Back to the hverdag

Neimen, heisann. Nå er påska over, og jesus har nok en gang dødd og gjenoppstått. Eller var det slik at vi bare feirer den ene gangen han gjorde det? Vel, nok om det. Her i leiligheta er det for så vidt påske enda, siden både jeg og Camilla fikk vondt i hjertet av tanken på å stue vekk påskeharen og påskekyllingene i boden. Det er noe med det at noe som er så søtt ikke bør stå sammen med bildekk og møbler fra tidlig syttitall. Men de må bort snart, jeg innser det altså..

Siden sist har jeg vært på hytta. Der har jeg spist oreo-kake hver eneste dag, spilt kort, lest i blader, og genuint beundret min fars mesterverk av en låve. Låve høres i seg selv kjedelig ut - man får med en gang assosiasjoner til høy. Men, denne låven er helt annerledes; den har blant annet storskjerm, fargelys i taket, og fantastisk lydanlegg. Hva mer kan man be om? Der har jeg sittet innpakket i et tonn med klær (vi snakker lag på lag) og sett film. Imens har jeg røyket og spist skammelige mengder med godteri. Å røyke mens man ser film er fantastisk, og bringer meg rett tilbake til åttendeklasse-Hege, som visste å kose seg når hun var alene hjemme i helgene. Jeg har også rukket og bli ganske brun av de to dagene med sol vi hadde. Hvordan jeg greide det er jeg ikke interessert i å gå nærmere inn på.

Nå er jeg tilbake i Volda og hverdagen. Kan opplyse om at det har forsvunnet en god del snø i løpet av påska, men at det fortsatt ikke er helt bart her. Jeg kan likevel konkludere med at regnet har vunnet over snøen, og at snøen nå ligger sørpete, svart og ydmyket tilbake (insert smirk smile here). Hva Volda-hverdagsliv angår, så har jeg allerede rukket å ha to dager med skole, handlet unødvendig mye mat, og sett masse tv. Planen framover er mye av det samme, bare man føyer til å skrive en gruppeoppgave på 3000 ord. Selvvalgt tema; selvmord. Interessant det, og vi synes det er lettere å avgrense enn "Sosialisering og ungdom" (som var det opprinnelige). Glad for at vi kom til fornuft, og ikke falt i den samme fella som jeg alltid gjør; Ta et altfor stort tema, som egentlig ikke er så interessant og som krever sinnssykt mye arbeid.

I morges hadde jeg ganske god tid. Jeg greide derfor å rote meg inn på en blogg av ei norsk jente som bor og studerer i New York. Selvpining til tusen. Jeg blir så misunnelig at jeg spyr og besvimer på en gang, og drømmer meg tilbake til verdens beste by. Så våkner jeg opp til den brutale virkeligheten; Jeg bor i Volda, og har en framtid som sosialarbeider på NAV-kontoret i Kristiansund. Det er virkelig noe helt spesielt med New York. jeg digger menneskene, jeg rett og slett elsker stemningen, og det verste av alt er at jeg føler meg helt trygg der. Ofte tenker jeg at det hadde vært best om jeg aldri dro dit, for da hadde jeg ikke måttet takle denne hjerteskjærende og evigvarende lengselen. En ting er iallefall sikkert; jeg skal tilbake minst ti ganger til før jeg dør. I heart NYC.

Jeg har forresten hatt en meget traumatisk opplevelse.Rullestolen min vet dere, eller, "jeg lager så masse lyd jeg vil, og jeg elsker at du hater det" som jeg kaller den, måtte jo ha et hjulskift. Så mamma ringte en fyr fra et sånn handicap-lager eller whatevvah i Kr., og han spurte om å få komme å se på den. Det fikk han jo selvfølgelig. Jeg trodde han bare skulle komme å se på hvilke hjul jeg hadde, men han hadde andre planer; han tok den med seg, og ble borte i rundt fire timer (!). Ja, han tok med seg mitt høyst nødvendige framkomstmiddel, og fortalte ikke engang hvor lenge han ble borte. Jeg var alene hjemme, og når røyksuget ble for sterkt, så jeg meg nødt til å delvis krype over stuegulvet for å komme meg ut på verandaen. Vel ute, satte jeg meg ned på den utvendige vinduskarmen (som strengt tatt var altfor smal) og blåste "oppgitt"-røyk. Jeg lo høyt for meg selv imens, og var egentlig glad for at jeg ikke hadde noen vitner. Når han kom tilbake, altså etter fire timer, kom han ikke med min rullestol. Han kom med en erstatningsstol, og sa at jeg fikk få igjen min vanlige stol til sommeren (!) fordi de ikke hadde funnet noen nye hjul. Disse måtte bestilles, og det kom til å ta sin tid. Dessuten kunne nok ikke stolen min bli sendt til Volda, så jeg fikk vente til jeg kom hjem på ferie igjen. "Men, denne stolen er jo bedre enn ingen stol, sant?". Jeg kunne ikke akkurat motsi han på det. Men erstatningsstolen min, eller, "jeg passer ikke til deg i det hele tatt, men du må bruke meg likevell", som jeg liker å kalle den, er ikke akkurat en fangst; altfor stor og bred, lav, ekle fotstøtte-ting, og ingen tegn til bremser. Jeg hater den mer enn noe annet, og takker handicap-mannen hver gang jeg kjenner ryggsmertene. Jerk! Oki, ferdig.

Nå skal jeg lage kyllingsalat og drikke te. Nå er det slutt på daglige sjokoladeinntak. Må jo gjøre meg klar til bikinisesongen lizm (insert high laughter here).

Central Park...I mizz ya!