Høst.no

Vel, vel. Jeg sitter her med en merkelig følelse. En følelse av utilfredshet. Jeg greier ikke helt å lokalisere hvor denne følelsen kommer fra, men utelukker ikke at den har flere utspring; et intenst skolemas som jeg er nokså umotivert for akkurat nå, Voldas manglende uforutsigbarhet, og høstmørket. For jeg har funnet ut at jeg ikke liker høsten. Den er mørk, kald og kjedelig. Jeg har til og med prøvd den ultimate høstklisjeen - jeg har sittet under et varmt pledd med en tekopp og en bok mellom hendene. Det skal jo i følge alle landets blader være så KOS. Men, uten å overdrive kan jeg fortelle at det ble for varmt med pledd (jeg svettet vilt), at tekoppen ble kald før jeg rakk å drikke den opp, og at boka var av den treige typen. Ikke kos i det hele tatt, mer sånn; Hvis det er dette folk trekker fram som det aller beste med høsten, vil jeg heller legge meg under dyna til neste sommer. Det var kanskje før alt dette gnålet jeg skulle sagt ”ikke for å syte altså”, men det hadde ikke lurt noen. Denne bloggen eksisterer tross alt for at jeg skal få syte og klage så mye jeg vil. Jeg tror at mye av min negativitet kommer av at jeg får ekle og angstfylte assosiasjoner til sist vinter nå som det blir mørkere og kaldere for hver dag som går. Jeg vil ikke at vinteren skal komme, det virker som den nettopp var her. Siste snø falt tross alt i mai dere. Men, man får vel bare ta det som kommer. go with the flow. Live in the moment.

Det rare er at samtidig som jeg lengter etter nye impulser og spennende opplevelser, er jeg sånn ca. totalt tiltaksløs. Joda, jeg kastet en ball frem og tilbake i en time her om dagen, og jeg og Camilla gikk oss faktisk en tur i forrige uke, men for det meste går tiden med til å gruble over alt det jeg skulle ha gjort. Samvittigheten gnager for eksempel store sår når det kommer til gruppeeksamenen som vi har satt i gang med; jeg er veldig fornøyd med gruppa så langt, men jeg er ikke så fornøyd med egen innsats. Jeg greier ikke å finne motivasjonen. Jeg greier ikke å finne nysgjerrigheten. Jeg greier ikke å finne lysten til å skrive en så stor oppgave akkurat nå. Leveringsdatoen er ikke før første desember, men ukene flyr av gårde før man rekker å blunke, og det er mye som skal gjøres. Jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å greie det, men akkurat nå ser veien dit ut som et stort slit (ufrivillig rim). På den positive siden ser jeg at vi faktisk er godt i gang, og at det mest sannsynlig går litt lettere etter at vi har kommet over startfasen (som består i å finne problemstilling, informanter, spørsmål til intervju osv.). Noe annet positivt er at vi har veldig få forelesninger fram til jul. Her må det dog også føyes til at når vi har forelesninger, bruker lærerne seks timer på å forklare oss at alt vi ser perseptieres (hvorfor ikke bare kalle det ”tolkes” hm?) subjektivt, og at vi må være meget bevisste på det. Ja, også hvis man ikke er sikker på at man har forstått en informant riktig, kan man sjekke gjennom spørsmål som; ”Har jeg forstått det riktig når jeg sier?” og ”mente du at?”. Opplysende.com. Jeg hadde virkelig ikke ant hva jeg skulle sagt hvis jeg ikke fikk dette eksplisitt fortalt.

Men jøsses, alt er ikke bare kjipt. For å få en nødvendig avveksling fra Voldalivet har jeg for eksempel både vært i Trondheim sammen med mamma og pappa, og hjemme i Kristiansund. Det var helt ufattelig deilig, og fikk meg til å sette enormt pris på den fine familien min. For ikke å snakke om at jeg fikk treffe kjære Solveig i Trondhjem! Vi satt i sola på solsiden og spilte Jatzi, skravla, og ikke minst røyka, i flere timer. Jeg savner Trondhjem litt, det er en herlig by. Passe stor, mye og gjøre og god stemning. Også savner jeg Solveig da selvfølgelig, så det var kjekt å se henne igjen. I Kristiansund tilbrakte jeg tid med herlige Hilde, Camilla, bestemor og selvfølgelig parents. Det er alltid godt å komme tilbake til sin trygge base en gang i blant. Jeg får bare tenke tilbake på dette herlige avbrekket når ting blir litt stressende – og kanskje ta meg en tur igjen om ikke så altfor lenge:)

Sånn ellers spiser jeg mye kantinemat sammen med eksamensgruppa mi for tida. Så drar jeg noen ganger på café og spiller Scrabble sammen med koselige folk. Noen ganger kjører jeg også bil bare for å kjøre bil, og da ender det som regel med at jeg tar med meg en bensinstasjon-kaffe hjem. For her blir det ikke mye koking av vann etter vannkokerepisoden, for å si det slik (jeg var forresten til legen, og det var en muskelstrekk som heldigvis har gått over nå). Vi har planer om å kjøpe ny vannkoker, men det er en lang prosess. Ja, jeg vet at man kan koke vann på kokeplate lizm, men det er stress. SÅ lat er jeg for tiden. Også har Camilla tatt tatovering nå, i nakken, og jeg synes den ble fin:) Først kunne hun fortelle at det var veldig vondt, at det ble første og siste gang og at det absolutt ikke fristet til gjentakelse. Litt over en uke senere uttalte hun, I quote; ”Jeg har egentlig litt lyst på en til jeg”…

Ja, også hadde jeg jo skoleeksamen den første oktober da. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har store forhåpninger til den karakteren (som settes innen 22. oktober). Hadde en ganske dårlig følelse gjennom hele. Sliter hver gang jeg skal relatere diverse teorier til sosialt arbeid, og da har jeg vel allerede tapt. Men, vi får se. Come what may, and such.

Oh, nå begynner ”Raw wrestling”:) Må ile. Ikke spør.

En serie uheldige hendelser

Frustrasjonen har bygd seg opp til et punkt hvor den ikke lenger kan lagres i det ubevisste. Den må ha utløp, den krever utløp. Løsning; bloggen. Til helvete med at jeg sikkert ikke rekker å lese mer enn seksti sider i dag, til helvete med det…

Det er lørdag har jeg blitt fortalt. For meg spiller det ingen rolle. Jeg står opp klokka 08.00, og setter meg med nesa nedi en ufattelig kjedelig pensumbok uansett hvilken dag det er. Jeg leser mellom femti og hundre sider HVER dag, og griner meg i søvn. Neida, jeg griner ikke (enda), men livsglede har blitt et ukjent fenomen for meg. I dag er det under to uker til eksamenen som vi, i følge lærerne på Høgskolen, burde være glade for at vi får ha allerede nå. For ja, tenk hvor deilig det blir å gjøre seg helt ferdig med dette emnet før man går over på det neste da? Det blir ikke deilig det vet dere, når man på veien dit har greid å ødelegge evnen til å kjenne positive følelser.

Så langt i dag har jeg lest et kapittel på om lag tredve sider. Om metoder for å forske på aldring. Usedvanlig kjedelige akkurat det, men underveis trøstet jeg meg med at det nok var eksamensrelevant, og at alle andre også måtte lese det. Vel, FEIL. Det kapittelet står nemlig ikke på pensum en gang, noe jeg fant ut etterpå. Herligheten da, for et ufattelig herlig liv jeg har. Har jeg noen å skylde på? Nei. Stakkars meg. Og dette er bare slutten på en rekke uheldige hendelser som jeg ikke kan skylde på noen andre enn meg selv…

Her en morgen våknet jeg opp og var i strålende humør. Jeg stod opp mye tidligere enn jeg trengte fordi jeg ville ha tid til god frokost, og selvfølgelig pensumlesing. Jeg rullet inn på badet, vasket meg i trynet og greip tak i toalettmappa mi. Det jeg ikke visste før det var for seint, var at jeg greip tak i bunnen og dermed tømte hele dens innhold ufrivillig over meg selv og gulvet. En av de tingene som ramla ut var ei rimelig stor og full parfymeflaske. Jeg registrerte det ikke før jeg kjente en veldig intens lukt, og så at både jeg og gulvet var vått. Av favorittparfymen min. Jeg brakk meg impulsivt, for lukta var plutselig ikke god lenger. Den var waaay to much, og ja... jævlig ekkel! Etter en stund skjønte jeg at jeg måtte ta affære, og ikke bare sitte der og nekte for at det var sant. Jeg støvsugde og vaska gulvet tre ganger, før jeg innså at jeg hadde tapt kampen mot lukta (til helvete med frokosten og alt). Hele leiligheta stinka ”Cool water” innen jeg dro på skolen, og man skulle tro fingrene mine var laga av det. Lite kult. Jeg var kvalm resten av dagen, og badet lukter enda…

På onsdag fylte Camilla 23 år. Det var i det generelle en meget koselig feiring vi fikk i stand, med leker som ”sett pikken på Pål”, ”greier du å komme deg i stående posisjon hvis hendene og føttene dine blir bundet du da?”, ”Sleng ut snøre og se om du får fisk da vel!” (les; godteri), og ”Disney-Singstar”. Bursdagsbarnet fikk godteri, Oreokake, penger og tatoveringstime den 4. oktober. Hun stresser nå med å finne nytt design, da det viste seg at halve Norge allerede har det opprinnelige.

Men, la oss bevege oss bort fra det positive og morsomme, og heller merke oss at dette var min ultimate ulykkesdag; Hele denne historien er på mange måter historien om Hege og Vannkokeren. I et forsøk på å ”servere” kaffe, greide jeg å søle halve den store boksen med kaffe utover stuegulvet. Jeg ble fullstendig handlingslammet i noen sekunder, før jeg kom på at kaffekorn er tørt og derfor kan tas med støvsugeren. Glede. Dette kom til å gå fort. Jeg hentet støvsugeren, og skulle bare sette vannkokeren oppå bordet og ut av veien før jeg begynte oppsuginga. Men, det hjalp jo lite at jeg bare skulle det, for i realiteten endte jeg med å lage kaffe på gulvet. Vann og kaffekorn i en fornøyelig kombinasjon. Just grab a straw people! Støvsugeren ble med ett nyttesløs og jeg tydde til tue og vann. Dette kom ikke til å gå så fort likevel. forbannet over egen idioti (forbannelsen kom for tidlig, men det visste jeg ikke da).

Vi lo etter hvert godt av kaffe-flausa. Vi tok til og med bilder av det. Hege gjør vondt verre liksom. Så begynte spekulasjonene; ”Hva ble det neste?”. Lite visste vi, da, om at det neste ble kortslutning av strømmen og elektrisk støt. Nå begynte jeg in medias res eller noe. Vi tar det fra begynnelsen; Jeg skylte utav vannkokeren fordi den hadde blitt full av kaffe etter uhellet mitt. Jeg tørka den meget godt (trodde jeg selv), og satte den tilbake på den dingsen på ledninga. Her skal det sies at jeg trodde ledninga var ute av kontakten, men med min flaks var den selvfølgelig ikke det. Det gnistret rimelig mye før strømmen på både kjøkkenet, stua, badet og rommene våre gikk. Også skjedde det som er litt diffust for meg – jeg greide å få støt. Fordi jeg av en eller annen grunn fiklet borti det som forårsaket mørkeleggelsen. Jeg utelukker ikke at jeg har fortrengt hvorfor, eller hvordan, fordi det var på grunn av min egen idioti. Jeg er takknemlig for at det var venstrehånda som ble ramma, for den verker og er øm enda. Har nok fått meg en aldri så liten muskelstrekk. Vi fant ikke hovedbryteren til sikringene, så fikk ikke igjen strømmen før dagen etterpå når vaktmesteren kom. Han kunne fortelle at den vannkokeren hadde ødelagt litt av hvert. Nå har Marit av en eller annen grunn problemer med at strømmen går når hun strekker håret på rommet sitt. FML.

Jeg ringte mamma og pappa i går fordi jeg var litt bekymra for hånda mi. De beroliget meg heldigvis, med kommentarer som ”dette er slik som alle må oppleve en gang i løpet av livet” (virkelig?) og ”prøv å ikke ta så mye smertestillende. Vondt skal vondt fordrive”. Håper det ordner seg snart, i alle fall til eksamen. Sa jeg FML?

Nå avslutter jeg, med en visshet om at jeg mest sannsynlig har fått dere til å føle dere bedre angående eget liv. Vi snakkes:)

Ditt og datt

Passer seg bra med en liten bloggoppdatering nå, siden jeg ikke har noe annet å gjøre liksom. Vel, sannheten bak den gedigne løgnen er at jeg har tusen ting jeg heller skulle ha gjort faktisk; vasket opp skitne tallerkener, ryddet rommet, vasket rommet, ryddet resten av leilighet, vasket resten av leiligheten, lest åtti sider pensum og, wait for it, dusjet. Og dette er ikke overdrivelse en gang altså. Hadde jeg følt for å overdrive hadde jeg heller sagt; ”OMG. Jeg har mer og gjøre enn alle andre i hele verden. Stakkars meg! Jeg må rydde hele det jævla slottet jeg bor i, jeg må vaske det OG jeg må tørke støv i alle hjørnene. SÅ må jeg lese hundre tusen sider psykologi og tømme peisen for sot. Yeah, I am Askepott (jeg vet ikke hvordan det skrives på engelsk så jeg skriver det heller på norsk. Jeg er så teit som innrømmer slikt)”.

Ai, ai som samvittigheten tynger! Her sitter jeg i min naive lille verden, og tror at ting gjør seg av seg selv. Jeg tror i alle fall at Gud gjør husarbeidet for meg hvis jeg klager høyt lenge nok, det tror jeg faktisk. Gud er en real kar, er han ikke det da? Og nå har det seg faktisk sånn at jeg har altfor mye å gjøre, og altfor lite energi til å gjøre det med. Jeg er sikker på at Gud har masse energi jeg, masse.

I morgen kommer Hilde på besøk fra Kristiansund, og stakkars henne! For her blir ikke ting gjort, det er det bare å innse. Hun blir møtt med en bakterieinfisert leilighet som uten tvil kommer til å etterlate henne med sår hals og snørr. Hun kom ikke til Volda for å bli sjuk sa hun, men jeg er redd det hjelper lite hva hun vil. For hvordan skal jeg egentlig greie og ikke hoste i nærheten av henne når det er det jeg gjør på nitti prosent av tida?

Illustrasjonsbilde

Jeg trodde jeg var i ferd med å bli frisk jeg, men jeg er jo så jævlig dum vet dere. Jeg dro ut på lørdagen jeg, og sørget for å dele drikke med alle jeg møtte (viktig å spre sykdom). Hadde det veldig festlig, eksempelvis da vi skulle gå nedover til sentrum og alle sammen fikk en intens trang til å synge. Jeg måtte noe helt sinnssykt urinere, så jeg foreslo at vi skulle synge noe trist som ikke framkalte latter og påfølgende utpissing. Da sang vi heller Bjørn Eidsvågs ”Eg ser” og en annen veldig deprimerende sang som jeg ikke husker navnet på. Mindre festlig var det da ei kjerring på førti something ville danse med meg. Jeg bare; ”Ehh, nei. Jeg vil ikke danse og jeg skal på dass (ja, igjen)” Hun bare; ”Jooo, kom og daaaaaans!. Jeg bare; ”dans selv da”. Også trodde jeg det var over, men tror du ikke hun griper tak i rullestolen min og prøver å plassere den i en dansende posisjon rett foran henne?! Heldigvis er jeg sterkest i hele verden, så nå nei du! Apropos, så datt det en veldig full og stor fyr over meg også, og jeg presset han unna med rå muskelkraft. Han skulle ikke på mitt fang, det var helt sikkert. Jeg ble så støl av det at dere aner ikke! Uansett; våknet opp dagen etterpå og følte at forkjølelsen hadde takla dette overrasende bra. Vel, det var før jeg mista stemmen. Sånn helt altså. Jeg kan bare hviske, og det høres veldig teit ut når jeg gjør det. Hege og hvisking går liksom ikke helt sammen. Så nå propper jeg i meg masse Repsils, te og is, for dette har jeg strengt tatt ikke tid til…

Jeg er hjemme alene, det er derfor jeg er litt ekstra rar. Camilla og Marit er i skauen med skolen helt til fredagen, for de har nemlig UteFag dette året. De ligger i telt i fire dager, og har det garantert ikke som noen som helst plomme i noe som helst egg. Det har faktisk vært forferdelig vær og temperatur siden de dro, og jeg synes oppriktig synd på dem. Ja, det er fantastisk at de har utedo i alle fall (var lenge redd for denne typen beskjed; ”dig your own shit hole, be sure to cover it up nicely and bring your used paper back to the tent”) men i følge Camilla er den i fem minutters gåavstand, og opprinnelig fra Afrika. I tillegg angripes de visst regelmessig av hundre tusen mygg og fryser ræva blå. Også, herregud; de skal bade. De MÅ bade. De må ta et jævla livredningskurs der ute! Jeg skjønner ikke greia, vi har da basseng på Høgskolen?. Uansett; jeg er litt skeptisk for hvilken tilstand de er i når de kommer hjem. Det er vel da de blir sure for at jeg verken har vaska, tørka støv eller handla inn mat tenker jeg…

Men, nå skal jeg heller gjøre noe fornuftig ja. Vi snakkes:)

*fake a smile*

sykere enn sykest lizm!

Jeg er så syk. Herregud da, så syk jeg er! Jeg blir alltid mye sykere enn alle andre, og det er alltid ekstra synd på akkurat meg. Sånn er det bare. Halsen verker helt utrolig masse, jeg har enorm snørrproduksjon, jeg har vondt i lungene og jeg piper når jeg puster (foreløpig bare på utpust, men jeg har hørt ryker om eskalering). Føler det er på sin plass å takke Marit hjerteligst for den beste bursdagsgaven i hele verden. For ja; det var hun tok med seg jævelskapen når hun flytta inn, og ja, jeg har faktisk bursdag i dag. Fantastisk!

Jeg har et ambivalent forhold til at det er studiedag i dag. På den ene siden slipper jeg skole (horray jesus!), men på den andre siden må jeg lese. Det har jeg faktisk gjort, men skal innrømme at ti sider ikke er så mye å skryte av. Det er faktisk umulig å lese om Freuds psykoanalyse når man har snørr og sår hals, det har jeg funnet ut. Jeg snakker om KLIN umulig her altså. All energi rettes heller mot å synes synd på seg selv, og drømme om mentolrøyk og potetstappe of course. Oh, potetstappe har jeg i skapet. Lucky me! Ser dere, jeg greier faktisk å fokusere positivt i en svært så mørk situasjon, om enn med sterk ironi og sarkasme innblandet…

Jeg hater at jeg aldri mister troa på imunforsvaret mitt. Det skuffer meg gang på gang, men likevel, likevel fortsetter jeg å rose det opp i skyene (type; ”jeg blir jo aldri syk, jeg mener, host på meg. Jeg garanterer at det ikke resulterer i sykdom. Jeg sitter ut i t-skjorte for f, SE på meg”). Noen vil kalle dette et desperat rop om oppmerksomhet og anerkjennelse, jeg vil kalle det ren dumskap. La meg ta dere med to dager tilbake i tid; En veldig lignende samtale, eventuelt monolog, som nevnt over, fant sted. Mine to samboere hadde da begge blitt syke, og jeg kjente meg fortsatt frisk som en rose, en ROSE altså. Så lang tid hadde passert fra sykdommen ankom bopelen, at jeg oppriktig trodde imunforsvaret mitt hadde gjort heftige ninjabevegelser (som jeg alltid tror). Som seg hør og bør i slike situasjoner ble jeg straffet, allerede dagen etterpå faktisk. God waist no time. Hovmod står for fall. Man skal ikke skryte, fy på Hege!

Nå befinner jeg meg i en situasjon der jeg ikke kan forvente noe som helst sympati (passer meg dårlig, siden jeg blir en mann når jeg er syk) Hvorfor ingen sympati? Fordi jeg alltid er så usjarmerende mot syke mennesker selv. Jeg babler om tankens kraft, og at man ikke blir syk hvis man ikke tenker på at man kommer til å bli syk (BIG slap in tha face for meg altså! Major..), og jeg tar ikke innover meg at andre faktisk er syke. Jeg vet ikke hvorfor jeg lirer ut av meg slik drit, kan være at jeg har en enorm lyst til at andre skal være oppspilte og friske når jeg selv er det. Kan også være at jeg er livredd for å få det selv, og dermed fornekter det hele. Either way, DÅRLIG egenskap. Og unnskyld! Once again, I know better now…

Jeg er hjemme alene, fordi Marit og Camilla har sin første skoledag i dag. Noen vil si endelig, slik som meg. Men, det er jo litt kjedelig! Vet ikke helt hva som skjer senere i dag, ikke noe spesielt regner jeg med. Jeg er faktisk, wait for it, SYK. Har hørt rykter om kake da, og det ville vært godt. Blir nok kjekt uansett, er ikke så veldig bursdagsperson. Her kan det nevnes hva Camilla gjorde i dag; hun sendte melding og ba meg lete etter gave i kjøleskapet. Jeg liker ting i kjøleskap, og ble unektelig ganske oppspilt. Jeg lette og lette, og lette litt til. Jeg har innfunnet meg med at jeg er en utrolig dårlig leter, og derfor leter jeg til jeg får blodige hender og krampetrekninger. Etter en god stund ber jeg om et hint og får til svar, I quote; ”Hint; never was. Mohahaha!” Unnskyld meg, offended to no end….

Vel, nå har jeg blitt hele 23 år, grøss og gru! Livet går sin obligatoriske gang tydeligvis. Jaja, nå skal jeg vente på at folk kommer hjem. Tusen takk for alle gratulasjoner!:)

Skolestart osv.

Heisann. Jeg har blogg jeg ja, stemmer det. Jeg har vært en dårlig blogger i det siste, den ultimate dårlige bloggeren faktisk. En blogger som ikke blogger. Men, uansett; nå skal jeg gjøre det, og det er ikke rent lite jeg har å fortelle.

Har vært i bryllup i Nord-norge. Hadde aldri vært i Nord-norge før, og ante derfor heller ikke hvor utrolig lang tid det tok å kjøre dit. Altså, jeg visste det jo i form av antall timer, men det er jo slik at noen ganger føles en time som tre – ofte på grunn kliss likt landskap så å si hele veien. Men vi kom da fram, og der ventet et tre dager langt eventyr. Eventyret bestod av utflukter, mat, drikke, mange koselige mennesker og selvfølgelig en rørende vakker seremoni. Eventyret hadde så å si ikke pause, gikk i ett fra begynnelse til slutt. Tror neppe jeg kommer til å oppleve noe lignende igjen. Og jeg har full forståelse for at de ugifte mannfolkene blant gjestene fikk nerver, for hva som kommer til å forventes av dem når det blir deres tur.

Nå er jeg tilbake i Volda, og jeg og Camilla har fått ny samboer;

Personalia;

Navn; Marit

Rase; Sunnmøring

Alder; 21

Utdanning; Førskolelærer

Favorittaktiviteter; å bake, fange innsekter i uringlass, se på tv, hoste og overdrive sin egen dialekt.

Sier ofte; ”hademm”, ”ej stikk”, ”vi ser” og ”ej meldte mej litt ut”.

Høyeste ønske; Danne rap/sanggruppe og melde seg på X faktor.

Vært oss bekjent; I to år og noen dager.

Vi synes dette er kjempeartig, ønsker henne velkommen til vårt sære fellesskap og håper hun ikke får varige mén. Det kan føyes til at hun har vært naboen vår siden begynnelsen, og derfor vet hva hun nettopp har viklet seg selv inn i:)

Ellers har jeg begynt på skolen igjen, med et forferdelig sjokkartet brak! Vi hadde en liten samling av alkoholtørste folk utenfor her på mandagskvelden – fordi det var smart siden jeg skulle begynne på skolen tirsdags morgen. Høytaleren til Marit (hun bidrar allerede) ble plassert utenfor sammen med oss, og påtvang hele Volda vår (noen ganger tvilsomme) musikksmak. Alkoholen smakte saft, og resultatet ble deretter. Saft er tross alt betegnet som en tørstedrikk. Vi skulle egentlig videre ut på konsert, hadde faktisk betalt billetten og greier. Men som de fleste andre gangene, kom vi oss aldri dit. Ble litt snurt, men kom meg over det da jeg endelig innså at jeg skulle på skolen neste dag – ikke noe vits i å dykke dypere nedi alkoholen da (hadde strengt tatt fått nok allerede). Jeg tvang heller de tre menneskene, som plutselig var de eneste som var igjen, til å rydde opp en haug med flasker - selv om det ikke var de som hadde rota. De fikk lovnader om klem hvis de gjorde som jeg sa, men de så likevel rart på meg, og lurte tydeligvis på om jeg mente alvor. Det gjorde jeg, og for å understreke det tok jeg frem strengstemmen; ”Æ ska lægg mæ, okey? Ska på skolen i mårra, og har ingen interæsse av å våkn opp te ta her!” Akkurat som det var deres problem. Jeg er så sjarmerende. De så rart på meg litt til, men ga seg så i kast med oppgaven (jeg krediterer rullestolen). Ga klem til de som ville ha.

Vel, kom meg opp, pinte meg gjennom en forelesning om utviklingspsykologi, tok i mot informasjon om at vi skal lese seks bøker før eksamen 1. oktober, grein og spydde. I alle fall innvendig. Og det rommet vi har vært på de siste dagene tvinger meg til å sitte helt fremst, klin inni læreren. På grunn av trapper. Rett etter studiestart i fjor spurte lærerne meg om de skulle fikse et annet bord til meg eller noe, siden jeg faktisk sitter på hjørnet av første rad, med ansiktet og kroppen vendt mot venstre (i rullestolen). Jeg sa at det hadde vært kjekt. Siden har det ikke skjedd noe. På første skoledag nå, spurte en lærer om han kunne få ta et bilde av meg og vise det fram til folk som har med dårlig rullestoltilrettelegging å gjøre. Jeg sa ja, for han sa at han syntes dette var en skam. I mitt stille sinn tenkte jeg på om det var nå jeg skulle fortalt han at jeg i grunnen bare kan gå ut av rullestol, sette meg i et vanlig sete på første rad, og dermed ha ansiktet og kroppen plantet rett fremover som alle andre. Men, SÅ tenkte jeg ”Nei, faen. Nå har det tatt så lang tid for dem å fikse dette, at nå kan vi se om de greier det før jeg blir ferdigutdanna”. Uansett; Når man sitter fremst får man mye oppmerksomhet fra de som foreleser. Første dagen ble jeg brukt som to eksempler på grunn av rullestolen (OG altså tatt bilde av – passet meg bra), og den andre ble jeg brukt som et eksempel fordi jeg hadde rød genser lizm. Det er så slitsomt å måtte følge med absolutt hele tiden fordi man er redd for å bli brukt som et jævla eksempel, og det er slitsomt å hele tiden måtte smile og nikke anerkjennende. Jaja. Bla, bla. Det er jo strengt tatt ikke det som er verst, det som er verst er at eksamen straks er rett rundt hjørnet (er det mulig?!). Uansett veldig koselig å treffe igjen folk da, og vi har spist en del ute sammen i det siste. Mye fordi jeg ikke gidder å lage mat selv, men også fordi de er kjekke folk.

Marit og Camilla begynner ikke før på onsdagen. Hva skal man si til sånt? Eventuelt; URETTFERDIG. Må dog innrømme at jeg ikke misunner dem den evige og desperate jakten på planter og insekter de er inne i for tiden. Man må faktisk kunne urovekkende mye om naturen for å bli førskolelærer…

Ja, dette blir et spennende halvår. Gruppeoppgave på 14000 ord og greier. Men, I CAN DO THIS! Blir vel en tur ut i helga, men i kveld er det bare avslapning og muffinskos. Jeg trives! Snakkes:)

London osv.

Heisann. Jeg er tilbake i Norge. Det er en god stund siden faktisk, men blogglysten har ikke vært helt tilstede. Det er den egentlig ikke nå heller, men jeg prøver iallefall. Det skal jeg ha. Hadde det veldig kjekt i London sammen med mamma og pappa. Bodde på et kjempefint hotell. Det var veldig sentralt. Gikk mye. Endte som regel alltid opp i Soho, det beryktede sexstrøket. Men, det var visst før i tiden det. Spor kunne dog ses enda, i form av sexbutikker og strippebuler. Koselig plass. Trange gater og puber på hvert et hjørne. Berusede engelskmenn også, i dress. For i England drar de ut rett etter jobb, også avslutter de tidlig. Også står de ute på gata med ølen sin, og mingler med hverandre. Det så riktig så trivelig ut, så vi joina et par ganger. En av gangene hadde plutselig mamma en stor edderkopp i trynet;

Mamma; "bla, bla, bla, bla"

Hege; "bla, bla, bla"

Mamma; "bla, bla"

Hege; "du har en edderkopp på kinnet.."

Vanligvis tror man ikke på det når folk forteller en slikt. Edderkopp på kinnet liksom. Særlig. Haha. Men, mamma gjorde heldigvis det. Mamma ble hysterisk. Mamma fikk spasmer. Mamma klaska seg vilt i trynet. Mamma adopterte stemmen til en person med veldig lys stemme, og ba oss hjelpe henne å fjerne den. Ingen hjalp henne. Mest fordi hun ubevisst bevegde seg raskt bort fra oss. Og fordi undertegnede har en så stor edderkoppskrekk at hun var sikker på at bildet av den kravlende edderkoppen kom til dukke opp hver gang hun lukket øynene. Hver gang hun blunket. Hele tiden egentlig. Det var akkurat som en dårlig skrekkfilm. Vi ante ikke hvor edderkoppen kom fra, men det verste var at vi ikke ante hvor den forsvant når mamma omsider greide å fjerne den fra ansiktet. Reaksjon; grøsninger og hysteriske latterkramper hele resten av kvelden. Utvilsomt en dårlig kamuflert forsvarsmekanisme. Mamma fikk en trang til å klemme meg hele tiden, og jeg fikk en trang til å fortelle henne at jeg trodde edderkoppen hadde havnet i nakken hennes og fortsatt nedover ryggen. Da fikk begge en trang til å dra tilbake til hotellet og dusje i glovarmt vann, og pappa fikk en trang til å riste oss tilbake til den nogenlunde rasjonelle verden ("jeg så at edderkoppen hoppa fra ansiktet hennes og opp i en busk. Jeg SÅ det"..særlig). Da fikk vi en trang til å be han holde kjeft.

Vi gikk som sagt masse gatelangs. Noen ganger befant vi oss i gater med butikker av ulikt slag. Noe som var ganske naturlig, siden vi ikke var i Volda. Jeg hadde store shoppingplaner, store. Jeg skulle finne litt av det jeg trengte, og masse av det jeg ikke trengte. Slik ble det ikke. Fant ikke noe her jeg. Og ikke her. Fant ikke noe der heller. Eller der. Oh, H og M..her fant jeg noe. Fantastisk. Et skikkelig scoop. Whatever. Noe av mangelen på shopping må tilskrives at vi var på familietur. Da må man helst gjøre noe alle liker. Men, det går greit det. For all del. Trøster meg med at jeg fant masse i Molde rett før jeg dro...jæddæ. Taxfree ble suksess da; mengder med røyk, sprit, sminke, parfyme, og godis.

Så spiste vi masse. Jeg spiste på indisk restaurant for eksempel, for første gang. Det var en fin opplevelse, jeg elsker tross alt indisk mat. Viser seg at jeg elsker det indiske folk (?) også, for servitøren var riktig så hyggelig med sin gebrokne engelsk. Fikk gratis dessert og greier. Smultbollegreier. De smakte overraskende nok ikke som alt annet vi hadde spist. Sannheten er nemlig at alt endte opp med å smake likt, fordi alt ble laget med det samme krydderet. Bra jeg elsker krydderet da.

En annen dag spiste vi på en annen plass vet dere, og da bestemte jeg meg for å bestille kyllingpai. Og rett etterpå kom jeg på; herregud, jeg har bestilt pai. I london. Hele Sweeny Todd-filmen begynte å spille inni hodet mitt. Alle sangene. Om paiene. I London. Men så bare; herregud. Slutt å tenk på det. Også gjorde jeg det. Men, så kom paien. Og paien så helt lik ut som paiene i filmen, HELT lik. Ikke slik som norsk pai uten ekle assosiasjoner da altså? Neivel. Derfor fortsatte jeg min indre kamp; Den er sikkert kjempegod. Knus den med gaffelen. Også gjorde jeg det. Også var den egentlig veldig god, men ble litt mindre god av at worst pies in Looondooon gikk på repeat inni hodet mitt.

Det var en sultestreik mot noe som hadde med Afganistan å gjøre på en plen midt i London. Det var et skilt der, hvor det stod at de var på den 28. dagen. "28 dager uten mat?" Jeg sa det faktisk høyt, med stemmen gjennomsyret av misstro. "De drikker sikkert mye da", svarte mamma. Jaja, men drikke er ikke mat, det er derfor man opererer med to forskjellige navn. Jeg var oppriktig sjokkert, jeg hadde aldri greid det. Etter den andre dagen hadde jeg begynt å tvilt på min egen mening, etter den tredje hadde jeg så smått skifta den, og etter den fjerde hadde jeg stappa trynet fult av junkfood. Så hadde jeg skyldt på min svake karakter, og sagt at slike kollektive tiltak ikke var noe for meg. Det var en hund der også, jeg håper den fikk mat da iallefall..

Sånn ellers; jeg har blitt brun og solbrent. Det klør og svir. Jeg er ikke flink nok med aloe vera. Takk for litt finvær, iallefall. Så har jeg snart lest ut Breaking dawn, den siste boka i min tidligere nevnte besettelse. Dette fastslår beyond reasonable doubt at jeg ikke har så mye liv. Men jeg koser meg likevel jeg, ja jøsses. Med pistasjeis osv. Og i mårra begynner bilturen mot Mo I Rana, skal i bryllupet til søskenbarnet mitt der. Gleder meg!:) Nå skal jeg legge meg, er så trøtt i øynene. Sikkert masse skrivefeil her, har vært bevisstløs mens jeg har skrevet. Forresten; sorry for alle og/å- feilene her i det siste, jeg har merket dem selv, og de irriterer meg en hel del. Jeg som pleide å håne alle andre som ikke greide å følge denne enkle gramatiske regelen. Vel, nå må jeg begynne å håne meg selv også. The irony.

Natta:)

Ferien er nesten like god som Phillern lizm

Lenge siden sist. Jeg har ingen unnskyldninger bortsett fra min nye Twilight-besettelse. Flaut og en smule tragisk, men jeg bryr meg ikke nevneverdig. Det er ikke lenge siden jeg ikke skjønte hva som var greia med vampyrer, og det er ikke lenge siden jeg sovna når jeg prøvde å se New Moon sammen med to entusiastiske venner, etter å ha fått streng beskjed om at håning av filmen ikke var lov på noen som helst måte. "Da kan jeg like godt velte meg over å sove" husker jeg at jeg tenkte, før jeg gjorde nettopp det. Det er ikke lenge siden jeg ikke ante hva hverken bøkene eller filmene handlet om, bortsett fra at de involverte både vampyrer og varulver. Jeg husker at jeg lo hånlig da jeg fikk vite det. Dumt av flere grunner; som den Harry Potter-entusiasten jeg er, burde jeg vite at fantasy ikke er above me. Jeg burde vite at jeg igrunnen liker virkelighetsflukt. Jeg burde også vite at jeg altfor ofte ender opp med å spise mine egne ord. Jeg begynner å elske det jeg hater - sanger, bøker, tv-serier osv. Kan være fordi jeg er lett påvirkelig, eller fordi jeg gir det meste flere sjanser.

Uansett; Nå har jeg snart lest både Twilight og New Moon, og jeg har sett alle filmene. På en og samme kveld. Jeg gjør ikke ting halvhjertet. Besettelsen begynte med mangel på lesestoff. Jeg fikk låne Twilight av Hilde, med lovnader om at den ikke var tunglest. Dette viste seg å være sant, den var så lettlest og bra skrevet at jeg ble sugd inn fra første side. Halvveis var jeg forelska i Edward, og irritert på Bellas konstante syting. Jeg var engasjert. Overengasjert. Jeg var klar over at jeg var i ferd med å bli fjortis, men det uroet meg ikke. Jeg har vært det før også jeg, med jevne mellomrom faktisk. Hver gang jeg har drukket meg full, for eksempel.

Ellers så har Solveig og samboer Mathias vært her i Kr.sund og hengt med meg i noen timer. Det var koselig, og ikke minst VARMT. Vi spilte halvseriøs scrabble på verandaen, og kjørte rundt på jakt etter is. Hvorfor er det så dårlig kuleis-tilgang i dagens samfunn? Jeg mener, da-a, det er jo mye bedre enn softis. Få opp øynene. Eventuelt smaksløkene. whatever. Og hva er det med dårlig service på Peppes? Man skal ikke sitte i en halvtime å vente for å få bestilt en jævla Peppis, uansett omstendigheter. Vi dreit i det, og gikk videre. Jakten sluttet på Mix. Vanlig is er godt det, hvis det er sånn det skal være! Solveig etterlot et brev her til meg før hun dro, med tegninger. Hå, hå, hå! Fantastisk når man får observere folks fantastiske kreativitet og tegneferdigheter up close. Håper jeg kommer meg til Trondheim på et helgebesøk snart, så jeg kan tegne ei tegning som skal henges opp til pynt på stua deres. Da snakker vi KUNST azz;)

I går vet dere, i går var jeg på roadtrip til Molde sammen med Ingvild og Hilde. Og vet dere hva? Det var en kjempesuksess. Å kjøre til Molde var piece of cake for oss, kanskje til og med direkte behagelig. Og herregud, så mye raskere det gikk enn å sitte på den jævla bussen. I går var det ikke mye "Molde rundt neste sving (nå da)?" nei. I går sa det bare swooshii (sure, why not), også var vi der. Og det selv om vi stoppa både for kaffe og røyk. Og man kan si mye om Moldensere, men klesutvalg har de! Lite parkeringsplasser, men nok klær. Jeg kjøpte ganske så mye fint, og er strålende fornøyd. Stemningen var upåklagelig under hele turen, tror alle kosa seg. Vi hadde store planer om å sende postkort derifra, vi var jo tross alt på tur lizm, men det glemte vi desverre fordi timene bare fløy forbi.

Jeg har vært alene hjemme ganske lenge nå, fordi mamma og pappa har bodd på hytta. Vel, nå er de tilbake fordi...vi drar til LONDON fredags morgen!!:) Jeg fikk altså viljen min, og det er få ting jeg liker bedre. Vi kjører til Oslo og Gardemoen natt til fredag. Kommer hjem igjen på mandag, altså blir vi ikke borte så lenge, men det holder for meg. Det gjelder bare å utnytte tiden man har der, og det skal gjøres gjennom blant annet shopping, restauranter, puber, musikaler og vandring gatelangs. Oh, som jeg gleder meg! Blir godt å komme litt bort fra Noreg. Håper trådløst nett kan oppdrives der, da skal jeg blogge litt underveis.

Nå skulle jeg egentlig ha pakka, men hallo, jeg gjør ikke slikt før jeg MÅ. Jeg røyker istedet. Oh, kaffe. Oh, tror Hilde kommer en tur. Oh, sandwich-is. Jeg elsker ferie!!! Håper alle har det like kjekt som meg.

PS; mammaen til Solveig; Har DU godt grokjøtt?:)