Hva skal man kalle dette innlegget da?

Hilde-fisken vår taklet ikke to og en halv uke(?) alene hjemme. Eller det vil si, det var de siste to minuttene hun(?) absolutt ikke taklet. True story; Camilla returnerer til Volda, og begynner å skifte vann til fiskene (fordi det naturlig nok er grovmøkkete). Hilde-fisken velter seg over på siden og puster mindre og mindre. Ja, Hilde-fisken dør under selve vannutskiftingsprosessen. Stakkar. Her hadde hun sikkert tenkt ”hold ut, ikke gi opp” i ei uke, også dør hun på målstreken. Veltet av livets ubarmhjertighet. Solveig-fisken har tydeligvis noe sterkere psyke, for hun(?) lever. Hun lot seg ikke knekke av møkkete vann og mulig matmangel. Eller så spiste hun opp all maten selv, uten å tenke på Hilde-fisken sin gnagende sult. Kanskje hun til og med plasserte seg strategisk foran Hilde-fisken hver gang hun skulle drite, sånn at avføringa på en eller annen måte rammet Hilde-fisken verst. Bare synd livet til Solveig-fisken nå er et større helvete enn noensinne, der hun svømmer rundt alene og leter etter det oransje som pleide å drite sammen med henne.

Jeg ble streng tatt fortalt om fiskens bortgang over telefon. Jeg er nemlig i home town enda, og er voksen og ansvarlig. Jeg er nemlig i praksis, men bare i fem dager da. Når jeg ikke observerer sosialarbeidere og annet fagpersonell in action, spiser jeg hjemmelaget mat og konfekt, sover på sofaen, drikker store mengder svart kaffe, og røyker. Jeg har med andre ord blitt 60 år, og fått et dystert glimt inn i fremtiden. Camilla bruker derimot tiden på leking i snøen, spilling av spill, og shopping – hun er, i følge seg selv, 5 år. Heller 5 enn 60, sier jeg bare. Savner Volda. Har vært her i byen så lenge at jeg begynner å frykte at jeg har mistet evnen til å care for myself. Gjenstår å se, når jeg returnerer til hybel og større grad av egenansvar.

Drar mest sannsynlig tilbake fredag ettermiddag. Mamma skulle egentlig kjøre ned bilen min sammen med meg men, hun har etter utbruddene og de syke ansiktsuttrykkene sine å dømme, vondt i ryggen. Hun er faktisk sykemeldt, stakkars. Hun ligger i senga mi, primært fordi jeg er snill og hensynsfull og sånn. Hun ønsket å ligge der fordi den er hardere enn hennes egen seng, som man rett og slett synker ned i, også blir man der. Ryggen hennes satte ikke pris på det. Uansett; Bilen blir derfor ikke med til Volda igjen i første omgang, da jeg er pinglete og patetisk nok til å nekte å kjøre den så langt alene. Busstur blir det isteden – man har klart det før, man skal klare det igjen! Bilen får komme senere ei helg, når snille mor har tid og helse.

Menneske-Hilde skal være med til Volda da, der hun faktisk skal være til mandag ettermiddag. Alltid koselig med Hildebesøk, for ikke å snakke om at bussturen blir mindre langtekkelig og forutsigbar. Det er kanskje sant at jeg og Hilde har en tendens til å bli litt gretne på hverandre under slike turer, men det er jo en del av sjarmen. Serr lizm:) Gleder meg til å komme hjem – yeah, I said it. På lørdagen er plana og kose oss med litt alkohol, og man skal ikke se bort i fra at det blir innslag av ”Rock Band” også i løpet av helga. Erfaring har kanskje til og med lært fra seg at det kan forventes, kanskje til og med i litt overdreven grad.

Nå skal jeg legge meg. For å være helt saklig så mottas middagtips med stor takk. Sunt, billig, og latterlig enkelt å lage. Knekk den nøtta lizm...


P.S; Ny mobil nå. Jeg lever igjen.