Nå burde jeg strengt tatt sove, men den dårlige bloggsamvittigheten min er for tung å bære. For ja, jeg tar som en selvfølge at alle der ut nå er kjempetriste fordi jeg ikke har blogget på lenge.
Grunnen til det er stress. Jeg har nemlig begynt å lese til eksamen. Klapp for meg. Ja, jeg kjenner fortsatt ekte tårer presse seg ut av øyeballene når jeg kjemper meg igjennom "Velferdsstaten i endring" og "Juss for helse og sosialarbeidere", men forskjellen er at jeg fortsetter likevel. Jeg legger ikke lenger bøkene bort fordi jeg er redd de faktisk skal ta livet av meg. Jeg tenker heller som så at "nå er det snart eksamen Hege, og da vil du ikke sitte der som en ignorant idiot", også tenker jeg at "det verste som kan skje mens du leser er at du griner litt. Grining har så vidt du vet aldri skadet noen, så du får faen bare grine! Bare sørg for å ha en dassrull i nær omkrets, så trykket i boka slipper å gå i oppløsning". Det er for så vidt det samme jeg tenker når jeg prøver å slutte og røyke, minus at trykket i boka ikke må gå i oppløsning; "Ja, Hege nå er du et følelsesmessig vrak. Og ja, du begynner å grine for ingenting. Men følelser har så vidt du vet aldri drept noen, slipp det ut". Dette pleier å funke den første tiden. Jeg slipper det ut. Gjerne mens jeg står og lager middag eller leser nyheter på vg-nett. Men, tilslutt blir jeg så lei av den evige, tilsynelatende unødvendige, sippinga at jeg heller tenner en røyk og forteller meg selv at jeg er mye mer omgjengelig og glad med den i munnen - og det er sant. Men, uansett; og ikke lese skal jeg ikke begynne med igjen i nærmeste framtid, tiden er for knapp til slikt. Sosionom er ikke for pingler, så da må jeg prøve å late som jeg ikke er det.
I tillegg til eksamenslesinga jobber vi nå med tidligere nevnte gruppeoppgave. Jeg hater den, og har aldri vært så umotivert for å skrive forståelige setninger og saklig innhold i hele mitt liv. Det blir en liten kamp å få den ferdig tror jeg, selv om vi er fire stykker om det. Noen ganger blir flere kokker mere søl. Vi har skiftet tema en fire-fem ganger nå, og er enda ikke helt fornøyd med det nåværende; "funksjonshemning". Det var funksjonshemmede meg som foreslo det, og jeg føler nå egentlig en usagt forventning om at jeg kan masse om emnet. Vel, feil. Etter at jeg har lest om det, har jeg innsett at alt jeg trodde jeg visste om meg selv og samfunnets holdninger, er galt. Neida, ikke helt. Men, selv om jeg har en del erfaringskunnskap, som det heter på det herlige fagspråk, om emnet, holder nok ikke det til å skrive en faglig god oppgave. Vi skal liksom bli ferdige innen tirsdag, Bah! Vi har mange diskusjoner foran oss, og langt igjen, så wish us all the luck in the world. Eller, vi fortjener kanskje ikke alt, men iallefall en tiendedel.
På en av mine verste stressdager dukket det et brev opp i postkassa mi. Det var fra Solveig. Det er utrolig hvordan et håndskrevet brev i postkassa kan gjøre livet mye bedre. Brev er undervurdert, og i grunnen akkurat det jeg trengte på det tidspunktet. Godt at det kommer noe annet enn regninger og leiekontrakter. Og når brevet i tillegg er helt random, er det fantastisk!:) Ble veldig glad. Jeg har for så vidt sendt et helt random brev tilbake, som sikkert ankommer bartebyen om ikke så lenge.
Jeg har sovet meget dårlig i det siste. Uten tvil mye på grunn av det overnevnte skolestresset. Men, også fordi jeg har vært uten fjernkontroll i lengre tid. En dag så fant jeg den plutselig ikke. Dette har skjedd opptil flere ganger før selvfølgelig, så jeg sklei ned på gulvet for å lete. Jeg er verdens verste leter, så jeg fant den ikke. Hvorfor dette gikk ut over søvnen min? Jeg har tv på rommet. Jeg er vant til å se tv på senga før jeg sovner. Jeg pleier å slå av tven med, you guessed it, fjernkontrollen når jeg blir så trøtt at øynene klistres sammen. Når jeg mistet fjernkontrollen var det aldri et alternativ å slå av tven før man i det hele tatt la seg. Jeg skulle ha min rutine, gjerne i form av "Animal cops". Jeg ble dermed liggende med tven på hver natt i ca. en uke, og la meg si dere en ting; det er ikke en myte at man sover dårligere av det. Jeg fant fjernkontrollen rundt den syvende dagen, eller det vil si, jeg måtte tilkalle Camillas skarpe blikk. Hun fant den på verdens mest naturlige sted, under senga. Jeg hadde lett der minst fem ganger før, og er helt tydelig blind.
Bortsett fra det er har jeg fått igjen rullestolen min, og det er godt. Plutselig stod den bare utenfor døra en morgen, og jeg hoppa entusiastisk oppi. Lånestolen min slengte jeg ukritisk fra meg i gangen, hvor jeg tror den fortsatt befinner seg....*careface*. Såååå, har jeg fått mac. Nå må tecnofobiaen min til livs. Faen. Såååå, er påskepynten ryddet bort. Sååå, har det snødd og regnet, snødd og regnet, snødd og regnet.
Nå MÅ jeg sove:) Glad i alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar