.....

Jeg sitter her og leser pensum. Masse pensum. Jeg er i drivet, som det heter. Plutselig stopper jeg å lese. Jeg tar meg selv i å glane på den hvite veggen med den svarte edderkoppen på i cirka to minutter. Jeg bare glaner uten å tenke. Eller, jeg tenker litt på at edderkoppen er ekkel, men bortsett fra det er det helt tomt i hodet mitt. Så kommer en overveldende følelse smygende. En følelse av håpløshet og frustrasjon. Jeg vet ikke helt hvor den kommer ifra. Den vokser seg større og større, og idet jeg gløtter ned på pensumboka igjen, blir jeg kvalm. Jeg blir fysisk kvalm. Jeg prøver å puste rolig inn og ut, men det hjelper ikke. Jeg kjenner at trangen til å smelle igjen boka og brenne den på et eller annet bål blir overveldende. Jeg tviler ikke på at om jeg virkelig hadde hatt et bål her, så hadde boka vært aske nå. Jeg ville selvfølgelig angret etterpå, men det hadde ikke hjulpet. Jeg prøver å gå tilbake til lesinga, men ikke faen om det går. Jeg er umotivert. Hele min mentale kapasitet er med ett sprengt i lufta. Pang, sa det. I alle fall i hodet mitt. Pang, pang. Så nå sitter jeg her og tenker på alt jeg burde gjort, men som jeg rett og slett ikke er i stand til å gjøre. Jeg vil heller spise en stor melkesjokolade, også reise til New York.

Jeg tror jeg lider av alvorlig eksamensangst..