Jeg blogger fordi jeg egentlig skulle ha lest pensum om selvmord. Jeg er så umotivert for tiden at det er kvalmt. Jeg vet ikke hva det er som får meg til å tro at jeg kommer til å stå på eksamen selv om jeg ikke leser. Kanskje jeg motarbeider meg selv fordi jeg innerst inne i ubevisstheten driter i om jeg stryker? Nei, slike tankemønstre vil man ikke ha noe av. Man må jo bli noe en eller annen gang, og sosialarbeider er det eneste jeg kan komme på. Sånn egentlig drømmer jeg jo om å ha ræva så stappa med penger at jeg kunne gjort akkurat som jeg ville, og ikke trengte å ta en utdannelse. Jeg tror jeg ville tatt det uansett, men da uten et press om at jeg måtte greie det. På siden av studiene kunne jeg skrevet en bok, som selvfølgelig ble meget godt likt av så og si alle aldersgrupper. Jeg hadde etter mye mas gått med på at boken skulle gjøres til film, men etterpå hadde jeg helt klart angret, fordi de fleste filmer ødelegger bøkene de er basert på. Ja, jeg er meget virkelighetsfjern for tiden, bruker for det meste dagene til å lese blogger som omhandler livet i det store utland.
Jeg lovte meg selv at jeg aldri mer skulle gå inn på tidligere nevnte New York-blogg. Jeg sa klart og tydelig fra om at det ikke var en bra fritidssyssel. Jeg hørte selvfølgelig ikke etter meg selv særlig lenge - etter bare noen timer var jeg tilbake. Det viste seg dog at denne jenta ikke oppdaterer bloggen sin flere ganger i døgnet, så hva gjør jeg? Jo, jeg googler "jeg bor i New York", og får opp tusen andre "Big apple"- blogger jeg kan følge med på. En overdrivelse kanskje, men bare en liten en. Det er jo helt forjævlig. Hvorfor jeg gjør det mot meg selv er en gåte. New York er nok en magnet, og jeg er nok et kjøleskap. FML.
Ellers har puta i rullestolen begynt å protestere synlig over at den er for liten for monsterstolen jeg lever i for tiden. Helt plutselig har den begynt å skli ned mellom seteryggen og setet i tide og utide (forresten, det finnes ingen "tide" i denne sammenhengen). Dette gjør selvfølgelig at jeg bare forelsker meg enda mer i Monstertrucken (aka den overdimensjonerte rullestolen). Men, uansett; mamma kunne i går informere om at min egentlige rullestol blir sendt til Ålesund for reperasjon om noen dager, og derifra videre til Volda når den er fin og lydløs igjen. Det er helt tydelig at mamma har snakket et alvorsord med en eller annen, og jeg elsker henne for det. Det nytter ikke å play nice.
I dag funka kaffemaskina på skolen. Det er første gangen på hundre år, og det gjorde meg lykkelig. Kaffe skal absolutt ikke undervurderes. Nå skal jeg virkelig lese litt, også kommer jeg kanskje tilbake med et mer interessant innlegg senere. Eh...Who am I kidding?
P.S: Takk snille, søte Ingvild for KoZelig påskekort fra Latvia!:) En sol i en ellers så grå hverdag. Det er forresten meldt knallvær i helga, og det gleder virkelig en sjel med etterslep av sterk vinterdepresjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar