Jeg gir etter for oppdateringspress atter en gang. Men jeg er redd dette blir et meget negativt innlegg, og at følelsen av oppgitthet, frustrasjon og selvmedlidenhet kommer til å være så gjennomtrengende at du rett og slett blir litt kvalm.
Jeg er sjuk. I går var jeg enda sjukere, men jeg vil påstå at jeg fortsatt er sjuk. Har ikke målt noe feber, men jeg kaldsvetter for å si det slik. Jeg begynte å forutse sykdom allerede for ei ukes tid siden. Ikke fordi jeg begynte å føle meg slapp, nei jeg var i fin form jeg, men fordi Camilla ble sjuk. Jeg blir sjuk når hun er sjuk (eventuelt rett etter hun har blitt frisk), det har erfaring lært meg.
Jeg fikk litt panikk. Jeg hadde ikke tid til og bli sjuk. Jeg ville ikke bli sjuk. Som en reaksjon på panikken begynte jeg å skryte høyt og uhemmet av mitt eget supersterke imunforsvar som helt sikkert kom til å stå imot sykdomspresset. Mest fordi jeg ønsket å forsikre meg selv om det selvfølgelig. Enda en reaksjon var at jeg kom med sarkastiske og ikke-så-veldig-koselige kommentarer til Camilla, som; "ikke gjør deg sykere enn du er" og "vil du ikke heller spare skolefraværet ditt til du er skikkelig sjuk da?" Jeg kan være en bitch noen ganger, og ber herved om unnskyldning for det. Jeg ønsket ikke innse at Camilla faktisk var ganske så dårlig der hun lå innpakket i dyna si og så på "gilmore girls". For det betydde i så fall at jeg også kom til å bli ganske så dårlig når min tur kom (jeg hadde ikke greid å overbevise meg selv om at imunforsvaret mitt faktisk var så helvetes sterkt). Jeg ville at Camilla skulle bekrefte for meg at hun egentlig ikke var syk i det hele tatt, men det gjorde hun jo ikke. Det ville vært ren løgn. Det vet jeg nå.
Det var på søndagen (eventuelt lørdagen) at det "supersterke imunforsvaret" mitt ikke stod imot sykdomspresset lenger. Jeg skylder mest på min egen idioti. I ukritisk fylletilstand drakk jeg av glasset til Camilla på lørdagen. For å være helt sikker på å bli smittet gjentok jeg det på søndagen. Jeg drakk til og med av et plastglass hun hadde tygd halvt i stykker. Det skal sies at jeg opprinnelig trodde det var mitt eget glass, men det hjelper jo ingen. Sykdommen var et faktum. Det jeg i dette innlegget har refererer til som "sykdommen", er sterk forkjølelse med innslag av slapphet, hodepine, og som nevnt lengre opp, kaldsvetting. Jeg har full forståelse for at Camilla ikke gidder å høre på sytinga mi etter at jeg så krast avviste hennes egen. Men, som jeg sa til henne; "Det er alltid værst når det rammer en selv" - og fy faen så sant det er.
Sykdommen passer dårlig. Vi har masse å gjøre på skolen. Alle basisgruppene skal blant annet skrive ferdig en rapport til onsdagen. Jeg har nesten ikke begynt å skrive på min del. Hilde var her på besøk til tirsdagen, og for å komme meg hjem tidlig til henne på mandagen, tok jeg på meg å skrive den "værste" delen av rapporten. Vitenskapsteoridelen. Mer spesifikt, der man skal flette inn Hermeneutikken i smørja. Jepp, hermeneutikken. Slipper ikke unna den i år heller. Jeg tok på meg den delen fordi jeg tross alt hadde hatt om det før, og fordi ingen andre hadde lyst på den. Jeg visst at hvis jeg tok den, sparte vi oss for flerfoldige timers diskusjon om alt mulig rart. Det har vist seg i ettertid at det er vanskeligere enn jeg først trodde. Hermeneutikken har absolutt ikke satt seg hundre prosent selv om jeg brukte flerfoldige timer på den i fjor. Blir sur og gretten av mindre azza lizzm. Føler jo presset litt også, når jeg har sagt at jeg kan det fra før -Ups. Memo to self; ikke gjør deg selv flere bjørnetjenester.
Som et resultat av sykdommen og skrivesperra ser jeg ikke frem til helga. Jeg må rydde og vaske hele leiligheta OG mitt eget rom, jeg må lese pensum (begynner å ligge etter, delvis på grunn av SYKDOMMEN), jeg må skrive ferdig hele min del av rapporten, og jeg må slenge alle klærne mine til vask. Det er ikke så ille å slenge klærne sine til vask, sier du? Vel, legg merke til nøkkelordet "alle". Jeg har ikke et eneste rent plagg (også delvis på grunn av sykdommen, men mest fordi jeg aldri legger klærne i skittentøyskurva). Noe som i praksis betyr at jeg må rulle rundt naken. Kanskje iført en utvaska t-skjorte det står "Jentejoggen" på, hvis jeg er heldig. Er forresten ikke så greit å vite hva som er skittentøy når man har nesa full av snørr på grunn av sykdommen (if you get my drift). Motto for denne helga; Full? for no tull.
Skal PRØVE å få tid til å lese ut "Jenta som lekte med ilden" i helga da. For jeg elsker jo den boka, men jeg har sadly enough ikke hatt tid til å lese i den de siste tre ukene. Livet er hardt, my friends. Nå skal jeg røyke og legge meg og gruble på alt jeg skulle gjort men ikke kommer til å gjøre. Mer positivt innlegg coming soon...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar