I walked through the flames of hell, and came out alive

Høyere utdanning er ikke å anbefale. Det finnes viktigere ting i livet, som å spise kuleis og se på blomstene. Og vi trenger faktisk folk i kassene på Rimi, og folk som vasker gulvene i diverse offentlige bygninger. Jeg tenker at det skulle vært meg. At jeg skulle gjort en helvetes god jobb med akkurat det. Men så tenker jeg videre at jeg sikkert hadde blitt lei etter la oss si ti år, og at det sikkert uansett ikke finnes så mange som ville ansatt ei vaskekjerring i rullestol. Jeg er med andre ord ambivalent. Men, en ting er sikkert; bare skallet er igjen av det som en gang var en superkul og fantastisk jente. Ja, meg. Skryting av hvor bra en viss gruppeeksamen gikk, lønnet seg ikke. Det skulle vært ugjort. For helt siden det, har hverdagen vært en syk blanding av grining, roping, manglende matlyst, hodepine, skrivesperre og stress. Aldri mer. Vær så snill.

Etter mitt skjønn er vi heldige som i det hele tatt fikk levert. Grunnene er mange og komplekse. Så mange og komplekse at jeg ikke har tenkt å gå inn på dem. Men, jeg liker i alle fall ikke gruppeeksamen. Jeg jobber absolutt best alene. Når jeg bare har meg selv å forholde meg til, og kan ha kontroll på alt som skjer til en hver tid. Jeg trenger det. Gruppeeksamen gjør meg både bitchy og en smule psykotisk. Når vi endelig fikk levert og framført dritten, tok jeg ukritisk juleferie - selv om jeg i realiteten hadde igjen å skrive et jævla refleksjonsnotat (satt hele natta før fristen, og endte opp med å levere AKKURAT tidsnok). Her kan det nevnes at vi under framføringen bestemte oss for å avslutte med en koselig og oppløftende julesang, nærmere bestemt ”Driving home for christmas”. Vel, noen sekunder inn i sangen kom det ei gammel kjerring ravende inn døren og krevde at vi skulle skru av. Hun satt eksamensvakt vegg i vegg. Vi hadde regnet med den sangen. Regnet med at den skulle plukke oss opp og lime oss sammen igjen. Hendelsen oppsummerer i grunnen hele prosjektperioden vår perfekt; manglende evne og mulighet til å fullføre både faglige og koselige ting, og stor frustrasjon som følge av dette.

Nå er jeg endelig hjemme på juleferie, og det er helt fantastisk herlig. Målet er å lade batteriene. For det er viktig at de er så gode som nye til neste semester. Da skal vi få en etterlengtet blanding av teori og praksis, noe som innebærer å svare ungdomsskoleelever på spørsmål de ikke tør å stille til andre. Fire ganger skal klassen holde styr på hundre av disse, og allerede nå har vi fått beskjed om at de hovedsakelig dukker opp for å få boller og brus. Så er det visst vanlig å få panikk når man finner ut hva de lurer på, for det finnes noen utspekulerte grensetestere blant dem da vet dere. Sånn bortsett fra det, skal vi bedrive rollespill. Uten at det har blitt eksplisitt fortalt, regner jeg med at en skal være sosialarbeider og en skal være klient. Dette skal tas opp på video, og analyseres. Spennende, men la oss være ærlige, også utrolig SKUMMELT.

Jeg ligger sykt dårlig an hva julegaveinnkjøp angår. Jeg har fortrengt hele greia, akkurat som det er noe som ikke angår meg. Så i dag skal jeg ut å handle, og jeg skal bli ferdig! Trist at dette krever at jeg dusjer og flytter ut av One piecen, men sånn er livet. Dagene hjemme har til nå vært preget av garasjefestligheter sammen med Hilde og Camilla, bittelitt shopping, korte bilturer, kaffe og matinntak. Jeg gleder meg til fortsettelsen:)

Skal bli flinkere å oppdatere nå som jeg har overskudd og tid. Snakkes snart:)

Life as it is

Klokka er 01.42. Jeg burde strengt tatt lagt meg, for jeg er trøtt som få. Men det som gjør leggingen problematisk, er at jeg samtidig er sykt rastløs. Trøtthet og rastløshet er en kombinasjon jeg sliter mye med. Jeg tror den forekommer mest når jeg er overtrøtt. Herregud, jeg husker en gang jeg var så overtrøtt at jeg følte meg full. Svimmel og kvalm var jeg. Og øynene var vidåpne og nektet og lukke seg. Så lå jeg der da, og følte meg full og en smule psykotisk, mens jeg tenkte ”dette Hege, dette gjør du ikke igjen”. Jeg gjorde det en gang til etter det, men så var det slutt.

Jeg har fått eksamenskarakteren, og uten å skryte så fikk jeg liksom A på den. Fy, nå er jeg kvalm. Jeg skryter og vet det selv. Janteloven skriker for døve ører, for jeg er både stolt og glad. Jeg visste ikke at det var mulig å få det, nemlig. Jeg trodde at for å få det kunne man ikke ha et liv utenom skolen (jeg har i alle fall et lite et) , og jeg trodde at man måtte ha lest ferdig pensumet allerede i sommerferien. Jeg ble oppriktig sjokkert. Jeg skrapte til og med på den fine mac – skjermen min, overbevist om at en flekk hadde dannet bokstaven jeg så framfor meg. Så måtte jeg finne frem besvarelsen min og lese igjennom den tre ganger. Men, nok om min akademiske prestasjon. Livet blir tross alt ikke perfekt fordi man får en slik karakter, det er andre ting som er mye viktigere. Som at gruppeeksamensarbeidet (langt ord) går overraskende bra. Vi får høre at vi jobber bra av veilederen vår, som er verdens mest entusiastiske og oppmuntrende. Vi har kommet over den vanskelige startfasen, og til og med fått gjort noen intervju. Men, nå skal jeg seriøst gå videre til enda viktigere ting. Etter at jeg har lagt til at vi så å si har juleferie fra første desember til tiende januar. Ferdig.

20. Oktober ankom han, vinteren. som en ubuden gjest som forventer å bli smilt til i døra, mens han brauter seg forbi og inn i varmen. Jeg smilte halvvennlig og prøvde å se det positive i det uventede besøket. Vi kunne jo drikke kakao sammen, også kunne vi kanskje leke litt. Også var han jo vakker å se på der han ankom så ren og elegant. Med en osende selvtillit, og uten et eneste flak av skam. Han var ikke redd for å prøve seg, selv om det var altfor tidlig. Selv om jeg ikke hadde kommet over høsten enda. Selv om jeg egentlig trengte mer tid. Men noe sier meg at vinteren har lært. Lært at han må stikke før det blir skikkelig trykkende og ubehagelig stemning mellom oss. For nå har han dratt igjen, før jeg rakk og bli skikkelig forbanna. Jo, vi hadde småkrangler fordi sørpe er teit og unødvendig, men ikke noe mer. Jeg savner han ikke, det kan jeg ikke påstå. Og med en temperatur som varierer mer enn studieteknikken min, så er han faretruende nær nesten når som helst. Jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det når han plutselig er her igjen, jeg tror egentlig det lille besøket var mer enn nok jeg. Men han skal jo alltid overdrive så jævlig…

Morsom observasjon under kategorien ”hva skjer med verden?”; En kokk matet kjøkken-Wenche og ”Tv2 hjelper deg”-dama med skje her om dagen. En skikkelig stor en også. Eller, en spiseskje. ”God morgen Norge” eksperimenterer tydeligvis. I følge kokken som matet dem var det litt sexy. Jeg var, og er fortsatt ikke, enig.

Jeg har litt problemer med å sove lenge om dagen. Dette er fantastisk på ukedager, men i helgene er det jo bare kjipt. Grunnen er at jeg ikke har sånn svart rullgardin foran vinduet mitt. Jeg tenker mye på den svarte rullgardina som skulle hengt her, men gjør absolutt ingenting med det. Jeg banner bare, men det hjelper aldri. Må jeg liksom bruke penger på en svart rullgardin nå da? Æsj. Camilla sier at jeg bør bruke sånn soveting (i mangel på et bedre ord) foran øynene. Hun sier videre at det er fantastisk. Vel, jeg husker godt den gangen hun glemte å ta den helt av seg før hun gikk på skolen. Den dingla rundt halsen hennes hele dagen, og jeg trooor vi ble enige om at det lignet på ei stringtruse. Fantastisk det sikkert. Men, seriøst (selv om jeg var seriøs nå nettopp også); jeg har et stort hode, det er faktisk urovekkende få luer og andre hodeplagg som passer til meg. Jeg er redd for å stoppe blodsirkulasjonen til hjernen mens jeg sover. Også er jeg redd for å tro at jeg har blitt blind hver gang jeg våkner. Også er jeg redd for Snoopy, som faktisk har mistet all sin sjarm med årene.

Sånn ellers; sist helg var jeg ute og drakk. Sa og gjorde ting jeg ikke ville sagt eller gjort i edru tilstand, men det var på ingen måte fatalt. I dag har jeg og Camilla vært i Ålesund for å treffe Thidarat-venninne, som var der på kurs. Det var trivelig, og vi fant ut at vi ikke har sett hverandre på et år. Var også på Quiz på ”Det grønne treet” her en dag. På impuls. Endte med velfortjente åtte poeng og sisteplass. Brukte høy latter og tilsynelatende selvironi som forsvarsmekanisme når vi ble ropt opp. Når vi kom hjem så vi "Skjønnheten og Udyret" (hvem er du og hva gjør du her?? Du har kommet for å stirre på Udyret har du?? Nei, jeg var kald og våt og trengte et sted å være! Jeg skal gi deg et sted å VÆRE *brøl, knurr, brøl*) og trøstespiste popcorn.

Nå må jeg gi meg, for jeg er trøtt! Snakkes:)

Høst.no

Vel, vel. Jeg sitter her med en merkelig følelse. En følelse av utilfredshet. Jeg greier ikke helt å lokalisere hvor denne følelsen kommer fra, men utelukker ikke at den har flere utspring; et intenst skolemas som jeg er nokså umotivert for akkurat nå, Voldas manglende uforutsigbarhet, og høstmørket. For jeg har funnet ut at jeg ikke liker høsten. Den er mørk, kald og kjedelig. Jeg har til og med prøvd den ultimate høstklisjeen - jeg har sittet under et varmt pledd med en tekopp og en bok mellom hendene. Det skal jo i følge alle landets blader være så KOS. Men, uten å overdrive kan jeg fortelle at det ble for varmt med pledd (jeg svettet vilt), at tekoppen ble kald før jeg rakk å drikke den opp, og at boka var av den treige typen. Ikke kos i det hele tatt, mer sånn; Hvis det er dette folk trekker fram som det aller beste med høsten, vil jeg heller legge meg under dyna til neste sommer. Det var kanskje før alt dette gnålet jeg skulle sagt ”ikke for å syte altså”, men det hadde ikke lurt noen. Denne bloggen eksisterer tross alt for at jeg skal få syte og klage så mye jeg vil. Jeg tror at mye av min negativitet kommer av at jeg får ekle og angstfylte assosiasjoner til sist vinter nå som det blir mørkere og kaldere for hver dag som går. Jeg vil ikke at vinteren skal komme, det virker som den nettopp var her. Siste snø falt tross alt i mai dere. Men, man får vel bare ta det som kommer. go with the flow. Live in the moment.

Det rare er at samtidig som jeg lengter etter nye impulser og spennende opplevelser, er jeg sånn ca. totalt tiltaksløs. Joda, jeg kastet en ball frem og tilbake i en time her om dagen, og jeg og Camilla gikk oss faktisk en tur i forrige uke, men for det meste går tiden med til å gruble over alt det jeg skulle ha gjort. Samvittigheten gnager for eksempel store sår når det kommer til gruppeeksamenen som vi har satt i gang med; jeg er veldig fornøyd med gruppa så langt, men jeg er ikke så fornøyd med egen innsats. Jeg greier ikke å finne motivasjonen. Jeg greier ikke å finne nysgjerrigheten. Jeg greier ikke å finne lysten til å skrive en så stor oppgave akkurat nå. Leveringsdatoen er ikke før første desember, men ukene flyr av gårde før man rekker å blunke, og det er mye som skal gjøres. Jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å greie det, men akkurat nå ser veien dit ut som et stort slit (ufrivillig rim). På den positive siden ser jeg at vi faktisk er godt i gang, og at det mest sannsynlig går litt lettere etter at vi har kommet over startfasen (som består i å finne problemstilling, informanter, spørsmål til intervju osv.). Noe annet positivt er at vi har veldig få forelesninger fram til jul. Her må det dog også føyes til at når vi har forelesninger, bruker lærerne seks timer på å forklare oss at alt vi ser perseptieres (hvorfor ikke bare kalle det ”tolkes” hm?) subjektivt, og at vi må være meget bevisste på det. Ja, også hvis man ikke er sikker på at man har forstått en informant riktig, kan man sjekke gjennom spørsmål som; ”Har jeg forstått det riktig når jeg sier?” og ”mente du at?”. Opplysende.com. Jeg hadde virkelig ikke ant hva jeg skulle sagt hvis jeg ikke fikk dette eksplisitt fortalt.

Men jøsses, alt er ikke bare kjipt. For å få en nødvendig avveksling fra Voldalivet har jeg for eksempel både vært i Trondheim sammen med mamma og pappa, og hjemme i Kristiansund. Det var helt ufattelig deilig, og fikk meg til å sette enormt pris på den fine familien min. For ikke å snakke om at jeg fikk treffe kjære Solveig i Trondhjem! Vi satt i sola på solsiden og spilte Jatzi, skravla, og ikke minst røyka, i flere timer. Jeg savner Trondhjem litt, det er en herlig by. Passe stor, mye og gjøre og god stemning. Også savner jeg Solveig da selvfølgelig, så det var kjekt å se henne igjen. I Kristiansund tilbrakte jeg tid med herlige Hilde, Camilla, bestemor og selvfølgelig parents. Det er alltid godt å komme tilbake til sin trygge base en gang i blant. Jeg får bare tenke tilbake på dette herlige avbrekket når ting blir litt stressende – og kanskje ta meg en tur igjen om ikke så altfor lenge:)

Sånn ellers spiser jeg mye kantinemat sammen med eksamensgruppa mi for tida. Så drar jeg noen ganger på café og spiller Scrabble sammen med koselige folk. Noen ganger kjører jeg også bil bare for å kjøre bil, og da ender det som regel med at jeg tar med meg en bensinstasjon-kaffe hjem. For her blir det ikke mye koking av vann etter vannkokerepisoden, for å si det slik (jeg var forresten til legen, og det var en muskelstrekk som heldigvis har gått over nå). Vi har planer om å kjøpe ny vannkoker, men det er en lang prosess. Ja, jeg vet at man kan koke vann på kokeplate lizm, men det er stress. SÅ lat er jeg for tiden. Også har Camilla tatt tatovering nå, i nakken, og jeg synes den ble fin:) Først kunne hun fortelle at det var veldig vondt, at det ble første og siste gang og at det absolutt ikke fristet til gjentakelse. Litt over en uke senere uttalte hun, I quote; ”Jeg har egentlig litt lyst på en til jeg”…

Ja, også hadde jeg jo skoleeksamen den første oktober da. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har store forhåpninger til den karakteren (som settes innen 22. oktober). Hadde en ganske dårlig følelse gjennom hele. Sliter hver gang jeg skal relatere diverse teorier til sosialt arbeid, og da har jeg vel allerede tapt. Men, vi får se. Come what may, and such.

Oh, nå begynner ”Raw wrestling”:) Må ile. Ikke spør.

En serie uheldige hendelser

Frustrasjonen har bygd seg opp til et punkt hvor den ikke lenger kan lagres i det ubevisste. Den må ha utløp, den krever utløp. Løsning; bloggen. Til helvete med at jeg sikkert ikke rekker å lese mer enn seksti sider i dag, til helvete med det…

Det er lørdag har jeg blitt fortalt. For meg spiller det ingen rolle. Jeg står opp klokka 08.00, og setter meg med nesa nedi en ufattelig kjedelig pensumbok uansett hvilken dag det er. Jeg leser mellom femti og hundre sider HVER dag, og griner meg i søvn. Neida, jeg griner ikke (enda), men livsglede har blitt et ukjent fenomen for meg. I dag er det under to uker til eksamenen som vi, i følge lærerne på Høgskolen, burde være glade for at vi får ha allerede nå. For ja, tenk hvor deilig det blir å gjøre seg helt ferdig med dette emnet før man går over på det neste da? Det blir ikke deilig det vet dere, når man på veien dit har greid å ødelegge evnen til å kjenne positive følelser.

Så langt i dag har jeg lest et kapittel på om lag tredve sider. Om metoder for å forske på aldring. Usedvanlig kjedelige akkurat det, men underveis trøstet jeg meg med at det nok var eksamensrelevant, og at alle andre også måtte lese det. Vel, FEIL. Det kapittelet står nemlig ikke på pensum en gang, noe jeg fant ut etterpå. Herligheten da, for et ufattelig herlig liv jeg har. Har jeg noen å skylde på? Nei. Stakkars meg. Og dette er bare slutten på en rekke uheldige hendelser som jeg ikke kan skylde på noen andre enn meg selv…

Her en morgen våknet jeg opp og var i strålende humør. Jeg stod opp mye tidligere enn jeg trengte fordi jeg ville ha tid til god frokost, og selvfølgelig pensumlesing. Jeg rullet inn på badet, vasket meg i trynet og greip tak i toalettmappa mi. Det jeg ikke visste før det var for seint, var at jeg greip tak i bunnen og dermed tømte hele dens innhold ufrivillig over meg selv og gulvet. En av de tingene som ramla ut var ei rimelig stor og full parfymeflaske. Jeg registrerte det ikke før jeg kjente en veldig intens lukt, og så at både jeg og gulvet var vått. Av favorittparfymen min. Jeg brakk meg impulsivt, for lukta var plutselig ikke god lenger. Den var waaay to much, og ja... jævlig ekkel! Etter en stund skjønte jeg at jeg måtte ta affære, og ikke bare sitte der og nekte for at det var sant. Jeg støvsugde og vaska gulvet tre ganger, før jeg innså at jeg hadde tapt kampen mot lukta (til helvete med frokosten og alt). Hele leiligheta stinka ”Cool water” innen jeg dro på skolen, og man skulle tro fingrene mine var laga av det. Lite kult. Jeg var kvalm resten av dagen, og badet lukter enda…

På onsdag fylte Camilla 23 år. Det var i det generelle en meget koselig feiring vi fikk i stand, med leker som ”sett pikken på Pål”, ”greier du å komme deg i stående posisjon hvis hendene og føttene dine blir bundet du da?”, ”Sleng ut snøre og se om du får fisk da vel!” (les; godteri), og ”Disney-Singstar”. Bursdagsbarnet fikk godteri, Oreokake, penger og tatoveringstime den 4. oktober. Hun stresser nå med å finne nytt design, da det viste seg at halve Norge allerede har det opprinnelige.

Men, la oss bevege oss bort fra det positive og morsomme, og heller merke oss at dette var min ultimate ulykkesdag; Hele denne historien er på mange måter historien om Hege og Vannkokeren. I et forsøk på å ”servere” kaffe, greide jeg å søle halve den store boksen med kaffe utover stuegulvet. Jeg ble fullstendig handlingslammet i noen sekunder, før jeg kom på at kaffekorn er tørt og derfor kan tas med støvsugeren. Glede. Dette kom til å gå fort. Jeg hentet støvsugeren, og skulle bare sette vannkokeren oppå bordet og ut av veien før jeg begynte oppsuginga. Men, det hjalp jo lite at jeg bare skulle det, for i realiteten endte jeg med å lage kaffe på gulvet. Vann og kaffekorn i en fornøyelig kombinasjon. Just grab a straw people! Støvsugeren ble med ett nyttesløs og jeg tydde til tue og vann. Dette kom ikke til å gå så fort likevel. forbannet over egen idioti (forbannelsen kom for tidlig, men det visste jeg ikke da).

Vi lo etter hvert godt av kaffe-flausa. Vi tok til og med bilder av det. Hege gjør vondt verre liksom. Så begynte spekulasjonene; ”Hva ble det neste?”. Lite visste vi, da, om at det neste ble kortslutning av strømmen og elektrisk støt. Nå begynte jeg in medias res eller noe. Vi tar det fra begynnelsen; Jeg skylte utav vannkokeren fordi den hadde blitt full av kaffe etter uhellet mitt. Jeg tørka den meget godt (trodde jeg selv), og satte den tilbake på den dingsen på ledninga. Her skal det sies at jeg trodde ledninga var ute av kontakten, men med min flaks var den selvfølgelig ikke det. Det gnistret rimelig mye før strømmen på både kjøkkenet, stua, badet og rommene våre gikk. Også skjedde det som er litt diffust for meg – jeg greide å få støt. Fordi jeg av en eller annen grunn fiklet borti det som forårsaket mørkeleggelsen. Jeg utelukker ikke at jeg har fortrengt hvorfor, eller hvordan, fordi det var på grunn av min egen idioti. Jeg er takknemlig for at det var venstrehånda som ble ramma, for den verker og er øm enda. Har nok fått meg en aldri så liten muskelstrekk. Vi fant ikke hovedbryteren til sikringene, så fikk ikke igjen strømmen før dagen etterpå når vaktmesteren kom. Han kunne fortelle at den vannkokeren hadde ødelagt litt av hvert. Nå har Marit av en eller annen grunn problemer med at strømmen går når hun strekker håret på rommet sitt. FML.

Jeg ringte mamma og pappa i går fordi jeg var litt bekymra for hånda mi. De beroliget meg heldigvis, med kommentarer som ”dette er slik som alle må oppleve en gang i løpet av livet” (virkelig?) og ”prøv å ikke ta så mye smertestillende. Vondt skal vondt fordrive”. Håper det ordner seg snart, i alle fall til eksamen. Sa jeg FML?

Nå avslutter jeg, med en visshet om at jeg mest sannsynlig har fått dere til å føle dere bedre angående eget liv. Vi snakkes:)

Ditt og datt

Passer seg bra med en liten bloggoppdatering nå, siden jeg ikke har noe annet å gjøre liksom. Vel, sannheten bak den gedigne løgnen er at jeg har tusen ting jeg heller skulle ha gjort faktisk; vasket opp skitne tallerkener, ryddet rommet, vasket rommet, ryddet resten av leilighet, vasket resten av leiligheten, lest åtti sider pensum og, wait for it, dusjet. Og dette er ikke overdrivelse en gang altså. Hadde jeg følt for å overdrive hadde jeg heller sagt; ”OMG. Jeg har mer og gjøre enn alle andre i hele verden. Stakkars meg! Jeg må rydde hele det jævla slottet jeg bor i, jeg må vaske det OG jeg må tørke støv i alle hjørnene. SÅ må jeg lese hundre tusen sider psykologi og tømme peisen for sot. Yeah, I am Askepott (jeg vet ikke hvordan det skrives på engelsk så jeg skriver det heller på norsk. Jeg er så teit som innrømmer slikt)”.

Ai, ai som samvittigheten tynger! Her sitter jeg i min naive lille verden, og tror at ting gjør seg av seg selv. Jeg tror i alle fall at Gud gjør husarbeidet for meg hvis jeg klager høyt lenge nok, det tror jeg faktisk. Gud er en real kar, er han ikke det da? Og nå har det seg faktisk sånn at jeg har altfor mye å gjøre, og altfor lite energi til å gjøre det med. Jeg er sikker på at Gud har masse energi jeg, masse.

I morgen kommer Hilde på besøk fra Kristiansund, og stakkars henne! For her blir ikke ting gjort, det er det bare å innse. Hun blir møtt med en bakterieinfisert leilighet som uten tvil kommer til å etterlate henne med sår hals og snørr. Hun kom ikke til Volda for å bli sjuk sa hun, men jeg er redd det hjelper lite hva hun vil. For hvordan skal jeg egentlig greie og ikke hoste i nærheten av henne når det er det jeg gjør på nitti prosent av tida?

Illustrasjonsbilde

Jeg trodde jeg var i ferd med å bli frisk jeg, men jeg er jo så jævlig dum vet dere. Jeg dro ut på lørdagen jeg, og sørget for å dele drikke med alle jeg møtte (viktig å spre sykdom). Hadde det veldig festlig, eksempelvis da vi skulle gå nedover til sentrum og alle sammen fikk en intens trang til å synge. Jeg måtte noe helt sinnssykt urinere, så jeg foreslo at vi skulle synge noe trist som ikke framkalte latter og påfølgende utpissing. Da sang vi heller Bjørn Eidsvågs ”Eg ser” og en annen veldig deprimerende sang som jeg ikke husker navnet på. Mindre festlig var det da ei kjerring på førti something ville danse med meg. Jeg bare; ”Ehh, nei. Jeg vil ikke danse og jeg skal på dass (ja, igjen)” Hun bare; ”Jooo, kom og daaaaaans!. Jeg bare; ”dans selv da”. Også trodde jeg det var over, men tror du ikke hun griper tak i rullestolen min og prøver å plassere den i en dansende posisjon rett foran henne?! Heldigvis er jeg sterkest i hele verden, så nå nei du! Apropos, så datt det en veldig full og stor fyr over meg også, og jeg presset han unna med rå muskelkraft. Han skulle ikke på mitt fang, det var helt sikkert. Jeg ble så støl av det at dere aner ikke! Uansett; våknet opp dagen etterpå og følte at forkjølelsen hadde takla dette overrasende bra. Vel, det var før jeg mista stemmen. Sånn helt altså. Jeg kan bare hviske, og det høres veldig teit ut når jeg gjør det. Hege og hvisking går liksom ikke helt sammen. Så nå propper jeg i meg masse Repsils, te og is, for dette har jeg strengt tatt ikke tid til…

Jeg er hjemme alene, det er derfor jeg er litt ekstra rar. Camilla og Marit er i skauen med skolen helt til fredagen, for de har nemlig UteFag dette året. De ligger i telt i fire dager, og har det garantert ikke som noen som helst plomme i noe som helst egg. Det har faktisk vært forferdelig vær og temperatur siden de dro, og jeg synes oppriktig synd på dem. Ja, det er fantastisk at de har utedo i alle fall (var lenge redd for denne typen beskjed; ”dig your own shit hole, be sure to cover it up nicely and bring your used paper back to the tent”) men i følge Camilla er den i fem minutters gåavstand, og opprinnelig fra Afrika. I tillegg angripes de visst regelmessig av hundre tusen mygg og fryser ræva blå. Også, herregud; de skal bade. De MÅ bade. De må ta et jævla livredningskurs der ute! Jeg skjønner ikke greia, vi har da basseng på Høgskolen?. Uansett; jeg er litt skeptisk for hvilken tilstand de er i når de kommer hjem. Det er vel da de blir sure for at jeg verken har vaska, tørka støv eller handla inn mat tenker jeg…

Men, nå skal jeg heller gjøre noe fornuftig ja. Vi snakkes:)

*fake a smile*

sykere enn sykest lizm!

Jeg er så syk. Herregud da, så syk jeg er! Jeg blir alltid mye sykere enn alle andre, og det er alltid ekstra synd på akkurat meg. Sånn er det bare. Halsen verker helt utrolig masse, jeg har enorm snørrproduksjon, jeg har vondt i lungene og jeg piper når jeg puster (foreløpig bare på utpust, men jeg har hørt ryker om eskalering). Føler det er på sin plass å takke Marit hjerteligst for den beste bursdagsgaven i hele verden. For ja; det var hun tok med seg jævelskapen når hun flytta inn, og ja, jeg har faktisk bursdag i dag. Fantastisk!

Jeg har et ambivalent forhold til at det er studiedag i dag. På den ene siden slipper jeg skole (horray jesus!), men på den andre siden må jeg lese. Det har jeg faktisk gjort, men skal innrømme at ti sider ikke er så mye å skryte av. Det er faktisk umulig å lese om Freuds psykoanalyse når man har snørr og sår hals, det har jeg funnet ut. Jeg snakker om KLIN umulig her altså. All energi rettes heller mot å synes synd på seg selv, og drømme om mentolrøyk og potetstappe of course. Oh, potetstappe har jeg i skapet. Lucky me! Ser dere, jeg greier faktisk å fokusere positivt i en svært så mørk situasjon, om enn med sterk ironi og sarkasme innblandet…

Jeg hater at jeg aldri mister troa på imunforsvaret mitt. Det skuffer meg gang på gang, men likevel, likevel fortsetter jeg å rose det opp i skyene (type; ”jeg blir jo aldri syk, jeg mener, host på meg. Jeg garanterer at det ikke resulterer i sykdom. Jeg sitter ut i t-skjorte for f, SE på meg”). Noen vil kalle dette et desperat rop om oppmerksomhet og anerkjennelse, jeg vil kalle det ren dumskap. La meg ta dere med to dager tilbake i tid; En veldig lignende samtale, eventuelt monolog, som nevnt over, fant sted. Mine to samboere hadde da begge blitt syke, og jeg kjente meg fortsatt frisk som en rose, en ROSE altså. Så lang tid hadde passert fra sykdommen ankom bopelen, at jeg oppriktig trodde imunforsvaret mitt hadde gjort heftige ninjabevegelser (som jeg alltid tror). Som seg hør og bør i slike situasjoner ble jeg straffet, allerede dagen etterpå faktisk. God waist no time. Hovmod står for fall. Man skal ikke skryte, fy på Hege!

Nå befinner jeg meg i en situasjon der jeg ikke kan forvente noe som helst sympati (passer meg dårlig, siden jeg blir en mann når jeg er syk) Hvorfor ingen sympati? Fordi jeg alltid er så usjarmerende mot syke mennesker selv. Jeg babler om tankens kraft, og at man ikke blir syk hvis man ikke tenker på at man kommer til å bli syk (BIG slap in tha face for meg altså! Major..), og jeg tar ikke innover meg at andre faktisk er syke. Jeg vet ikke hvorfor jeg lirer ut av meg slik drit, kan være at jeg har en enorm lyst til at andre skal være oppspilte og friske når jeg selv er det. Kan også være at jeg er livredd for å få det selv, og dermed fornekter det hele. Either way, DÅRLIG egenskap. Og unnskyld! Once again, I know better now…

Jeg er hjemme alene, fordi Marit og Camilla har sin første skoledag i dag. Noen vil si endelig, slik som meg. Men, det er jo litt kjedelig! Vet ikke helt hva som skjer senere i dag, ikke noe spesielt regner jeg med. Jeg er faktisk, wait for it, SYK. Har hørt rykter om kake da, og det ville vært godt. Blir nok kjekt uansett, er ikke så veldig bursdagsperson. Her kan det nevnes hva Camilla gjorde i dag; hun sendte melding og ba meg lete etter gave i kjøleskapet. Jeg liker ting i kjøleskap, og ble unektelig ganske oppspilt. Jeg lette og lette, og lette litt til. Jeg har innfunnet meg med at jeg er en utrolig dårlig leter, og derfor leter jeg til jeg får blodige hender og krampetrekninger. Etter en god stund ber jeg om et hint og får til svar, I quote; ”Hint; never was. Mohahaha!” Unnskyld meg, offended to no end….

Vel, nå har jeg blitt hele 23 år, grøss og gru! Livet går sin obligatoriske gang tydeligvis. Jaja, nå skal jeg vente på at folk kommer hjem. Tusen takk for alle gratulasjoner!:)

Skolestart osv.

Heisann. Jeg har blogg jeg ja, stemmer det. Jeg har vært en dårlig blogger i det siste, den ultimate dårlige bloggeren faktisk. En blogger som ikke blogger. Men, uansett; nå skal jeg gjøre det, og det er ikke rent lite jeg har å fortelle.

Har vært i bryllup i Nord-norge. Hadde aldri vært i Nord-norge før, og ante derfor heller ikke hvor utrolig lang tid det tok å kjøre dit. Altså, jeg visste det jo i form av antall timer, men det er jo slik at noen ganger føles en time som tre – ofte på grunn kliss likt landskap så å si hele veien. Men vi kom da fram, og der ventet et tre dager langt eventyr. Eventyret bestod av utflukter, mat, drikke, mange koselige mennesker og selvfølgelig en rørende vakker seremoni. Eventyret hadde så å si ikke pause, gikk i ett fra begynnelse til slutt. Tror neppe jeg kommer til å oppleve noe lignende igjen. Og jeg har full forståelse for at de ugifte mannfolkene blant gjestene fikk nerver, for hva som kommer til å forventes av dem når det blir deres tur.

Nå er jeg tilbake i Volda, og jeg og Camilla har fått ny samboer;

Personalia;

Navn; Marit

Rase; Sunnmøring

Alder; 21

Utdanning; Førskolelærer

Favorittaktiviteter; å bake, fange innsekter i uringlass, se på tv, hoste og overdrive sin egen dialekt.

Sier ofte; ”hademm”, ”ej stikk”, ”vi ser” og ”ej meldte mej litt ut”.

Høyeste ønske; Danne rap/sanggruppe og melde seg på X faktor.

Vært oss bekjent; I to år og noen dager.

Vi synes dette er kjempeartig, ønsker henne velkommen til vårt sære fellesskap og håper hun ikke får varige mén. Det kan føyes til at hun har vært naboen vår siden begynnelsen, og derfor vet hva hun nettopp har viklet seg selv inn i:)

Ellers har jeg begynt på skolen igjen, med et forferdelig sjokkartet brak! Vi hadde en liten samling av alkoholtørste folk utenfor her på mandagskvelden – fordi det var smart siden jeg skulle begynne på skolen tirsdags morgen. Høytaleren til Marit (hun bidrar allerede) ble plassert utenfor sammen med oss, og påtvang hele Volda vår (noen ganger tvilsomme) musikksmak. Alkoholen smakte saft, og resultatet ble deretter. Saft er tross alt betegnet som en tørstedrikk. Vi skulle egentlig videre ut på konsert, hadde faktisk betalt billetten og greier. Men som de fleste andre gangene, kom vi oss aldri dit. Ble litt snurt, men kom meg over det da jeg endelig innså at jeg skulle på skolen neste dag – ikke noe vits i å dykke dypere nedi alkoholen da (hadde strengt tatt fått nok allerede). Jeg tvang heller de tre menneskene, som plutselig var de eneste som var igjen, til å rydde opp en haug med flasker - selv om det ikke var de som hadde rota. De fikk lovnader om klem hvis de gjorde som jeg sa, men de så likevel rart på meg, og lurte tydeligvis på om jeg mente alvor. Det gjorde jeg, og for å understreke det tok jeg frem strengstemmen; ”Æ ska lægg mæ, okey? Ska på skolen i mårra, og har ingen interæsse av å våkn opp te ta her!” Akkurat som det var deres problem. Jeg er så sjarmerende. De så rart på meg litt til, men ga seg så i kast med oppgaven (jeg krediterer rullestolen). Ga klem til de som ville ha.

Vel, kom meg opp, pinte meg gjennom en forelesning om utviklingspsykologi, tok i mot informasjon om at vi skal lese seks bøker før eksamen 1. oktober, grein og spydde. I alle fall innvendig. Og det rommet vi har vært på de siste dagene tvinger meg til å sitte helt fremst, klin inni læreren. På grunn av trapper. Rett etter studiestart i fjor spurte lærerne meg om de skulle fikse et annet bord til meg eller noe, siden jeg faktisk sitter på hjørnet av første rad, med ansiktet og kroppen vendt mot venstre (i rullestolen). Jeg sa at det hadde vært kjekt. Siden har det ikke skjedd noe. På første skoledag nå, spurte en lærer om han kunne få ta et bilde av meg og vise det fram til folk som har med dårlig rullestoltilrettelegging å gjøre. Jeg sa ja, for han sa at han syntes dette var en skam. I mitt stille sinn tenkte jeg på om det var nå jeg skulle fortalt han at jeg i grunnen bare kan gå ut av rullestol, sette meg i et vanlig sete på første rad, og dermed ha ansiktet og kroppen plantet rett fremover som alle andre. Men, SÅ tenkte jeg ”Nei, faen. Nå har det tatt så lang tid for dem å fikse dette, at nå kan vi se om de greier det før jeg blir ferdigutdanna”. Uansett; Når man sitter fremst får man mye oppmerksomhet fra de som foreleser. Første dagen ble jeg brukt som to eksempler på grunn av rullestolen (OG altså tatt bilde av – passet meg bra), og den andre ble jeg brukt som et eksempel fordi jeg hadde rød genser lizm. Det er så slitsomt å måtte følge med absolutt hele tiden fordi man er redd for å bli brukt som et jævla eksempel, og det er slitsomt å hele tiden måtte smile og nikke anerkjennende. Jaja. Bla, bla. Det er jo strengt tatt ikke det som er verst, det som er verst er at eksamen straks er rett rundt hjørnet (er det mulig?!). Uansett veldig koselig å treffe igjen folk da, og vi har spist en del ute sammen i det siste. Mye fordi jeg ikke gidder å lage mat selv, men også fordi de er kjekke folk.

Marit og Camilla begynner ikke før på onsdagen. Hva skal man si til sånt? Eventuelt; URETTFERDIG. Må dog innrømme at jeg ikke misunner dem den evige og desperate jakten på planter og insekter de er inne i for tiden. Man må faktisk kunne urovekkende mye om naturen for å bli førskolelærer…

Ja, dette blir et spennende halvår. Gruppeoppgave på 14000 ord og greier. Men, I CAN DO THIS! Blir vel en tur ut i helga, men i kveld er det bare avslapning og muffinskos. Jeg trives! Snakkes:)