sykere enn sykest lizm!

Jeg er så syk. Herregud da, så syk jeg er! Jeg blir alltid mye sykere enn alle andre, og det er alltid ekstra synd på akkurat meg. Sånn er det bare. Halsen verker helt utrolig masse, jeg har enorm snørrproduksjon, jeg har vondt i lungene og jeg piper når jeg puster (foreløpig bare på utpust, men jeg har hørt ryker om eskalering). Føler det er på sin plass å takke Marit hjerteligst for den beste bursdagsgaven i hele verden. For ja; det var hun tok med seg jævelskapen når hun flytta inn, og ja, jeg har faktisk bursdag i dag. Fantastisk!

Jeg har et ambivalent forhold til at det er studiedag i dag. På den ene siden slipper jeg skole (horray jesus!), men på den andre siden må jeg lese. Det har jeg faktisk gjort, men skal innrømme at ti sider ikke er så mye å skryte av. Det er faktisk umulig å lese om Freuds psykoanalyse når man har snørr og sår hals, det har jeg funnet ut. Jeg snakker om KLIN umulig her altså. All energi rettes heller mot å synes synd på seg selv, og drømme om mentolrøyk og potetstappe of course. Oh, potetstappe har jeg i skapet. Lucky me! Ser dere, jeg greier faktisk å fokusere positivt i en svært så mørk situasjon, om enn med sterk ironi og sarkasme innblandet…

Jeg hater at jeg aldri mister troa på imunforsvaret mitt. Det skuffer meg gang på gang, men likevel, likevel fortsetter jeg å rose det opp i skyene (type; ”jeg blir jo aldri syk, jeg mener, host på meg. Jeg garanterer at det ikke resulterer i sykdom. Jeg sitter ut i t-skjorte for f, SE på meg”). Noen vil kalle dette et desperat rop om oppmerksomhet og anerkjennelse, jeg vil kalle det ren dumskap. La meg ta dere med to dager tilbake i tid; En veldig lignende samtale, eventuelt monolog, som nevnt over, fant sted. Mine to samboere hadde da begge blitt syke, og jeg kjente meg fortsatt frisk som en rose, en ROSE altså. Så lang tid hadde passert fra sykdommen ankom bopelen, at jeg oppriktig trodde imunforsvaret mitt hadde gjort heftige ninjabevegelser (som jeg alltid tror). Som seg hør og bør i slike situasjoner ble jeg straffet, allerede dagen etterpå faktisk. God waist no time. Hovmod står for fall. Man skal ikke skryte, fy på Hege!

Nå befinner jeg meg i en situasjon der jeg ikke kan forvente noe som helst sympati (passer meg dårlig, siden jeg blir en mann når jeg er syk) Hvorfor ingen sympati? Fordi jeg alltid er så usjarmerende mot syke mennesker selv. Jeg babler om tankens kraft, og at man ikke blir syk hvis man ikke tenker på at man kommer til å bli syk (BIG slap in tha face for meg altså! Major..), og jeg tar ikke innover meg at andre faktisk er syke. Jeg vet ikke hvorfor jeg lirer ut av meg slik drit, kan være at jeg har en enorm lyst til at andre skal være oppspilte og friske når jeg selv er det. Kan også være at jeg er livredd for å få det selv, og dermed fornekter det hele. Either way, DÅRLIG egenskap. Og unnskyld! Once again, I know better now…

Jeg er hjemme alene, fordi Marit og Camilla har sin første skoledag i dag. Noen vil si endelig, slik som meg. Men, det er jo litt kjedelig! Vet ikke helt hva som skjer senere i dag, ikke noe spesielt regner jeg med. Jeg er faktisk, wait for it, SYK. Har hørt rykter om kake da, og det ville vært godt. Blir nok kjekt uansett, er ikke så veldig bursdagsperson. Her kan det nevnes hva Camilla gjorde i dag; hun sendte melding og ba meg lete etter gave i kjøleskapet. Jeg liker ting i kjøleskap, og ble unektelig ganske oppspilt. Jeg lette og lette, og lette litt til. Jeg har innfunnet meg med at jeg er en utrolig dårlig leter, og derfor leter jeg til jeg får blodige hender og krampetrekninger. Etter en god stund ber jeg om et hint og får til svar, I quote; ”Hint; never was. Mohahaha!” Unnskyld meg, offended to no end….

Vel, nå har jeg blitt hele 23 år, grøss og gru! Livet går sin obligatoriske gang tydeligvis. Jaja, nå skal jeg vente på at folk kommer hjem. Tusen takk for alle gratulasjoner!:)

Skolestart osv.

Heisann. Jeg har blogg jeg ja, stemmer det. Jeg har vært en dårlig blogger i det siste, den ultimate dårlige bloggeren faktisk. En blogger som ikke blogger. Men, uansett; nå skal jeg gjøre det, og det er ikke rent lite jeg har å fortelle.

Har vært i bryllup i Nord-norge. Hadde aldri vært i Nord-norge før, og ante derfor heller ikke hvor utrolig lang tid det tok å kjøre dit. Altså, jeg visste det jo i form av antall timer, men det er jo slik at noen ganger føles en time som tre – ofte på grunn kliss likt landskap så å si hele veien. Men vi kom da fram, og der ventet et tre dager langt eventyr. Eventyret bestod av utflukter, mat, drikke, mange koselige mennesker og selvfølgelig en rørende vakker seremoni. Eventyret hadde så å si ikke pause, gikk i ett fra begynnelse til slutt. Tror neppe jeg kommer til å oppleve noe lignende igjen. Og jeg har full forståelse for at de ugifte mannfolkene blant gjestene fikk nerver, for hva som kommer til å forventes av dem når det blir deres tur.

Nå er jeg tilbake i Volda, og jeg og Camilla har fått ny samboer;

Personalia;

Navn; Marit

Rase; Sunnmøring

Alder; 21

Utdanning; Førskolelærer

Favorittaktiviteter; å bake, fange innsekter i uringlass, se på tv, hoste og overdrive sin egen dialekt.

Sier ofte; ”hademm”, ”ej stikk”, ”vi ser” og ”ej meldte mej litt ut”.

Høyeste ønske; Danne rap/sanggruppe og melde seg på X faktor.

Vært oss bekjent; I to år og noen dager.

Vi synes dette er kjempeartig, ønsker henne velkommen til vårt sære fellesskap og håper hun ikke får varige mén. Det kan føyes til at hun har vært naboen vår siden begynnelsen, og derfor vet hva hun nettopp har viklet seg selv inn i:)

Ellers har jeg begynt på skolen igjen, med et forferdelig sjokkartet brak! Vi hadde en liten samling av alkoholtørste folk utenfor her på mandagskvelden – fordi det var smart siden jeg skulle begynne på skolen tirsdags morgen. Høytaleren til Marit (hun bidrar allerede) ble plassert utenfor sammen med oss, og påtvang hele Volda vår (noen ganger tvilsomme) musikksmak. Alkoholen smakte saft, og resultatet ble deretter. Saft er tross alt betegnet som en tørstedrikk. Vi skulle egentlig videre ut på konsert, hadde faktisk betalt billetten og greier. Men som de fleste andre gangene, kom vi oss aldri dit. Ble litt snurt, men kom meg over det da jeg endelig innså at jeg skulle på skolen neste dag – ikke noe vits i å dykke dypere nedi alkoholen da (hadde strengt tatt fått nok allerede). Jeg tvang heller de tre menneskene, som plutselig var de eneste som var igjen, til å rydde opp en haug med flasker - selv om det ikke var de som hadde rota. De fikk lovnader om klem hvis de gjorde som jeg sa, men de så likevel rart på meg, og lurte tydeligvis på om jeg mente alvor. Det gjorde jeg, og for å understreke det tok jeg frem strengstemmen; ”Æ ska lægg mæ, okey? Ska på skolen i mårra, og har ingen interæsse av å våkn opp te ta her!” Akkurat som det var deres problem. Jeg er så sjarmerende. De så rart på meg litt til, men ga seg så i kast med oppgaven (jeg krediterer rullestolen). Ga klem til de som ville ha.

Vel, kom meg opp, pinte meg gjennom en forelesning om utviklingspsykologi, tok i mot informasjon om at vi skal lese seks bøker før eksamen 1. oktober, grein og spydde. I alle fall innvendig. Og det rommet vi har vært på de siste dagene tvinger meg til å sitte helt fremst, klin inni læreren. På grunn av trapper. Rett etter studiestart i fjor spurte lærerne meg om de skulle fikse et annet bord til meg eller noe, siden jeg faktisk sitter på hjørnet av første rad, med ansiktet og kroppen vendt mot venstre (i rullestolen). Jeg sa at det hadde vært kjekt. Siden har det ikke skjedd noe. På første skoledag nå, spurte en lærer om han kunne få ta et bilde av meg og vise det fram til folk som har med dårlig rullestoltilrettelegging å gjøre. Jeg sa ja, for han sa at han syntes dette var en skam. I mitt stille sinn tenkte jeg på om det var nå jeg skulle fortalt han at jeg i grunnen bare kan gå ut av rullestol, sette meg i et vanlig sete på første rad, og dermed ha ansiktet og kroppen plantet rett fremover som alle andre. Men, SÅ tenkte jeg ”Nei, faen. Nå har det tatt så lang tid for dem å fikse dette, at nå kan vi se om de greier det før jeg blir ferdigutdanna”. Uansett; Når man sitter fremst får man mye oppmerksomhet fra de som foreleser. Første dagen ble jeg brukt som to eksempler på grunn av rullestolen (OG altså tatt bilde av – passet meg bra), og den andre ble jeg brukt som et eksempel fordi jeg hadde rød genser lizm. Det er så slitsomt å måtte følge med absolutt hele tiden fordi man er redd for å bli brukt som et jævla eksempel, og det er slitsomt å hele tiden måtte smile og nikke anerkjennende. Jaja. Bla, bla. Det er jo strengt tatt ikke det som er verst, det som er verst er at eksamen straks er rett rundt hjørnet (er det mulig?!). Uansett veldig koselig å treffe igjen folk da, og vi har spist en del ute sammen i det siste. Mye fordi jeg ikke gidder å lage mat selv, men også fordi de er kjekke folk.

Marit og Camilla begynner ikke før på onsdagen. Hva skal man si til sånt? Eventuelt; URETTFERDIG. Må dog innrømme at jeg ikke misunner dem den evige og desperate jakten på planter og insekter de er inne i for tiden. Man må faktisk kunne urovekkende mye om naturen for å bli førskolelærer…

Ja, dette blir et spennende halvår. Gruppeoppgave på 14000 ord og greier. Men, I CAN DO THIS! Blir vel en tur ut i helga, men i kveld er det bare avslapning og muffinskos. Jeg trives! Snakkes:)