FY, Hege!

Jeg må egentlig på do, men jeg gidder ikke. Har dere noen gang opplevd det? Jeg opplever det stadig vekk, og innser at det må være selve definisjonen på latskap. Jeg er ikke bare lat, jeg er dum og glemsom også. Og søt og snill selvfølgelig.

For ei uke siden fikk jeg et oppdrag. Et ganske enkelt et; bestill tre billetter til Sivert Høyem. Jeg liker å utsette ting, som dere vet. Jeg skjønner ikke helt hvor trangen til å utsette alt mulig kommer fra, men jeg kan ikke benekte at den er der. Så det var det jeg gjorde også denne gangen. I begynnelsen var det bevisst utsetting, men etter hvert ble det rimelig ubevisst. Jeg glemte hele greia. Det vil si, jeg husket det i små glimt noen ganger, men det forsvant like fort som det kom.

I dag fikk jeg derimot fart på ting, da jeg ikke lenger hadde noe valg (konserten er i kveld). Jeg raste inn på internettsiden til Rokken, og gjorde meg klar til å taste inn kortopplysninger i en helvetes fart. FAIL. På forsiden stod det nemlig ”UTSELDT” (ja, med store bokstaver som hånet meg). Jeg hadde faktisk ikke regna med det, but that´s what you get I guess lizm.

Hilde kommer i helga, og hun hadde gledet seg til Sivert. Jeg vil ikke skuffe henne, men nå har jeg jo satt meg selv i en posisjon der jeg må. Jeg har skrevet melding, fordi jeg er for feig til å si det face-to-face. Jeg har ikke fått svar, og det gjør meg litt urolig; Brenner hun bilder av meg nå? Men, jeg vet egentlig at hun er på jobb, og at hun ikke har noen bilder av meg der. Hilde; Æ BEKLAGE. Vi kan dra på disco i morgen i stedet. Like jævla bra det (eehh).

Solveig kommer ikke neste helg likevel fordi hun har en bæsjsjef som vil at hun skal jobbe. Det var et hardt slag i magen. Så hardt var det, at jeg kjente magesyra. Men, jeg gir ikke opp håpet om å få se henne igjen riktig enda. Jeg er en believer! Det kan ikke være så vanskelig å finne et tidspunkt som passer for begge vel? We can do it :) KoZ!

Meg og Hildes good times. Solbriller på kveldstid var et must.

.....

Jeg sitter her og leser pensum. Masse pensum. Jeg er i drivet, som det heter. Plutselig stopper jeg å lese. Jeg tar meg selv i å glane på den hvite veggen med den svarte edderkoppen på i cirka to minutter. Jeg bare glaner uten å tenke. Eller, jeg tenker litt på at edderkoppen er ekkel, men bortsett fra det er det helt tomt i hodet mitt. Så kommer en overveldende følelse smygende. En følelse av håpløshet og frustrasjon. Jeg vet ikke helt hvor den kommer ifra. Den vokser seg større og større, og idet jeg gløtter ned på pensumboka igjen, blir jeg kvalm. Jeg blir fysisk kvalm. Jeg prøver å puste rolig inn og ut, men det hjelper ikke. Jeg kjenner at trangen til å smelle igjen boka og brenne den på et eller annet bål blir overveldende. Jeg tviler ikke på at om jeg virkelig hadde hatt et bål her, så hadde boka vært aske nå. Jeg ville selvfølgelig angret etterpå, men det hadde ikke hjulpet. Jeg prøver å gå tilbake til lesinga, men ikke faen om det går. Jeg er umotivert. Hele min mentale kapasitet er med ett sprengt i lufta. Pang, sa det. I alle fall i hodet mitt. Pang, pang. Så nå sitter jeg her og tenker på alt jeg burde gjort, men som jeg rett og slett ikke er i stand til å gjøre. Jeg vil heller spise en stor melkesjokolade, også reise til New York.

Jeg tror jeg lider av alvorlig eksamensangst..

Blinkskudd!

Historien bak; Jeg ruller, lykkelig uvitende om at en gjeng med demoner og sånn følger etter meg, rundt i snødynga på en lekeplass. Demonene tar selvfølgelig igjen jenta i rullestolen (i snødynga), og dreper henne...dvs. meg. alt er helt tilfeldig, det kan man spesielt se på den svarte søppelsekken som er lagt under meg så jeg ikke skal bli våt i ræva..

Ukas LMFAO

I´m like dying here lizm:)

P.S: hva skjedde på slutten?! Hm.

Tjoheisann

Det går overraskende bra å bo alene, hvis man ser bort ifra urolig søvn og konstant hodepine. Jeg er tilbøyelig til å innse at dette ikke skyldes at jeg er alene, men heller at middagene den siste tiden utelukkende har bestått av pølse, stappe, og frossenpizza - vitaminmangel er en dyster konsekvens. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt litt på om jeg begynner å bli sjuk da, om det nå er min tur å få denne livsfarlige svineinfluensaen. Men jeg tror egentlig ikke det, siden influensa tross alt er mer enn hodepine. Men, det hadde unektelig vært kjekt å bli dødssyk nå som jeg er alene. Ser for meg at jeg ligger i senga og griner med 45 i feber og store pustevansker, uten at noen hører meg. Ser for meg at jeg tenker; ”så det var slik det skulle ende”. Hjelper jo selvfølgelig hypokonder-Hege at hun våknet til nyheten om at 600 000 nordmenn nå ligger hjemme med svineriet (ordspill er fantastisk).

Jeg er glad jeg har en koselig nabo. I dag så vi ”Hotell Cæcar” sammen. Nei, jeg bruker faktisk ikke å se på det, men siden Pelle og Katrine av en eller annen grunn skulle kline i dag, så måtte jeg bare. Nå avslørte jeg vel strengt tatt at jeg så på det i går også, siden jeg visste at det kom til å skje. Men, jeg lover at det ikke er en vane. Uansett; Pelle og Katrine klina, og det var priceless. Jeg er rimelig sikker på at de hadde sex også, men det fikk vi ikke se noe av. ”Hotell Cæcar” overrasker til stadighet.

I morgen har jeg studiedag. Målet er å bli ferdig med sosialantropologien. Nå er det faktisk snart bare en måned igjen til eksamen, selv om det passer meg dårlig. 14. desember er dagen der livet enten blir helt fantastisk eller helt forjævlig. Jeg har forresten funnet ut at jeg liker psykologi veldig godt, best av alle emnene faktisk. Og da lurer jeg litt på hvorfor jeg slutta på psykologistudiet en gang i tiden, men så kommer jeg på at det var fordi det var altfor hardt for en halvmotivert Hege. Men, som sagt er det veldig interessant.

Jeg skal sove lenge i morgen. Føler jeg fortjener det, av en eller annen grunn. Så når jeg står opp, skal jeg drikke kaffe. Helst masse og helst svart. Jeg elsker virkelig kaffe. Anbefaler alle å bli avhengig av det. Nå skal jeg drive dank på internett. Det er en fantastisk aktivitet, og det er utrolig hva man finner. Søk for eksempel på ”wedding dance” på Youtube.

Rimelig snart har Solveig bursdag!:) En stor klem sendes til henne gjennom dataskjermen. Hun er fantastisk!


Dette er tragisk nok det eneste bilde jeg har av henne..

Ekkelt..

Tomrom. Nå har de dratt, alle sammen. Det er helt stille her i leiligheta. Eller, det var det før jeg satte begge tvene på nærmere full styrke. Nå er det ”Robinson” på tv3. Jeg har ikke fulgt med tidligere, men føler for det i dag. Jeg føler meg litt forlatt. Som en stor blandingshund som ikke riktig var fin nok, og som derfor blei dumpa i en søppelkasse. Oi, så dramatisk! Nå må jeg ta meg sammen.

Jeg har aldri vært spesielt husredd. Jeg har aldri blitt skremt av ”Åndenes makt” heller. Jeg har tenkt ”oi”, men jeg har aldri blitt skremt. Ikke før nå, selvfølgelig. Nå som jeg sitter her helt alene vandrer tankene nedover ”Åndenes makt”- memory lane. Jeg husker for eksempel den gangen et leketog begynte å rulle over bordet helt av seg selv, og den gangen et bilde svingte fra side til side for så å deise i gulvet. Og da blir jeg overbevist. Jeg blir overbevist om at det finnes spøkelser, og jeg blir overbevist om at alle ikke er snille. Så blir jeg redd, redd for å oppleve noe rart. Redd for å våkne i natt av at en gjennomsiktig liten jente står over meg og hvisker et eller annet creepy *grøss*. ”Åndenes makt” starter passende nok en ny sesong akkurat i dag. Det tror jeg blir kjekk rettførleggetid-underholdning. Nå har jeg skremt meg selv nok. Må vende tilbake til koselige ”Robinson”…

IIIk! Jeg søkte på "spøkelse" på google for å finne et bilde jeg kunne bruke, og sverget på at et bilde av meg selv kom opp. Det så veldig sånn ut når bildet var lite! Her er det;

Freaky nok for meg..

"KAAAAA!"

Jeg har en ting for amerikanske talk show hosts altså. Neste ut; Ellen Degeneres. Dama som bidro til at de fleste amerikanerne nå skjønner at lesbiske er som alle andre. Det er det jeg liker best med Ellen, at det faktisk virker som hun er som alle andre. Hun framstår ikke som en selvgod talkshow host med litt for mange penger og litt for mange sikkerhetsvakter. Hun virker ekte. Ellen kan hulkgrine på tv på grunn av en hund, og Ellen kan synge duett med Josh Groban. Ellen byr virkelig på seg selv, og det resulterer i god tv. Det hjelper selvfølgelig også at Ellen er en vassekte spillentusiast – det kan jeg relatere meg til.

Ellen danser også. Uten hemninger. Hun danser til og med entusiastisk med publikum. Ser dere for dere Oprah gjøre det eller?! No, sir. Oprah er nok litt for ”viktig”. Jeg har også lagt merke til at Ellen alltid danser med de som eventuelt sitter på rullestolplassen. Jeg kunne jo spurt hvorfor hun føler at rullestolbrukere alltid må få lov til å danse, men jeg velger å la være. Jeg velger heller å se det som en fin gest, og det sier noe om hvor mye jeg liker Ellen altså.

Det er ikke alltid hun slår an med vitsene sine, noen ganger er de litt i overkant tørre. Men, er det noen som kjenner seg igjen i tidvis tørr humor, så er det meg. Jeg dømmer med andre ord ikke, men setter heller pris på at hun er så uselvhøytidig at hun faktisk kan finne på å fortelle ”knock, knock-vitser”.

Sånn på slutten må jeg få utrykke litt frustrasjon over Ellens ”kåntry” fetisj (jeg husker ikke hvordan det egentlig skrives, og prøver å dekke over ved å skrive det på en tullemåte). Ellen, I love ya, men WTF lizzm?! Kåntry er jo VERST. Man blir jo faktisk fysisk kvalm av det. Mer Britney og mindre kåntry, okey? Britney rocks my world.

Selv om Ellen har en litt tvilsom musikksmak, så er hun ei kul dame. Jeg ønsker desperat å være hennes BFF. Forhåpentligvis så er hun ikke slik hun framstod i marerittet mitt. Det hadde tatt seg ut..

Peek-a-boo!

All by myself..

På søndagen skjer det. Camilla, Silje og Marit drar ut i to ukers praksis. Til Kristiansund. Hege blir derfor sittende igjen alene i leiligheta i Volda. Sa jeg at det er snakk om TO uker? Hell, jeg ble nærmere panisk i dag fordi ingen var kommet hjem til klokka halv seks (trodde jeg. De sov). Så jeg vet ikke helt hvordan det skal gå med to uker. Jeg husker ikke sist jeg var så lenge hjemme alene. Jeg tror faktisk aldri jeg har vært det, når jeg tenker etter. Jeg har blitt avhengig av å ha folk rundt meg. Jeg kommer nok til å bli litt rar(ere) av hele erfaringa. Jeg begynte allerede for noen uker siden å rekruttere besøksfolk. Etter å ha lovt både middag og brettspill, har de sagt at de skal holde meg med selskap. Så har jeg naboen i A-blokka, Ana, som skal passe på meg. Det er jeg takknemlig for.

Jeg kunne jo sett dette som en fin mulighet til å ha kvalitetstid med meg selv. En mulighet til å bli kjent med Hege - for hvem er hun egentlig? Men, jeg ser det ikke slik. Jeg tenker heller at to uker er helvetes lang tid, og at jeg ikke ønsker å bli så godt kjent med meg selv. Det man ikke vet, har man som kjent ikke vondt av. For mye fokusering på meg selv og mitt, kan føre meg til et sted jeg ikke vil være. Nå gikk det akkurat opp for meg, igjen, hvor lang tid to uker egentlig er. ”SOS please, someone help me lizzm!”. Det er kanskje patetisk av ei tjueto år gammel jente å frike ut på grunn av litt alenetid, men det har seg faktisk slik at jeg ikke har bodd alene før. Like never. Stakkars, stakkars meg. Trenger tips til hvordan jeg kan distrahere meg selv fra depresjonen når jeg plutselig sitter her helt alene…

VÅKN Hege!

I dag har jeg vært jævlig trøtt og dryg. Jeg kunne ikke legge meg til å sove for da hadde jeg ødelagt hele døgnrytmen, så deeerfooor.. laget jeg heller denne videosnutten. Jeg må få lov til å "prise" meg selv for et "fantastisk" soundtrack..