Krøpla hånd og null julestemning

Noen dager siden sist jeg har skrevet nå. Det er flere grunner til det;

1. Jeg har operert hånda, og kunne fram til i går bare bruke ei hånd på tastaturet (treigt!).
2. Jeg må bruke pappa sin pc når jeg er hjemme, og den er meget sjelden ledig..
3. Jeg har vært opptatt med julegaveshopping, kafébesøk, kinobesøk, og eting.

La meg først få bringe en fantastisk gladnyhet; Jeg er ferdig med julegaveshoppinga:) Skal sies at jeg jukser litt ved å gi min kjære storebror penger, men det er jo klin umulig å finne noe annet til han, spesielt når han svarer "en koselig jul" til alle som spør han hva han ønsker seg. Kan man gi et mer irriterende svar?! (et retorisk spørsmål). Oi, nå merker jeg at jeg til og med ble småirritert over gladnyheten min. Hvordan skal det da gå når jeg lenger ned legger ut om langt dystrere ting? Følg med i morgen....hahaha..ha.

Jeg må jo fortelle om operasjonen. Jeg kjenner en veksende kvalme stige opp fra mitt indre, men jeg må jo gjøre det. Dette skjedde onsdag (den 17). Mamma var i Oslo, og pappa var på jobb. fantastisk! Ikke faen om jeg skulle gå igjennom dette alene, så jeg dro Camilla opp av senga i nitida på morgenen, og fikk henne med meg. Og det holdt slett ikke for meg å ha henne på venterommet, hun måtte være med inn. Noe hun fikk lov til av operasjonspersonene. Jeg grudde meg til bedøvelsen. Jeg er ei jente med severe sprøyteskrekk - for å si det sånn. Stikket i seg selv var ikke så ille. Jeg var nok litt for tidlig ute med å konstatere at jeg hadde gruet meg for ingenting, for rett etterpå kjente jeg en skarp sviende smerte strømme gjennom hele hånda. Dette var selve bedøvelsesveska som sivet inn i hånda mi, fikk jeg vite. Hun stakk en tre-fire ganger forskjellige steder på hånda, men heldigvis virket bedøvelsen så raskt at jeg bare kjente ordentlig smerte ved det første stikket. Deretter var det tid for å stoppe blodforskyningen min til hånda, noe jeg fikk vite kunne være litt ubehagelig. Vel, det de gjorde var å plassere en blodtrykksmåler på overarma mi, også strammet de denne noe helt grusomt. PAIN er det eneste ordet som kan beskrive det! Men, det var visst viktig at det ikke var så mye blod i hånda mi, så de fikk ordentlig oversikt når de skulle operere på de helvetes kulene. Videre gikk det veldig greit i noen minutter. Dama begynte å operere og hånda mi var helt dø som følge av bedøvelse og blodmangel. Men, så plutselig kjenner jeg en stikkende, skarp smerte. Helt uforbredt på denne, hyler jeg au! dama pirker inni hånda mi på en ny plass, og spør om jeg kjenner noe der også. Og det gjør jeg såvisst. Den samme stikkende smerten. Jeg får panikk, og begynner å grine. Hehe. Opererer de meg uten nok bedøvelse?! Tenker jeg. Og, det gjør de visst, for det blir satt mye mer bedøvelse etter utbruddet mitt. Videre går det greit, og jeg får en stor bandasje, paralgin forte, og beskjed om å holde hånda høyt de første par dagene (!). Jeg stikker rett på bakeren og kjøper meg romkake etterpå. Nå har jeg tatt av det meste av bandasjen, og det føles herlig! Jeg kan til og med kjøre rullestolen selv nå - glede:D

Ellers mangler jeg sårt julestemning. Jeg har faktisk ingen what so ever enda heller. Julemusikk, julekaker, julestaker, julekalender - ingenting hjelper. Det er trist å bli eldre..
I kveld kommer brore hjem fra Oslo:)