svar, I quote; ”Hint; never was. Mohahaha!” Unnskyld meg, offended to no end….

Vel, nå har jeg blitt hele 23 år, grøss og gru! Livet går sin obligatoriske gang tydeligvis. Jaja, nå skal jeg vente på at folk kommer hjem. Tusen takk for alle gratulasjoner!:)