Ja, nå er sommerferien her. Vi liker alle sommerferien, gjør vi ikke. Vi liker og ikke gjøre en dritt. Særlig mens sola stråler fra himmelen, og lufta bærer med seg en sval bris. Og mens vi sitter der under sola med en sval bris mot ansiktet, liker vi å tenke at vi fortjener det. Vi fortjener ei pause nå, liker vi å tenke, fra presentasjonsangst og påfølgende pustevansker. Om man i realiteten har fortjent det er vanskelig å bedømme. Har man fortjent en avslappende sommerferie hvis man ikke leverte inn den ene eksamenen, og mest sannsynlig fikk strykkarakter på den man i alle fall fikk levert? Jeg lar spørsmålet henge i lufta…
Selv om det er usikkerhet rundt om jeg fortjener ferien eller ei, har den uansett omfavnet meg. Sommerferien er fordomsfri. Den tar imot alle. Den sier; ”Hvis du vil ha meg, så er jeg her”. Og visst faen vil jeg ha den. Jeg velger lett bort pengetjenende aktiviteter for å omfavne sommerferien helt og fult. Den fortjener å få samme fordomsfrihet tilbake som den gir. Jeg er ikke interessert i å forandre sommerferien. Jeg er ikke interessert i å fylle den med stress og mas bare for å gjøre den mer nyttig. Jeg tar imot sommerferien akkurat som den er.
Jeg sitter i Volda akkurat nå. I morgen kommer mamma og kræsjer her, før vi kjører hjem på lørdagen. Eller, hjem og hjem. De vil ha meg på hytta til søndagen, noe som i og for seg er greit nok. Hyttekos med regnskur mot vinduet og lesing av gamle Donaldblad (nei, jeg kan ikke kjøpe et nytt Donaldblad. Jeg liker ikke Donald, og lekene blir ødelagte med en gang). Can´t wait. Pappa påpekte i telefonen at de gleder seg til at jeg kommer hjem, at de savner meg masse, og at han forventer å få hjem en blid og fornøyd Hege. Ekstra trykk på blid og fornøyd. Han gjentok det mange ganger. Skulle tro jeg var den sure biachen. Jeg spurte om han virkelig syntes jeg pleide å være i så dårlig humør, hvorpå han svarte; "Nei, det er ikke det jeg mener. Men, jeg vil ha deg hjem BLID og FORNØYD". Nok sagt.
Men, ja, jeg sitter i Volda akkurat nå. Her regner det nesten hele tiden. Og når det ikke regner så blåser det. De fleste studentene har pakket og forlatt bygda for sommeren. Volda er nå bare et tomt skall. Men, jeg har hatt det greit likevel; Hege, Anne Berit, og Lene har bakt kaker og muffins. Hege, Anne Berit, Lene, Cecilie, og Mathilde har spilt spill og drukket alkohol, Hege Anne Berit, og Lene har vært i Ørstad på en aldri så liten shopping (hvorpå Hege greide å svi av over 700 kr. på ei tskjorte og masse sminke). Hege og Camilla har reflektert over livet, samt vært i Ålesund på dagstur for å møte Thidarat som var der med marinen.
Nå er det nesten bare jeg som sitter igjen her i Volda. Alt som gjenstår før jeg forlater idyllen, er i grunnen å rydde, vaske og pakke. Som nevnt i mitt aller første innlegg her på bloggen, så hater jeg å rydde, vaske og pakke. Derfor utsettes det, blant annet med å skrive blogg. Jeg vet vel ikke hva jeg skal ta med meg hjem til sommeren jeg vel. Slutt og mas! (du indre stemme).
Jeg må ut og røyke. Rettelse; jeg må ikke, men jeg vil. kanskje jeg skriver mer senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar