Holy snowball

Det snør. Jeg mener, det SNØR. Jeg skjønner ingenting - blir bare meget desorientert av alt det hvite som vrimler foran øynene mine. Våkna brått i natt med en sterk følelse av ar tredje verdenskrig hadde brutt ut. Buldre, buldre, buldre sa det, og nei, det var ikke magen min. Takras. Et ord som i seg selv er ganske morsomt hvis man smaker lenge nok på det, men som er i stand til å etterlate total distruction. Ok, en smule dramatisk - jeg toner det ned; ...til å etterlate store hauger med snø på uønskede steder. Jeg titta ut på verandaen, og fikk med en gang øye på nattens nykommer-haug. Det var en sværing, og jeg fikk en sterk følelse av at Ulla lå begravet i den et sted. La oss håpe jeg tar feil...

Ellers så har jeg mistet drittmobilen min en gang for alle. Jeg aner virkelig ikke hvor den er. Det er i utgangspunktet nærliggende å tro at den ligger begravd i snøen et sted, for jeg velta stolen ikke mindre enn fire (!) ganger på vei hjem fra en viss "Julejam". Dels på grunn av mitt høye alkoholinntak, dels på grunn av tidligere nevnte snøproblem. Det som dog er mystisk, er at mobilen min lever enda. Når jeg ringer den, så ringer den. Det plager meg, for da får jeg et bilde i hodet mitt av at noen har fått fingrene i den. Nå håper jeg bare at den enten mister lysten til å leve, eller at den går tom for batteri. Jeg har sperra den for utgående trafikk, men er redd noen snoker på den. Det er jo ikke til å komme fra at den inneholder en del sære ting, som til en viss grad setter både meg og min omgangskrets i et "dårlig lys". Jeg skulle kjøpe meg ny mobil uansett, så slik sett er det helt greit. Men det er utrolig hvor ekskludert og hjelpesløs man plutselig føler seg uten. Må kjøpe ny snarest...

Nyttårsaften i dag visst. Jeg har aldri likt den spesielt godt. Alle nyttårsaften-minner fra min barndom, involverer at jeg griner mens jeg tvangsser på raketter. Jeg har alltid vært ei pingle. I kveld skulle jeg egentlig ha huset helt for meg selv, men på grunn av min mors akutte og meget vonde kink i ryggen, spøker det for den planen. Da drar jeg heller ut til Hilde, og ignorerer nyttårsaften derifra.

Utrolig hvor fort årene går. Tiden flyr, rett og slett. Dette blir mindre og mindre positivt etterhvert som man blir eldre. Snart er jeg en førti år gammel student, med svarte tenner, sigende hud, og tredve kilo for mye. Men, akkurat nå må jeg ikke fokusere så mye på det. Jeg må bli flinkere til å leve i nuet. Det skal jeg bli. KLISJEALARM; Jeg må ikke tenke på det som skjer etterpå hele tiden, for da går jeg jo glipp av her og nå. Føler sånn sett at jeg har gått glipp av det meste av juleferien. Resten av nyttårsforsettene holder jeg for meg selv, for lets face it, sjansen for at de går på ræva er over middels stor.

Oppsummering 2009;
- stryk på eksamen
- Solveig, Ingvild og mange andre flytta fra Volda:O
- Tur til NYC with family
- Innkjøp av gullfiskene Hilde og Solveig
- skifting av studie nok en gang, denne gangen sosionom
- Fortsatt Voldatilværelse
- Innkjøp av flatskjerm-tv og "Rock band" (oh, yeah!)
- Koselige Hildebesøk
- Mindre fyll og fanteri
- fortsatt dårlig økonomisk sans
- Mer seriøse studentfakter
- Dårlig avkastning
- sammenbrudd med påfølgende oppreising

GODT NYTTÅR til alle som vil:) Jeg håper 2010 blir fantastisk for alle dere som er kule og snille og sånn!
P.s; Mamma støvsuger med vond rygg. Hun lar seg ikke stoppe. Jeg ser opp til mamma.

Sidenote; Var utenfor å røyka nå. Tenkte jeg skulle kose meg litt. Lyden av hundre tusen millioner raketter sørget for at kosen uteble. Jeg ble heller sittende å skvette hvert tredje sekund, og grunnen til at jeg missliker nyttårsaften ble krysstalklar nok en gang. FML.

From all of me to all of you

Julaften nå. Eller vent, det er løgn - første juledag er det. Jeg er, selvfølgelig, hjemme in my hometown. Hadde tatt seg ut om jeg satt i Volda og drakk pulverkaffe, mens jeg stirra på det falske juletreet og de like falske gavene som ligger under. Nå er jeg mett, og føler meg veldig feit. Moving on...

Tiden etter jeg kom hjem har gått med til å bygge seg opp etter sammenbruddet (se inlegget under), handle julegaver, ha det trivelig i festlig lag, og sove masse og lenge. For noen dager siden fikk min kjære bror det ærverdige oppdraget å kjøpe juletre. Jeg sa meg villig til å bli med, fordi han masa sånn. Det var ikke stas å kjøpe juletre alene, mente han. Uansett, køkjøringa rundt om i byen bar sterkt preg av manisk "sing along" til fantastisk jule-cd, fra min side selvfølgelig. Jeg er av den oppfatning at julestemning er noe man må jobbe for. Jeg fikk inntrykket av at det hele etterhvert ble for mye for min kjære bror, som syntes det var unødvendig av meg å poengtere hvor utrolig koselig og julete vi hadde det hvert femte minutt.

Jeg tror han bestemte seg for å ta igjen, for han ble direkte ufin da jeg spurte om han kunne stikke inn på en bensinstasjon å kjøpe røyk til meg. Han gjorde det, men ikke uten å fortelle meg hvor utrolig skadelig og harry det er å røyke. Det gjorde han blant annet gjennom å nærmest sammenligne meg med ei gammel, rynkete kjærring som han hadde sett kjøpe 15 pakker røyk på Rema. Han snakka i det vide og det brede om hvor utrolig ekkel hun var, og at han så for seg at hun kom til å sitte i en gammel skinnsofa og dampe i vei på julaften. Mer direkte ble kritikken når han bestemte seg for å liste opp alle negative ting ved røyking. Når det jeg velger å kalle trakkasering roa seg, skjønte han at jeg var forbannet. Jeg visste at han visste, men understeket det ved å si; "No e æ førrbainna på dæ". Da ville han ha en klem, men det fikk han ikke. Heller ingen klem, enn en veldig motvillig en, mente jeg. Det første jeg gjorde når jeg kom ut av bilen, var selvfølgelig å tenne en røyk. Men, vi er venner igjen nå altså..Gud bevares:)

Har hatt en finfin julaften. Referat; stod opp i ti-tida, dusja meg fin og rein, spiste god frokost, så halventusiastisk på første del av "tre nøtter til Askepott", dro på gravstedet med slekta, dro hjem igjen og spiste verdens beste grøt, drakk masse kaffe, la pakkene under treet, satte meg i stol og sovna der i en og en halv time, var på besøk til bestemor, skifta halventusiastisk til finere klær, spiste god julemiddag, spiste Oreo-kake (helt fantastisk), drakk mer kaffe, så litt på diverse ting på tv, åpna gaver, skifta til slampeklær. 23.15 sovna mamma foran en rævdårlig film på tv, og spurte pent om hun fikk legge seg. Det var greit. Fikk mange fantastiske gaver, til tross for at jeg ikke hadde ønska meg en damn shit. Verdt å nevne er; Knallrosa dasspapir, leverpostei, og et bilde av meg selv med en fantastisk kløft - "my boobs are (not) okey".

I morgen, eller i dag blir det vel, skal vi på den tradisjonelle julefrokosten til tante og onkel. Der møtes store deler av slekta på mamma sin side, og spiser og drikker hele dagen. Det er alltid koselig, og jeg gleder meg. Må vel avslutte dette noe usaklige innlegget med å ønske alle en riktig fin og fredfylt jul:)

FAIL!

Nå sitter her jeg med den velkjente klumpen i magen igjen. Dette begynner å bli tåpelig, og ikke minst pinlig. Folk vet ikke hva de skal si lenger, og det skjønner jeg godt. Det er mange som prøver seg med ”det gikk sikkert mye bedre enn du tror”, men til og med de må innerst inne vite at det gjorde det nok ikke. For hva har erfaring lært fra seg? Jo, at Hege overhodet ikke er i stand til å skrive bra, eller huske noe som helst, på en skoleeksamen. Jeg begynner seriøst å lure på hva som er galt med meg. All lesinga til ingen nytte – tydeligvis! Følelsen er ”fantastisk”. Det verste er jo at jeg faktisk prøvde skikkelig hardt denne gangen, men verden er et urettferdig sted I guess. Jeg vil til New York, også vil jeg til LA sammen med Solveig og bo i en campingbil og drikke punch av karakteristiske røde kopper. Ja, jeg vet dette ble et selvmedlidende innlegg, var meningen det. Godt å grine litt.

God jul:)