All by myself..

På søndagen skjer det. Camilla, Silje og Marit drar ut i to ukers praksis. Til Kristiansund. Hege blir derfor sittende igjen alene i leiligheta i Volda. Sa jeg at det er snakk om TO uker? Hell, jeg ble nærmere panisk i dag fordi ingen var kommet hjem til klokka halv seks (trodde jeg. De sov). Så jeg vet ikke helt hvordan det skal gå med to uker. Jeg husker ikke sist jeg var så lenge hjemme alene. Jeg tror faktisk aldri jeg har vært det, når jeg tenker etter. Jeg har blitt avhengig av å ha folk rundt meg. Jeg kommer nok til å bli litt rar(ere) av hele erfaringa. Jeg begynte allerede for noen uker siden å rekruttere besøksfolk. Etter å ha lovt både middag og brettspill, har de sagt at de skal holde meg med selskap. Så har jeg naboen i A-blokka, Ana, som skal passe på meg. Det er jeg takknemlig for.

Jeg kunne jo sett dette som en fin mulighet til å ha kvalitetstid med meg selv. En mulighet til å bli kjent med Hege - for hvem er hun egentlig? Men, jeg ser det ikke slik. Jeg tenker heller at to uker er helvetes lang tid, og at jeg ikke ønsker å bli så godt kjent med meg selv. Det man ikke vet, har man som kjent ikke vondt av. For mye fokusering på meg selv og mitt, kan føre meg til et sted jeg ikke vil være. Nå gikk det akkurat opp for meg, igjen, hvor lang tid to uker egentlig er. ”SOS please, someone help me lizzm!”. Det er kanskje patetisk av ei tjueto år gammel jente å frike ut på grunn av litt alenetid, men det har seg faktisk slik at jeg ikke har bodd alene før. Like never. Stakkars, stakkars meg. Trenger tips til hvordan jeg kan distrahere meg selv fra depresjonen når jeg plutselig sitter her helt alene…