Life as it is

Klokka er 01.42. Jeg burde strengt tatt lagt meg, for jeg er trøtt som få. Men det som gjør leggingen problematisk, er at jeg samtidig er sykt rastløs. Trøtthet og rastløshet er en kombinasjon jeg sliter mye med. Jeg tror den forekommer mest når jeg er overtrøtt. Herregud, jeg husker en gang jeg var så overtrøtt at jeg følte meg full. Svimmel og kvalm var jeg. Og øynene var vidåpne og nektet og lukke seg. Så lå jeg der da, og følte meg full og en smule psykotisk, mens jeg tenkte ”dette Hege, dette gjør du ikke igjen”. Jeg gjorde det en gang til etter det, men så var det slutt.

Jeg har fått eksamenskarakteren, og uten å skryte så fikk jeg liksom A på den. Fy, nå er jeg kvalm. Jeg skryter og vet det selv. Janteloven skriker for døve ører, for jeg er både stolt og glad. Jeg visste ikke at det var mulig å få det, nemlig. Jeg trodde at for å få det kunne man ikke ha et liv utenom skolen (jeg har i alle fall et lite et) , og jeg trodde at man måtte ha lest ferdig pensumet allerede i sommerferien. Jeg ble oppriktig sjokkert. Jeg skrapte til og med på den fine mac – skjermen min, overbevist om at en flekk hadde dannet bokstaven jeg så framfor meg. Så måtte jeg finne frem besvarelsen min og lese igjennom den tre ganger. Men, nok om min akademiske prestasjon. Livet blir tross alt ikke perfekt fordi man får en slik karakter, det er andre ting som er mye viktigere. Som at gruppeeksamensarbeidet (langt ord) går overraskende bra. Vi får høre at vi jobber bra av veilederen vår, som er verdens mest entusiastiske og oppmuntrende. Vi har kommet over den vanskelige startfasen, og til og med fått gjort noen intervju. Men, nå skal jeg seriøst gå videre til enda viktigere ting. Etter at jeg har lagt til at vi så å si har juleferie fra første desember til tiende januar. Ferdig.

20. Oktober ankom han, vinteren. som en ubuden gjest som forventer å bli smilt til i døra, mens han brauter seg forbi og inn i varmen. Jeg smilte halvvennlig og prøvde å se det positive i det uventede besøket. Vi kunne jo drikke kakao sammen, også kunne vi kanskje leke litt. Også var han jo vakker å se på der han ankom så ren og elegant. Med en osende selvtillit, og uten et eneste flak av skam. Han var ikke redd for å prøve seg, selv om det var altfor tidlig. Selv om jeg ikke hadde kommet over høsten enda. Selv om jeg egentlig trengte mer tid. Men noe sier meg at vinteren har lært. Lært at han må stikke før det blir skikkelig trykkende og ubehagelig stemning mellom oss. For nå har han dratt igjen, før jeg rakk og bli skikkelig forbanna. Jo, vi hadde småkrangler fordi sørpe er teit og unødvendig, men ikke noe mer. Jeg savner han ikke, det kan jeg ikke påstå. Og med en temperatur som varierer mer enn studieteknikken min, så er han faretruende nær nesten når som helst. Jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det når han plutselig er her igjen, jeg tror egentlig det lille besøket var mer enn nok jeg. Men han skal jo alltid overdrive så jævlig…

Morsom observasjon under kategorien ”hva skjer med verden?”; En kokk matet kjøkken-Wenche og ”Tv2 hjelper deg”-dama med skje her om dagen. En skikkelig stor en også. Eller, en spiseskje. ”God morgen Norge” eksperimenterer tydeligvis. I følge kokken som matet dem var det litt sexy. Jeg var, og er fortsatt ikke, enig.

Jeg har litt problemer med å sove lenge om dagen. Dette er fantastisk på ukedager, men i helgene er det jo bare kjipt. Grunnen er at jeg ikke har sånn svart rullgardin foran vinduet mitt. Jeg tenker mye på den svarte rullgardina som skulle hengt her, men gjør absolutt ingenting med det. Jeg banner bare, men det hjelper aldri. Må jeg liksom bruke penger på en svart rullgardin nå da? Æsj. Camilla sier at jeg bør bruke sånn soveting (i mangel på et bedre ord) foran øynene. Hun sier videre at det er fantastisk. Vel, jeg husker godt den gangen hun glemte å ta den helt av seg før hun gikk på skolen. Den dingla rundt halsen hennes hele dagen, og jeg trooor vi ble enige om at det lignet på ei stringtruse. Fantastisk det sikkert. Men, seriøst (selv om jeg var seriøs nå nettopp også); jeg har et stort hode, det er faktisk urovekkende få luer og andre hodeplagg som passer til meg. Jeg er redd for å stoppe blodsirkulasjonen til hjernen mens jeg sover. Også er jeg redd for å tro at jeg har blitt blind hver gang jeg våkner. Også er jeg redd for Snoopy, som faktisk har mistet all sin sjarm med årene.

Sånn ellers; sist helg var jeg ute og drakk. Sa og gjorde ting jeg ikke ville sagt eller gjort i edru tilstand, men det var på ingen måte fatalt. I dag har jeg og Camilla vært i Ålesund for å treffe Thidarat-venninne, som var der på kurs. Det var trivelig, og vi fant ut at vi ikke har sett hverandre på et år. Var også på Quiz på ”Det grønne treet” her en dag. På impuls. Endte med velfortjente åtte poeng og sisteplass. Brukte høy latter og tilsynelatende selvironi som forsvarsmekanisme når vi ble ropt opp. Når vi kom hjem så vi "Skjønnheten og Udyret" (hvem er du og hva gjør du her?? Du har kommet for å stirre på Udyret har du?? Nei, jeg var kald og våt og trengte et sted å være! Jeg skal gi deg et sted å VÆRE *brøl, knurr, brøl*) og trøstespiste popcorn.

Nå må jeg gi meg, for jeg er trøtt! Snakkes:)

Høst.no

Vel, vel. Jeg sitter her med en merkelig følelse. En følelse av utilfredshet. Jeg greier ikke helt å lokalisere hvor denne følelsen kommer fra, men utelukker ikke at den har flere utspring; et intenst skolemas som jeg er nokså umotivert for akkurat nå, Voldas manglende uforutsigbarhet, og høstmørket. For jeg har funnet ut at jeg ikke liker høsten. Den er mørk, kald og kjedelig. Jeg har til og med prøvd den ultimate høstklisjeen - jeg har sittet under et varmt pledd med en tekopp og en bok mellom hendene. Det skal jo i følge alle landets blader være så KOS. Men, uten å overdrive kan jeg fortelle at det ble for varmt med pledd (jeg svettet vilt), at tekoppen ble kald før jeg rakk å drikke den opp, og at boka var av den treige typen. Ikke kos i det hele tatt, mer sånn; Hvis det er dette folk trekker fram som det aller beste med høsten, vil jeg heller legge meg under dyna til neste sommer. Det var kanskje før alt dette gnålet jeg skulle sagt ”ikke for å syte altså”, men det hadde ikke lurt noen. Denne bloggen eksisterer tross alt for at jeg skal få syte og klage så mye jeg vil. Jeg tror at mye av min negativitet kommer av at jeg får ekle og angstfylte assosiasjoner til sist vinter nå som det blir mørkere og kaldere for hver dag som går. Jeg vil ikke at vinteren skal komme, det virker som den nettopp var her. Siste snø falt tross alt i mai dere. Men, man får vel bare ta det som kommer. go with the flow. Live in the moment.

Det rare er at samtidig som jeg lengter etter nye impulser og spennende opplevelser, er jeg sånn ca. totalt tiltaksløs. Joda, jeg kastet en ball frem og tilbake i en time her om dagen, og jeg og Camilla gikk oss faktisk en tur i forrige uke, men for det meste går tiden med til å gruble over alt det jeg skulle ha gjort. Samvittigheten gnager for eksempel store sår når det kommer til gruppeeksamenen som vi har satt i gang med; jeg er veldig fornøyd med gruppa så langt, men jeg er ikke så fornøyd med egen innsats. Jeg greier ikke å finne motivasjonen. Jeg greier ikke å finne nysgjerrigheten. Jeg greier ikke å finne lysten til å skrive en så stor oppgave akkurat nå. Leveringsdatoen er ikke før første desember, men ukene flyr av gårde før man rekker å blunke, og det er mye som skal gjøres. Jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å greie det, men akkurat nå ser veien dit ut som et stort slit (ufrivillig rim). På den positive siden ser jeg at vi faktisk er godt i gang, og at det mest sannsynlig går litt lettere etter at vi har kommet over startfasen (som består i å finne problemstilling, informanter, spørsmål til intervju osv.). Noe annet positivt er at vi har veldig få forelesninger fram til jul. Her må det dog også føyes til at når vi har forelesninger, bruker lærerne seks timer på å forklare oss at alt vi ser perseptieres (hvorfor ikke bare kalle det ”tolkes” hm?) subjektivt, og at vi må være meget bevisste på det. Ja, også hvis man ikke er sikker på at man har forstått en informant riktig, kan man sjekke gjennom spørsmål som; ”Har jeg forstått det riktig når jeg sier?” og ”mente du at?”. Opplysende.com. Jeg hadde virkelig ikke ant hva jeg skulle sagt hvis jeg ikke fikk dette eksplisitt fortalt.

Men jøsses, alt er ikke bare kjipt. For å få en nødvendig avveksling fra Voldalivet har jeg for eksempel både vært i Trondheim sammen med mamma og pappa, og hjemme i Kristiansund. Det var helt ufattelig deilig, og fikk meg til å sette enormt pris på den fine familien min. For ikke å snakke om at jeg fikk treffe kjære Solveig i Trondhjem! Vi satt i sola på solsiden og spilte Jatzi, skravla, og ikke minst røyka, i flere timer. Jeg savner Trondhjem litt, det er en herlig by. Passe stor, mye og gjøre og god stemning. Også savner jeg Solveig da selvfølgelig, så det var kjekt å se henne igjen. I Kristiansund tilbrakte jeg tid med herlige Hilde, Camilla, bestemor og selvfølgelig parents. Det er alltid godt å komme tilbake til sin trygge base en gang i blant. Jeg får bare tenke tilbake på dette herlige avbrekket når ting blir litt stressende – og kanskje ta meg en tur igjen om ikke så altfor lenge:)

Sånn ellers spiser jeg mye kantinemat sammen med eksamensgruppa mi for tida. Så drar jeg noen ganger på café og spiller Scrabble sammen med koselige folk. Noen ganger kjører jeg også bil bare for å kjøre bil, og da ender det som regel med at jeg tar med meg en bensinstasjon-kaffe hjem. For her blir det ikke mye koking av vann etter vannkokerepisoden, for å si det slik (jeg var forresten til legen, og det var en muskelstrekk som heldigvis har gått over nå). Vi har planer om å kjøpe ny vannkoker, men det er en lang prosess. Ja, jeg vet at man kan koke vann på kokeplate lizm, men det er stress. SÅ lat er jeg for tiden. Også har Camilla tatt tatovering nå, i nakken, og jeg synes den ble fin:) Først kunne hun fortelle at det var veldig vondt, at det ble første og siste gang og at det absolutt ikke fristet til gjentakelse. Litt over en uke senere uttalte hun, I quote; ”Jeg har egentlig litt lyst på en til jeg”…

Ja, også hadde jeg jo skoleeksamen den første oktober da. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har store forhåpninger til den karakteren (som settes innen 22. oktober). Hadde en ganske dårlig følelse gjennom hele. Sliter hver gang jeg skal relatere diverse teorier til sosialt arbeid, og da har jeg vel allerede tapt. Men, vi får se. Come what may, and such.

Oh, nå begynner ”Raw wrestling”:) Må ile. Ikke spør.