London osv.

Heisann. Jeg er tilbake i Norge. Det er en god stund siden faktisk, men blogglysten har ikke vært helt tilstede. Det er den egentlig ikke nå heller, men jeg prøver iallefall. Det skal jeg ha. Hadde det veldig kjekt i London sammen med mamma og pappa. Bodde på et kjempefint hotell. Det var veldig sentralt. Gikk mye. Endte som regel alltid opp i Soho, det beryktede sexstrøket. Men, det var visst før i tiden det. Spor kunne dog ses enda, i form av sexbutikker og strippebuler. Koselig plass. Trange gater og puber på hvert et hjørne. Berusede engelskmenn også, i dress. For i England drar de ut rett etter jobb, også avslutter de tidlig. Også står de ute på gata med ølen sin, og mingler med hverandre. Det så riktig så trivelig ut, så vi joina et par ganger. En av gangene hadde plutselig mamma en stor edderkopp i trynet;

Mamma; "bla, bla, bla, bla"

Hege; "bla, bla, bla"

Mamma; "bla, bla"

Hege; "du har en edderkopp på kinnet.."

Vanligvis tror man ikke på det når folk forteller en slikt. Edderkopp på kinnet liksom. Særlig. Haha. Men, mamma gjorde heldigvis det. Mamma ble hysterisk. Mamma fikk spasmer. Mamma klaska seg vilt i trynet. Mamma adopterte stemmen til en person med veldig lys stemme, og ba oss hjelpe henne å fjerne den. Ingen hjalp henne. Mest fordi hun ubevisst bevegde seg raskt bort fra oss. Og fordi undertegnede har en så stor edderkoppskrekk at hun var sikker på at bildet av den kravlende edderkoppen kom til dukke opp hver gang hun lukket øynene. Hver gang hun blunket. Hele tiden egentlig. Det var akkurat som en dårlig skrekkfilm. Vi ante ikke hvor edderkoppen kom fra, men det verste var at vi ikke ante hvor den forsvant når mamma omsider greide å fjerne den fra ansiktet. Reaksjon; grøsninger og hysteriske latterkramper hele resten av kvelden. Utvilsomt en dårlig kamuflert forsvarsmekanisme. Mamma fikk en trang til å klemme meg hele tiden, og jeg fikk en trang til å fortelle henne at jeg trodde edderkoppen hadde havnet i nakken hennes og fortsatt nedover ryggen. Da fikk begge en trang til å dra tilbake til hotellet og dusje i glovarmt vann, og pappa fikk en trang til å riste oss tilbake til den nogenlunde rasjonelle verden ("jeg så at edderkoppen hoppa fra ansiktet hennes og opp i en busk. Jeg SÅ det"..særlig). Da fikk vi en trang til å be han holde kjeft.

Vi gikk som sagt masse gatelangs. Noen ganger befant vi oss i gater med butikker av ulikt slag. Noe som var ganske naturlig, siden vi ikke var i Volda. Jeg hadde store shoppingplaner, store. Jeg skulle finne litt av det jeg trengte, og masse av det jeg ikke trengte. Slik ble det ikke. Fant ikke noe her jeg. Og ikke her. Fant ikke noe der heller. Eller der. Oh, H og M..her fant jeg noe. Fantastisk. Et skikkelig scoop. Whatever. Noe av mangelen på shopping må tilskrives at vi var på familietur. Da må man helst gjøre noe alle liker. Men, det går greit det. For all del. Trøster meg med at jeg fant masse i Molde rett før jeg dro...jæddæ. Taxfree ble suksess da; mengder med røyk, sprit, sminke, parfyme, og godis.

Så spiste vi masse. Jeg spiste på indisk restaurant for eksempel, for første gang. Det var en fin opplevelse, jeg elsker tross alt indisk mat. Viser seg at jeg elsker det indiske folk (?) også, for servitøren var riktig så hyggelig med sin gebrokne engelsk. Fikk gratis dessert og greier. Smultbollegreier. De smakte overraskende nok ikke som alt annet vi hadde spist. Sannheten er nemlig at alt endte opp med å smake likt, fordi alt ble laget med det samme krydderet. Bra jeg elsker krydderet da.

En annen dag spiste vi på en annen plass vet dere, og da bestemte jeg meg for å bestille kyllingpai. Og rett etterpå kom jeg på; herregud, jeg har bestilt pai. I london. Hele Sweeny Todd-filmen begynte å spille inni hodet mitt. Alle sangene. Om paiene. I London. Men så bare; herregud. Slutt å tenk på det. Også gjorde jeg det. Men, så kom paien. Og paien så helt lik ut som paiene i filmen, HELT lik. Ikke slik som norsk pai uten ekle assosiasjoner da altså? Neivel. Derfor fortsatte jeg min indre kamp; Den er sikkert kjempegod. Knus den med gaffelen. Også gjorde jeg det. Også var den egentlig veldig god, men ble litt mindre god av at worst pies in Looondooon gikk på repeat inni hodet mitt.

Det var en sultestreik mot noe som hadde med Afganistan å gjøre på en plen midt i London. Det var et skilt der, hvor det stod at de var på den 28. dagen. "28 dager uten mat?" Jeg sa det faktisk høyt, med stemmen gjennomsyret av misstro. "De drikker sikkert mye da", svarte mamma. Jaja, men drikke er ikke mat, det er derfor man opererer med to forskjellige navn. Jeg var oppriktig sjokkert, jeg hadde aldri greid det. Etter den andre dagen hadde jeg begynt å tvilt på min egen mening, etter den tredje hadde jeg så smått skifta den, og etter den fjerde hadde jeg stappa trynet fult av junkfood. Så hadde jeg skyldt på min svake karakter, og sagt at slike kollektive tiltak ikke var noe for meg. Det var en hund der også, jeg håper den fikk mat da iallefall..

Sånn ellers; jeg har blitt brun og solbrent. Det klør og svir. Jeg er ikke flink nok med aloe vera. Takk for litt finvær, iallefall. Så har jeg snart lest ut Breaking dawn, den siste boka i min tidligere nevnte besettelse. Dette fastslår beyond reasonable doubt at jeg ikke har så mye liv. Men jeg koser meg likevel jeg, ja jøsses. Med pistasjeis osv. Og i mårra begynner bilturen mot Mo I Rana, skal i bryllupet til søskenbarnet mitt der. Gleder meg!:) Nå skal jeg legge meg, er så trøtt i øynene. Sikkert masse skrivefeil her, har vært bevisstløs mens jeg har skrevet. Forresten; sorry for alle og/å- feilene her i det siste, jeg har merket dem selv, og de irriterer meg en hel del. Jeg som pleide å håne alle andre som ikke greide å følge denne enkle gramatiske regelen. Vel, nå må jeg begynne å håne meg selv også. The irony.

Natta:)