Nå sitter jeg her helt alene. Resten av familien har allerede dratt på hytta, og plana er som nevnt at jeg skal komme etter på mandagen. Jeg har kost meg alene. Det er godt å være alene, så lenge det ikke blir for lenge. En dag holder. Heldigvis skal jeg tilbringe morgendagen sammen med Camilla og Hilde, så jeg slipper å engste meg for å bli ensom. Det blir kjekt å samles igjen ja, ser fram til det.
Dagen i dag har gått med til å sitte i en stol på stua - der har jeg drukket kaffe, lest bok, og spist for mye kvikklunsj. Altså, la oss få en ting klart; for meg var det ikke for mye kvikklunsj, det kan det aldri bli, men jeg er rimelig sikker på at den generelle norm sier at det var det. De som tror jeg leste pensum der jeg satt, må gjøre seg klar til å innse at de har driti seg skikkelig ut. For selv om jeg konsekvent tok med masse pensum, og ingen spennende "jeg har så lyst til å lese deg"-bøker hjem, ga jeg i går etter for fristelse. Jeg kjøpte Jo Nesbøs "Hodejegerne". Den har jeg til nå lest masse i, mens pensumbøkene ikke en gang har blitt sett på med et kvart øye. Det var jo derfor jeg opprinnelig ikke tok med meg noen trivelige bøker hjem. Jeg ville ikke gi meg selv en valgmulighet jeg så altfor godt visste utfallet av. Men whatcha gonna do, lizm? Gjort er gjort, og lest er lest.
Under "Earth hour" nå i kveld, gjorde jeg en real innsats. Selv om jeg er helt alene, og lett kunne skremt meg selv til døde, slukket jeg absolutt alle lysene. Skrudde av pcen gjorde jeg også. Det skal sies at tv-en fikk stå på til kl. 21, fordi jeg rett og slett ikke kunne gå glipp av Farmen (og Geirs fantastiske raserianfall). Jeg har funnet ut at Farmen egentlig er et kjedelig og til tider tåpelig konsept - men nå som jeg har begynt å følge med, føler jeg en underlig lojalitet til programmet. Uansett; den siste halvtimen røyk tven også. Tilbake satt Hege, mørket, et enslig stearinlys, og Heges mobiltelefon. Jeg er ikke helt sikker på mobilbruk-reglene under "Earth hour", men regnet med at det var greit. Jeg satte faktisk personlig tetris-rekord der i mørket på stua, og det er jeg meget stolt over.
Ellers så har jeg det siste døgnet blitt mektig lei av rullestolen. Da snakker jeg ikke om min realitet som rullestolbruker, men om den fysiske rullestolen min. Den har i det siste blitt en skranglekasse av dimensjoner, som mer enn gjerne varsel folk på ti mils avstand om at jeg beveger meg litt til venstre. Jeg får hodepine og kvalmefornemmelser bare av å tenke på det. Pappa har sett litt på den, og konklusjonen er noget dyster; begge framhjulene er ødelagt til det stadiet at de må byttes ut. Det er ingenting min altmulig-mann av en far kan gjøre for dem. Jeg ser for meg at det kommer til å ta sin tid å få nytt, og tenker at konsekvensene blir kronisk hodepine og øresus. Okey, en smule dramatisk... meeen, jeg regner med at du selv har hørt at lyden er ganske intens - uansett hvor i landet du bor.
Ellers har jeg shoppet enda litt mer siden sist. Et kjøp som må nevnes, er spillet "Scrabble". Skal si oss de skulle ha masse penger for det gitt, og skal si oss det i bunn og grunn er drygere å spille enn å se Hege rulle 60-meteren. Skal også si oss at det var teit av meg og kjøpe det, i og med at jeg har spilt det før, og vet hva det går ut på. Tilslutt skal jeg også si oss at jeg noen ganger lar spillegallskapen gi meg skylapper. Disse fører til at jeg tar tak i et random spill, og bringer det ukritisk til kassa. Vel, vel...kanskje det vokser på meg. Det ser kult ut i spillsamlingen vår iallefall. Hverfall hvis man står passe langt unna, slik at man ikke ser hvilket spill det er, men bare at det er et nytt spill der. Dette var på grensen til tåpelig uinteressant, men whatevvah.
Nå skal jeg sove, derav; Natta Bloggen!
lørdag 27. mars 2010
torsdag 25. mars 2010
Home, sweet home
Nå sitter jeg hjemme i Kr.sund, som jeg ankom i går. Da ble jeg møtt av mamma, pappa og bestemor til herlig kveldsmat og koselig samvær:)
Bussturen i forkant, på omlag fem timer, gikk rimelig smertefritt. Klart det var surt at jeg med min ekstreme bilsjuke ikke kan lese så mye som ett ord en gang før jeg velter meg framover med brekninger, og klart det var surt at jeg ikke hadde noen å konversere med underveis. Det gnagde også overraskende mye i hjerterota at jeg gikk glipp av både Farmen og Paradise hotel - tidenes innrømmelse. Så var det selvfølgelig PAIN at jeg måtte bytte buss hele to ganger. Man får aldri helt roen når man må bytte buss to ganger. Her kan det føyes til at jeg greide å miste overgangsbiletten min, og derfor levde ganske lenge i frykt for at jeg ble nødt til å betale hele jævla turen en gang til. Heldigvis måtte jeg ikke det, for det holdt visst at jeg nervøst og lite overbevisende sa at jeg allerede hadde betalt i Volda. Jeg ble glad og lettet, satte på musikk i ørene, og fortsatte min intense glaning framover.
Jeg greide forresten på et tidspunkt å blaste høy musikk til alle på bussen ganske lenge. Jeg dro nemlig ut ørepluggene ved et uhell, og sjokket jeg fikk over min egen tabbe gjorde at jeg ble fullstendig handlingslammet. Det var ikke verdens kuleste sang for å si det slik, så imaget som "kul og tøff og sånn" som jeg hadde jobbet hardt hele bussturen for å bygge opp, krasjet med et brak. Etter flausen gikk jeg inn i "damage control"-modus; jeg ringte mamma og lot som hun nettopp hadde ringt meg. "Hva var det du ville?" spurte jeg om. Greit nok at det ikke hadde vært verdens kuleste sang, men nå trodde de iallefall det var ringetonen min, og ikke jeg som tok på meg jobben som DJ. Hvorfor det var bedre at de trodde det var ringetonen min, ble jeg faktisk litt usikker på akkurat nå...
I dag har jeg svidd av xxxx kr. på frisør og generell shopping. Flere butikker med middels godt utvalg samlet på et sted, er absolutt ikke hverdagskost når man bor i Volda. Endelig ble håret farget og stusset en god del - det finnes ingenting bedre en nylagd hår. Klart jeg føler at det er litt for kort, men samtidig vet jeg at det måtte gjøres, og at håret som en konsekvens ser mye sunnere ut. Så fikk jeg en gratis reisehårføner fordi jeg var så glad i å bruke penger der, og det skal man ikke kimse av. Hm, åpenbaring; den var ikke akkurat helt gratis den hårføneren. Det som irriterer meg er at jeg må ha sideskill til en hver tid, for å ikke eksponere den skallede flekken midt oppå hodet mitt. Faen ta føflekker som vokser ut av kontroll, og må fjernes på brutalt vis. Fint mental picture, ikke sant? I det siste har jeg fått noia for at det aldri skal vokse ut hår der mer. I så fall blir det meget sure miner, for det var det ingen som informerte meg om på den sjebnesvangre dagen nemlig.
Ellers så har jeg, bestemor og mamma vært til tante på kaffe. Veldig koselig og etterlengtet, i og med at jeg ikke helt har dreisen på å lage kaffe i presskanne. Ja, jeg er klar over at det antageligvis ikke er spesielt vanskelig, og at det egentlig er best å lære seg det først som sist. Men, jeg bor til vanlig under enkle kår, der pulverkaffe funker som bare det. Nå skal jeg se tv resten av kvelden, og i mårra skal jeg spise frokost som bestemor har lagd til meg - herlig.
Konklusjon; her er alt fryd og gammen!:) Det er en helt spesiell følelse å komme hjem på ferie når man har flyttet hjemmefra, og jeg liker den meget godt. Gleder meg til Hilde kommer hjem fra ferien sin til helga, så vi kan henge sammen og prate drit - i bokstavelig forstand selvfølgelig. Jeg regner med at hun er brunere en brunsaus nå, og kjenner en stikkende missunnelse. Jeg skal prøve å døyve den når jeg møter henne. Jeg skal gi henne en stor klem og si "velkommen hjem Reidun", for jeg savner henne veldig. På mandagen drar jeg etter planen til internettløse hytta, for å nyte noen veldig avslappende dager der. Pensumbøkene skal få være med, men det spørs om det er særlig mye vits i -sånn egentlig lizm.
Bussturen i forkant, på omlag fem timer, gikk rimelig smertefritt. Klart det var surt at jeg med min ekstreme bilsjuke ikke kan lese så mye som ett ord en gang før jeg velter meg framover med brekninger, og klart det var surt at jeg ikke hadde noen å konversere med underveis. Det gnagde også overraskende mye i hjerterota at jeg gikk glipp av både Farmen og Paradise hotel - tidenes innrømmelse. Så var det selvfølgelig PAIN at jeg måtte bytte buss hele to ganger. Man får aldri helt roen når man må bytte buss to ganger. Her kan det føyes til at jeg greide å miste overgangsbiletten min, og derfor levde ganske lenge i frykt for at jeg ble nødt til å betale hele jævla turen en gang til. Heldigvis måtte jeg ikke det, for det holdt visst at jeg nervøst og lite overbevisende sa at jeg allerede hadde betalt i Volda. Jeg ble glad og lettet, satte på musikk i ørene, og fortsatte min intense glaning framover.
Jeg greide forresten på et tidspunkt å blaste høy musikk til alle på bussen ganske lenge. Jeg dro nemlig ut ørepluggene ved et uhell, og sjokket jeg fikk over min egen tabbe gjorde at jeg ble fullstendig handlingslammet. Det var ikke verdens kuleste sang for å si det slik, så imaget som "kul og tøff og sånn" som jeg hadde jobbet hardt hele bussturen for å bygge opp, krasjet med et brak. Etter flausen gikk jeg inn i "damage control"-modus; jeg ringte mamma og lot som hun nettopp hadde ringt meg. "Hva var det du ville?" spurte jeg om. Greit nok at det ikke hadde vært verdens kuleste sang, men nå trodde de iallefall det var ringetonen min, og ikke jeg som tok på meg jobben som DJ. Hvorfor det var bedre at de trodde det var ringetonen min, ble jeg faktisk litt usikker på akkurat nå...
I dag har jeg svidd av xxxx kr. på frisør og generell shopping. Flere butikker med middels godt utvalg samlet på et sted, er absolutt ikke hverdagskost når man bor i Volda. Endelig ble håret farget og stusset en god del - det finnes ingenting bedre en nylagd hår. Klart jeg føler at det er litt for kort, men samtidig vet jeg at det måtte gjøres, og at håret som en konsekvens ser mye sunnere ut. Så fikk jeg en gratis reisehårføner fordi jeg var så glad i å bruke penger der, og det skal man ikke kimse av. Hm, åpenbaring; den var ikke akkurat helt gratis den hårføneren. Det som irriterer meg er at jeg må ha sideskill til en hver tid, for å ikke eksponere den skallede flekken midt oppå hodet mitt. Faen ta føflekker som vokser ut av kontroll, og må fjernes på brutalt vis. Fint mental picture, ikke sant? I det siste har jeg fått noia for at det aldri skal vokse ut hår der mer. I så fall blir det meget sure miner, for det var det ingen som informerte meg om på den sjebnesvangre dagen nemlig.
Ellers så har jeg, bestemor og mamma vært til tante på kaffe. Veldig koselig og etterlengtet, i og med at jeg ikke helt har dreisen på å lage kaffe i presskanne. Ja, jeg er klar over at det antageligvis ikke er spesielt vanskelig, og at det egentlig er best å lære seg det først som sist. Men, jeg bor til vanlig under enkle kår, der pulverkaffe funker som bare det. Nå skal jeg se tv resten av kvelden, og i mårra skal jeg spise frokost som bestemor har lagd til meg - herlig.
Konklusjon; her er alt fryd og gammen!:) Det er en helt spesiell følelse å komme hjem på ferie når man har flyttet hjemmefra, og jeg liker den meget godt. Gleder meg til Hilde kommer hjem fra ferien sin til helga, så vi kan henge sammen og prate drit - i bokstavelig forstand selvfølgelig. Jeg regner med at hun er brunere en brunsaus nå, og kjenner en stikkende missunnelse. Jeg skal prøve å døyve den når jeg møter henne. Jeg skal gi henne en stor klem og si "velkommen hjem Reidun", for jeg savner henne veldig. På mandagen drar jeg etter planen til internettløse hytta, for å nyte noen veldig avslappende dager der. Pensumbøkene skal få være med, men det spørs om det er særlig mye vits i -sånn egentlig lizm.
søndag 21. mars 2010
Til Marit
Nå har du mange lapper og bokstaver.
Hvilken setning er det de laver?
Her får du den siste.
Meningen av ordene må du aldri miste:)
Bokstav; G
Hvilken setning er det de laver?
Her får du den siste.
Meningen av ordene må du aldri miste:)
Bokstav; G
Nå er det vår, det kjenner jeg så vell
Nå har sola og regnet inngått samarbeid for å bli kvitt snøen. Sammen er de sterkere, og jeg elsker dem. Akkurat i dag er det strålende sol fra blå himmel, temperaturen er våraktig, og takrenna pisser som aldri før. Asfalten viser seg på alle kanter, og jeg kan rulle uforhindret omkring. Jeg greier ikke lenger forholde meg helt apatisk til væromslaget, for nå lukter det vår i lufta og bygdas unger har funnet frem syklene sine. Smilet mitt har blitt ekte, og jeg fylles av en fantastisk optimisme og livsglede enten jeg vil eller ikke. De siste månedene har virkelig lært meg at været har enormt mye og si for den generelle sinnsstemning. I dag har jeg bare sust rundt med en termokopp full med te og nynnet alle mulige feel good-sanger. Er ikke det lykke så vet ikke jeg - Det hjelper selvfølgelig også på humøret at det nå ser mørkt ut for min tv-debut;)
Denne helga har vært veldig god. Avslappende og fin, akkurat slik som jeg liker den best. I går sov jeg til 12.00, noe som er utrolig lenge til å være meg. Etter verdens beste frokost og litt millionærspilling, dro jeg og Camilla på Europris for å handle påskepynt. Det som begynte med at camilla hengte opp ei tegning av en påskekylling på kjøkkenet, endte dermed med at leiligheten nå er selve definisjonen på påskehysteri. Ja, jeg kjøpte masse påskepynt. Men, jeg trøster meg med at det egentlig er ei investering, for påska kommer jo igjen hvert år. Jeg føler meg litt som Jenny Jensen. Hun elsker også å overpynte, gjerne litt for tidlig. For ja, jeg vet at det ikke er påske enda. Men, hvis jeg vil ha gule lys, påskekyllinger og påskeharer i stua mi allerede nå, må vel det være greit? Jeg ser uansett ikke hva det har med Jesus sin oppstandelse (?) å gjøre lizm.
På kvelden kom Marit og HC hit, og vi hadde en finfin kveld. Vi så farmen, spiste popcorn, og spilte både Millionær OG Alias. Det kan nevnes at HC knuste både Marit og meg noe helt forferdelig i Millionær - det var rett og slett en ydmykelse av dimensjoner. Så må jeg absolutt ikke glemme og nevne at vi så på en dinosaurfilm med lyden av, og la på våre egne stemmer og lydeffekter i steden for. Rare, vi? Nei, vi er bare kule.
I dag har jeg spist en like god frokost som i går, også har jeg lest masse pensum. Jeg har faktisk bare et kapittel igjen av "Sosialmedisin"-boka nå *skryte, og være stolt*. Så har jeg tenkt masse på at det snart er påske, og at jeg drar hjem allerede tirsdagskvelden eller onsdagen. Jeg greier ikke helt å bestemme meg, for selv om jeg egentlig vil hjem så tidlig som mulig, så innebærer det at jeg også må pakke tidligere. Jeg hater virkelig å pakke, som nevnt en del ganger før. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir faktisk både fysisk og psykisk dårlig av tanken på å pakke. Uansett; det blir kjekt å komme seg hjem en tur nå, og jeg ser fram til dager både i byen og på hytta. Jeg nok må drasse med meg en del pensumbøker hjem, men det skal på ingen måte få ødelegge hele kosen. Mest av alt gleder jeg meg til å treffe Hilde og bestemor igjen. Jeg og bestemor skal drikke kaffe, spille kort, og le en hel masse - det har jeg bestemt:) Jeg elsker den dama helt utrolig masse! Jeg savner selvfølgelig mamma, pappa og Rune også, så det er nok duket for realt familiesamvær i kjent påskestil.
Nå skal jeg ha på meg de gule solbrillene mine, og sette meg utenfor litt. Så skal jeg vaske opp etter frokosten, og etter det skal jeg lage spagetti ala bestemor til middag. Dette er en så fantastisk bra dag. Det faktum at det er søndag (og påfølgende mandag), tenker jeg nesten ikke på en gang - og DA har man det som plommen i egget altså!
Håper alle har det like KoZ som meg!:)
Denne helga har vært veldig god. Avslappende og fin, akkurat slik som jeg liker den best. I går sov jeg til 12.00, noe som er utrolig lenge til å være meg. Etter verdens beste frokost og litt millionærspilling, dro jeg og Camilla på Europris for å handle påskepynt. Det som begynte med at camilla hengte opp ei tegning av en påskekylling på kjøkkenet, endte dermed med at leiligheten nå er selve definisjonen på påskehysteri. Ja, jeg kjøpte masse påskepynt. Men, jeg trøster meg med at det egentlig er ei investering, for påska kommer jo igjen hvert år. Jeg føler meg litt som Jenny Jensen. Hun elsker også å overpynte, gjerne litt for tidlig. For ja, jeg vet at det ikke er påske enda. Men, hvis jeg vil ha gule lys, påskekyllinger og påskeharer i stua mi allerede nå, må vel det være greit? Jeg ser uansett ikke hva det har med Jesus sin oppstandelse (?) å gjøre lizm.
På kvelden kom Marit og HC hit, og vi hadde en finfin kveld. Vi så farmen, spiste popcorn, og spilte både Millionær OG Alias. Det kan nevnes at HC knuste både Marit og meg noe helt forferdelig i Millionær - det var rett og slett en ydmykelse av dimensjoner. Så må jeg absolutt ikke glemme og nevne at vi så på en dinosaurfilm med lyden av, og la på våre egne stemmer og lydeffekter i steden for. Rare, vi? Nei, vi er bare kule.
I dag har jeg spist en like god frokost som i går, også har jeg lest masse pensum. Jeg har faktisk bare et kapittel igjen av "Sosialmedisin"-boka nå *skryte, og være stolt*. Så har jeg tenkt masse på at det snart er påske, og at jeg drar hjem allerede tirsdagskvelden eller onsdagen. Jeg greier ikke helt å bestemme meg, for selv om jeg egentlig vil hjem så tidlig som mulig, så innebærer det at jeg også må pakke tidligere. Jeg hater virkelig å pakke, som nevnt en del ganger før. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir faktisk både fysisk og psykisk dårlig av tanken på å pakke. Uansett; det blir kjekt å komme seg hjem en tur nå, og jeg ser fram til dager både i byen og på hytta. Jeg nok må drasse med meg en del pensumbøker hjem, men det skal på ingen måte få ødelegge hele kosen. Mest av alt gleder jeg meg til å treffe Hilde og bestemor igjen. Jeg og bestemor skal drikke kaffe, spille kort, og le en hel masse - det har jeg bestemt:) Jeg elsker den dama helt utrolig masse! Jeg savner selvfølgelig mamma, pappa og Rune også, så det er nok duket for realt familiesamvær i kjent påskestil.
Nå skal jeg ha på meg de gule solbrillene mine, og sette meg utenfor litt. Så skal jeg vaske opp etter frokosten, og etter det skal jeg lage spagetti ala bestemor til middag. Dette er en så fantastisk bra dag. Det faktum at det er søndag (og påfølgende mandag), tenker jeg nesten ikke på en gang - og DA har man det som plommen i egget altså!
Håper alle har det like KoZ som meg!:)
torsdag 18. mars 2010
Helge - The Celeb
Siden sist har det selvfølgelig snødd. Vi snakker mye, og sidelengs. Få ting har vært mer tilfredsstillende enn det å se asfalten bli hvit og sørpete på ny. Den siste tiden har det knallrøde trynet mitt vært prydet av et falskt og psykotisk smil som ikke ligner grisen. Mange har fått med seg dette, og spurt meg om jeg ”har vondt noe sted?” Ja folkens, jeg har vondt i hjertet. Her skal dere få mine "thumbs up Hege" siden sist;
På mandagen satt jeg utenfor skolen og psyka meg opp til hjemturen. Jeg røyka, og gynga sikkert ubevisst frem og tilbake. En jounaliststudent kom bort, og lurte på om hun kunne intervjue meg om hvordan det var og komme seg til og fra skolen nå som snøfallet hadde nådd latterlige høyder. Jeg stilte opp, kul som jeg er (feil nummer en). ”Det e et hælvete, det kain du skriv” sa jeg. Så sa jeg noe om at det ville vært kjekt om det slutta og snø, men siden det tydeligvis ikke var et alternativ, hadde jeg satt pris på bedre og hyppigere brøyting. Bitterheten kom med andre ord godt til syne. Jeg liker egentlig ikke være en av dem som klager og syter over brøyting, men vips så ble jeg det visst likevel. Journaliststudenten ville også ha et bilde av meg. Helst et situasjonspreget et, der jeg stod litt i forkanten av snøen og så alvorlig/trist ut. Jeg sa hun kunne få prøve (feil nummer to). Det er lenge siden jeg har følt meg så teit. Derfor lo og smilte jeg en hel masse, og ødela ”dette er en skam!”- uttrykket vi egentlig var ute etter. Fikk til et bilde tilslutt da, der jeg så livredd ut. Tror det var det hun endte opp med å bruke, så fuck my life. Utdrag fra artikkelen;
RULLESTOLBRUKER (22): ”JEG ER REDD”
”Jeg får ikke sove om nettene” Sier rullestolbrukeren med tårer i øynene. ”Alt jeg tenker på er at det kommer til å komme mer snø. Jeg føler snøen er ute etter å ta meg, om du skjønner. Jeg føler snøen gjør seg klar til å angripe. Redd meg, pliz lizm!”
Nei, det var nok ikke helt slik den ble. Den ente heller opp med å gi et sterkt inntrykk av at jeg er meget misfornøyd med brøytejobben studensamskipnaden gjør rundt husene her. Det følte jeg ble litt feil, i og med at de har vært kjempeflinke hele vinteren. Hvem tror jeg at jeg er som henger dem ut i media?? Nå kan jeg virkelig sette meg inn i hvordan kjendisene har det når de føler seg misforstått i et intervju (nå er det meg og the celebz lizm).
Historien slutter imidlertid ikke der; Jeg hadde gitt journaliststudenten nummeret mitt i tilfellet det var noe mer hun lurte på (feil nummer tre). Samme dag ringte de meg fra Nær-tv. De hadde sett intervjuet på trykk, og ville svært gjerne lage et tv-innslag(!) om meg og mitt forhold til snø. De ville filme meg mens jeg rullet av gårde på min trøblete skolevei. Jeg var i søvnørska, og mumlet noe om at vi fikk se an snømengden på min neste skoledag, torsdag (feil nummer fire). Etter at jeg hadde lagt på røret gikk det gradvis opp for meg hva jeg hadde sagt ja til. Jeg ville for faen ikke på tv, iallefall ikke sammen med erkefiende Snø. Som en reddende engel kom forkjølelsen og omfavnet meg, og jeg informerte dem om at jeg dessverre ikke var interessert i å stille opp på tv med hosteanfall og enorm snørrproduksjon. De sa de skulle holde kontakten, og ringe meg opp til uka i stedet (de hadde jo allerede tatt stillbilder av skoleveien min lizm).
Historien slutter imidlertid ikke der heller; En annen kis fra Nær-tv ringte meg, sa han hadde fått snerten av at jeg skulle stille opp på dette innslaget, og lurte på om jeg var interessert i og også stille opp på et annet innslag angående den nye bygningsloven (!) – den sier noe sånt som at alle bad nå må være så store at en rullestol kan snurre rundt der inne. På dette tidspunktet begynte jeg å føle meg litt som en attention seeking whore. Men, så kom jeg på at det var de som oppsøkte meg, og ikke omvendt. De hadde endelig fått tak i en rullestolbruker med munndiare, og ville melke meg for alt jeg var verdt. Jeg informerte også han om min "tragiske" forkjølelse, og ga han heller nummeret til min rullestol-venninne Ana. Her kan det føyes til at hun stilte opp, men at hun trodde at de kom for å diskutere snø (lang historie). Da de heller begynte å bable om bygningsloven, ble hun litt usikker på hva hun skulle svare fordi hun ikke hadde satt seg inn i den - funny. Her stopper historien foreløpig, men nå krysser vi fingrene for ekstreme vannmengder folkens, så jeg slipper å gjøre tv-debut som stakkarslig rullestolbruker. Jeg har dog en ekkel følelse av at siden de nå har nummeret mitt, vil de kontakte meg hver gang en rullestol-sak dukker opp. Ikke at det er så ofte da, egentlig.
Det har faktisk regnet enormt mye det siste døgnet – veiene er nesten heeelt snøfrie igjen. Jeg velger å forholde meg apatisk til dette, fordi jeg rett og slett ikke tror jeg takler another kick in the gut. Når jeg i dag fikk beskjed om at det er meldt nysnø til uka, inntok jeg en ”come what may”- innstilling. Jeg har endelig innsett at jeg verken kan snakke fornuft til, eller manipulere, været. Klapp for meg.
Sånn ellers er det nå helg for mitt vedkommende, selv om det bare er torsdag. Godt. Også har jeg faktisk kommet godt i gang med pensumet innen ”sosialmedisin”. Det liker jeg svært godt. Jeg og Camilla skal lage en Fungenda i helga, som vi skal følge slavisk. Jeg vedder ræva mi på at både Harry Potter og millionær-spilling blir inkludert. Jeg har også lyst til frisøren for å stusse og farge håret, men kjenner jeg meg selv rett så blir det ikke noe av. Dette skal i alle fall bli en helt alkoholfri helg, og er vi riktig heldige så får vi nybakte solboller av Marit i morgen.
Nå skal jeg sove. Natta bloggen!
Mitt pressefoto - med autograf seff. Loves it!
På mandagen satt jeg utenfor skolen og psyka meg opp til hjemturen. Jeg røyka, og gynga sikkert ubevisst frem og tilbake. En jounaliststudent kom bort, og lurte på om hun kunne intervjue meg om hvordan det var og komme seg til og fra skolen nå som snøfallet hadde nådd latterlige høyder. Jeg stilte opp, kul som jeg er (feil nummer en). ”Det e et hælvete, det kain du skriv” sa jeg. Så sa jeg noe om at det ville vært kjekt om det slutta og snø, men siden det tydeligvis ikke var et alternativ, hadde jeg satt pris på bedre og hyppigere brøyting. Bitterheten kom med andre ord godt til syne. Jeg liker egentlig ikke være en av dem som klager og syter over brøyting, men vips så ble jeg det visst likevel. Journaliststudenten ville også ha et bilde av meg. Helst et situasjonspreget et, der jeg stod litt i forkanten av snøen og så alvorlig/trist ut. Jeg sa hun kunne få prøve (feil nummer to). Det er lenge siden jeg har følt meg så teit. Derfor lo og smilte jeg en hel masse, og ødela ”dette er en skam!”- uttrykket vi egentlig var ute etter. Fikk til et bilde tilslutt da, der jeg så livredd ut. Tror det var det hun endte opp med å bruke, så fuck my life. Utdrag fra artikkelen;
RULLESTOLBRUKER (22): ”JEG ER REDD”
”Jeg får ikke sove om nettene” Sier rullestolbrukeren med tårer i øynene. ”Alt jeg tenker på er at det kommer til å komme mer snø. Jeg føler snøen er ute etter å ta meg, om du skjønner. Jeg føler snøen gjør seg klar til å angripe. Redd meg, pliz lizm!”
Nei, det var nok ikke helt slik den ble. Den ente heller opp med å gi et sterkt inntrykk av at jeg er meget misfornøyd med brøytejobben studensamskipnaden gjør rundt husene her. Det følte jeg ble litt feil, i og med at de har vært kjempeflinke hele vinteren. Hvem tror jeg at jeg er som henger dem ut i media?? Nå kan jeg virkelig sette meg inn i hvordan kjendisene har det når de føler seg misforstått i et intervju (nå er det meg og the celebz lizm).
Historien slutter imidlertid ikke der; Jeg hadde gitt journaliststudenten nummeret mitt i tilfellet det var noe mer hun lurte på (feil nummer tre). Samme dag ringte de meg fra Nær-tv. De hadde sett intervjuet på trykk, og ville svært gjerne lage et tv-innslag(!) om meg og mitt forhold til snø. De ville filme meg mens jeg rullet av gårde på min trøblete skolevei. Jeg var i søvnørska, og mumlet noe om at vi fikk se an snømengden på min neste skoledag, torsdag (feil nummer fire). Etter at jeg hadde lagt på røret gikk det gradvis opp for meg hva jeg hadde sagt ja til. Jeg ville for faen ikke på tv, iallefall ikke sammen med erkefiende Snø. Som en reddende engel kom forkjølelsen og omfavnet meg, og jeg informerte dem om at jeg dessverre ikke var interessert i å stille opp på tv med hosteanfall og enorm snørrproduksjon. De sa de skulle holde kontakten, og ringe meg opp til uka i stedet (de hadde jo allerede tatt stillbilder av skoleveien min lizm).
Historien slutter imidlertid ikke der heller; En annen kis fra Nær-tv ringte meg, sa han hadde fått snerten av at jeg skulle stille opp på dette innslaget, og lurte på om jeg var interessert i og også stille opp på et annet innslag angående den nye bygningsloven (!) – den sier noe sånt som at alle bad nå må være så store at en rullestol kan snurre rundt der inne. På dette tidspunktet begynte jeg å føle meg litt som en attention seeking whore. Men, så kom jeg på at det var de som oppsøkte meg, og ikke omvendt. De hadde endelig fått tak i en rullestolbruker med munndiare, og ville melke meg for alt jeg var verdt. Jeg informerte også han om min "tragiske" forkjølelse, og ga han heller nummeret til min rullestol-venninne Ana. Her kan det føyes til at hun stilte opp, men at hun trodde at de kom for å diskutere snø (lang historie). Da de heller begynte å bable om bygningsloven, ble hun litt usikker på hva hun skulle svare fordi hun ikke hadde satt seg inn i den - funny. Her stopper historien foreløpig, men nå krysser vi fingrene for ekstreme vannmengder folkens, så jeg slipper å gjøre tv-debut som stakkarslig rullestolbruker. Jeg har dog en ekkel følelse av at siden de nå har nummeret mitt, vil de kontakte meg hver gang en rullestol-sak dukker opp. Ikke at det er så ofte da, egentlig.
Det har faktisk regnet enormt mye det siste døgnet – veiene er nesten heeelt snøfrie igjen. Jeg velger å forholde meg apatisk til dette, fordi jeg rett og slett ikke tror jeg takler another kick in the gut. Når jeg i dag fikk beskjed om at det er meldt nysnø til uka, inntok jeg en ”come what may”- innstilling. Jeg har endelig innsett at jeg verken kan snakke fornuft til, eller manipulere, været. Klapp for meg.
Sånn ellers er det nå helg for mitt vedkommende, selv om det bare er torsdag. Godt. Også har jeg faktisk kommet godt i gang med pensumet innen ”sosialmedisin”. Det liker jeg svært godt. Jeg og Camilla skal lage en Fungenda i helga, som vi skal følge slavisk. Jeg vedder ræva mi på at både Harry Potter og millionær-spilling blir inkludert. Jeg har også lyst til frisøren for å stusse og farge håret, men kjenner jeg meg selv rett så blir det ikke noe av. Dette skal i alle fall bli en helt alkoholfri helg, og er vi riktig heldige så får vi nybakte solboller av Marit i morgen.
Nå skal jeg sove. Natta bloggen!
Mitt pressefoto - med autograf seff. Loves it!
torsdag 11. mars 2010
Regn og random
Det regner. Jeg har aldri vært så lykkelig over regn i hele mitt liv. I går kveld når jeg skulle sove øste det ned på taket med enorm kraft, og det var verdens beste nattasang. Mange klager over regnet, og sier at de heller vil at sola skal stå for snøutryddelsen. Reality check; Det ville tatt tusen millioner år. Jeg er lykkelig, og gidder ikke høre mer klaging over enorme vannpytter. Er det bare jeg som husker at vi en gang i tiden priset nettopp disse, hoppet velvillig nedi, og kalte det for lek?
Jeg har forresten funnet ut hvorfor snøen har vært på besøk så lenge. Jeg kaller det besøk fordi snøen ikke må få inntrykk av at den kan bli værende for godt. Besøkelsestiden er snart over, noe regnet prøver å hinte om etter beste evne. Snøen må ha det inn med teskje, men det skal den faen meg få. Det at visse har dristet seg til å påstå at det er meldt sytti centimeter mer snø, skyver jeg unna som en ondskapsfull spøk. Uansett; grunnen til snøens lange besøk er at barnehagebarn har et sjukt rituale der de sitter i ring og synger noe sånt som ”snø, snø kom til meg”. Både Camilla, Silje og Marit er ute i barnehagepraksis for tiden, så jeg har inside information. Man kan jo bare tenke seg hvilken enorm innflytelse dette har på snøens adferd, hvis det har seg slik at hele landets barnehagebarn synger denne sangen hver eneste dag *grøss*. Jeg skal ikke nekte barn å være glade i snø. Det vil si, jeg skulle gjerne gjort det, men anser det som umulig. Det jeg derimot savner fra dem er rasjonelle tanker om at nok faktisk er nok!
Jeg fikk ei melding av mamma nylig, med forespørsel om jeg ville bli med til Barcelona i sommer. Jeg avfeide og sa at jeg skulle til New York, men at de måtte kose seg masse. Mamma tok meg dønn seriøst og spurte hvem jeg skulle reise med. Det gjorde vondt langt inni sjela. For jeg vil jo til New York mer enn noe annet, men jeg har ikke reisefølge. Jeg svarte derfor at jeg skulle reise alene, og at det kom til å bli akkurat som i ”Home Alone 2”. Ja, jeg kan sammenlignes med en elleve år gammel Kevin. Vi må jo ikke glemme at Kevin var usedvanlig smart tatt den unge alderen i betraktning, og vi må heller ikke glemme at det er stikk motsatt i mitt tilfelle. Kevin er forresten et klassisk eksempel på ”søt som unge, mindre pen som voksen”. Uansett; New York in my heart. Jeg kunne faktisk tenkt meg å bo i Greenwich Village, åpnet one of those charming little book shops, og spist muffins fra Magnolia Bakery i parken i matpausa. Hvis noen vil være med meg til verdens beste sted i sommer, så er det bare å si fra!:)
Jeg drømte om Cougar i natt. Vi måtte finne kattungene hans, som han selvfølgelig hadde forlatt på torget i Kristiansund. Det hele utviklet seg til en desperat kamp mot klokka - Nei, det gjorde vel egentlig ikke det. Vi fant ikke kattungene, og brydde oss i grunnen ikke så veldig mye om det heller. For oss var det bare Cougars velvære som betydde noe, og vi klemte og koste akkurat som i gamle dager (bryter ut i krampegråt, strekker hendene i været, og utbryter; WHY did you take him away from me?!).
Ellers så har jeg spist kylling og karri til middag, drukket te, spist sjokolade, og sett på ”Tangerudbakken”. Herlige mennesker med en herlig livsglede. Jeg blir lykkelig av det, og tenker at vi er heldige som har dem:)
Nå skal jeg legge meg. Natta!
P.S; Armen min er fortsatt full av tusj. Vet det er fristende å tenke at jeg kanskje ikke vasker meg godt nok - særlig i forhold til at jeg for en stund siden skrøt over min evne til å dusje på ti min, og samtidig hintet om at semiren ikke er så ille. Men, jeg kan love at jeg har prøvd! Forandring har derimot skjedd; Nå ser det ut som det står "I AM HIPPO" der, noe som selvfølgelig er hysterisk festlig...
Jeg har forresten funnet ut hvorfor snøen har vært på besøk så lenge. Jeg kaller det besøk fordi snøen ikke må få inntrykk av at den kan bli værende for godt. Besøkelsestiden er snart over, noe regnet prøver å hinte om etter beste evne. Snøen må ha det inn med teskje, men det skal den faen meg få. Det at visse har dristet seg til å påstå at det er meldt sytti centimeter mer snø, skyver jeg unna som en ondskapsfull spøk. Uansett; grunnen til snøens lange besøk er at barnehagebarn har et sjukt rituale der de sitter i ring og synger noe sånt som ”snø, snø kom til meg”. Både Camilla, Silje og Marit er ute i barnehagepraksis for tiden, så jeg har inside information. Man kan jo bare tenke seg hvilken enorm innflytelse dette har på snøens adferd, hvis det har seg slik at hele landets barnehagebarn synger denne sangen hver eneste dag *grøss*. Jeg skal ikke nekte barn å være glade i snø. Det vil si, jeg skulle gjerne gjort det, men anser det som umulig. Det jeg derimot savner fra dem er rasjonelle tanker om at nok faktisk er nok!
Jeg fikk ei melding av mamma nylig, med forespørsel om jeg ville bli med til Barcelona i sommer. Jeg avfeide og sa at jeg skulle til New York, men at de måtte kose seg masse. Mamma tok meg dønn seriøst og spurte hvem jeg skulle reise med. Det gjorde vondt langt inni sjela. For jeg vil jo til New York mer enn noe annet, men jeg har ikke reisefølge. Jeg svarte derfor at jeg skulle reise alene, og at det kom til å bli akkurat som i ”Home Alone 2”. Ja, jeg kan sammenlignes med en elleve år gammel Kevin. Vi må jo ikke glemme at Kevin var usedvanlig smart tatt den unge alderen i betraktning, og vi må heller ikke glemme at det er stikk motsatt i mitt tilfelle. Kevin er forresten et klassisk eksempel på ”søt som unge, mindre pen som voksen”. Uansett; New York in my heart. Jeg kunne faktisk tenkt meg å bo i Greenwich Village, åpnet one of those charming little book shops, og spist muffins fra Magnolia Bakery i parken i matpausa. Hvis noen vil være med meg til verdens beste sted i sommer, så er det bare å si fra!:)
Jeg drømte om Cougar i natt. Vi måtte finne kattungene hans, som han selvfølgelig hadde forlatt på torget i Kristiansund. Det hele utviklet seg til en desperat kamp mot klokka - Nei, det gjorde vel egentlig ikke det. Vi fant ikke kattungene, og brydde oss i grunnen ikke så veldig mye om det heller. For oss var det bare Cougars velvære som betydde noe, og vi klemte og koste akkurat som i gamle dager (bryter ut i krampegråt, strekker hendene i været, og utbryter; WHY did you take him away from me?!).
Ellers så har jeg spist kylling og karri til middag, drukket te, spist sjokolade, og sett på ”Tangerudbakken”. Herlige mennesker med en herlig livsglede. Jeg blir lykkelig av det, og tenker at vi er heldige som har dem:)
Nå skal jeg legge meg. Natta!
P.S; Armen min er fortsatt full av tusj. Vet det er fristende å tenke at jeg kanskje ikke vasker meg godt nok - særlig i forhold til at jeg for en stund siden skrøt over min evne til å dusje på ti min, og samtidig hintet om at semiren ikke er så ille. Men, jeg kan love at jeg har prøvd! Forandring har derimot skjedd; Nå ser det ut som det står "I AM HIPPO" der, noe som selvfølgelig er hysterisk festlig...
tirsdag 9. mars 2010
The Tale of Cougar
Noe har fått med seg at jeg ønsker meg katt. Vi snakker om en høyere kraft, og ikke en særlig snill en. Forrige tirsdag så jeg to gule øyne stirre mot meg fra utenfor nabohuset. Jeg utbrøt ”pusen, komme da” i mitt middels høye toneleie (som er høyt for alle andre), og katta kom spurtende bort som om jeg skulle vært en enorm tunfisk. Den var kosete, meget kosete. Den malte så mye at den glemte å svelge, og strøk seg inntil rullestolen. Den la seg på fanget mitt, og sovnet. Jeg ble stormforelsket. Etter en stund satte jeg den ned på bakken og sa adjø – i tro om at jeg aldri fikk se den igjen. How wrong I was; tre timer senere stod den der fremdeles. En dag senere stod den der fremdeles. To dager senere hadde den lagt seg godt til rette foran døra. Tre dager senere prøvde den å hoppe inn igjennom vindusglasset som om det ikke skulle vært noe glass der. Fire dager senere ga vi den kattemat, lagde seng til den av en pappkasse (som vi satte utenfor), og kalte den Cougar. Hjertet mitt er ikke laget av stein heller…
Vi innså, veldig motvillig selvfølgelig, at katten ikke var vår egen - selv om vi ble litt ivrige. Siden den var, og er, SØTEST var vi sikre på at den hadde gått seg bort fra et idyllisk hjem. Cougar var, og er, i tillegg verdens mest fotogene katt, så vi lagde åtte ”Savner du meg?”- plakater med bilder av han på, og hengte disse opp på various places. Hvis den ikke hadde vært fotogen, hadde det selvfølgelig ikke blitt aktuelt. En dame ringte etter hvert og uttrykte enorm glede fordi hun hadde sett et bilde av katta si på Rimi. Hun sa hun kom for å hente den med en gang, så vi tok den inn for at den ikke skulle stikke av (vi anså det som meget usannsynlig by now, men whatevvah). Dama ringte imidlertid tilbake og sa at hun hadde funnet sin egentlige katt luskende utenfor huset sitt. Ja, vi snakker om en dame som ikke er helt sikker på sin egen katts utseende. Gleden ble vendt til enorm frustrasjon, over at vi nå hadde en sovende katt i sofaen som vi ble nødt til å kaste rett ut igjen. Faen ta allergikerboliger. Tid passerte, og det gjorde mer og mer vondt i hjertet for hver gang jeg observerte Cougars desperate forsøk på å grave seg igjennom vinduer og dører. Det var jo helt tydelig at den ville være vår katt lizm.
På mandagen skjedde derimot gjennombruddet. Et ungt par ringte og fortalte at de trodde det var deres katt. Jeg fant den sovende foran døra når jeg kom hjem fra skolen samme dag (Cougar ventet på mamma da vettu), tok den med inn, og ringte dem opp igjen. De kom, og bekreftet lykkelig at det stemte. Cougar var visst en seks måneder gammel ukastrert hannkatt, som ikke var vant til å være ute. En lykkelig slutt for Cougar, og en litt bittersøt slutt for meg. Ideelt sett skulle jeg jo hatt den selv. Jeg mener, det er bare slemt å sende verdens beste kozepuz hit når den har andre eiere, og når jeg strengt tatt ikke kan adoptere den uansett.
Ellers så har jeg knekt den ene vindusviskeren på bilen min. Jeg skulle motbevise at Camilla hadde rett når hun sa at den kom til å knekke hvis jeg satte den på med så mye snø på frontruta. Kostet 350 kr. for en ny. Damn me and my stupidness.
Så har jeg vært på en meget internasjonal og koselig bursdagsfeiring hos Anne Berit. En franskmann som ikke var helt stabil i engelsk skrev; ”I AM HIPPIE” på arma mi med tusj (det var hippie-tema), etter at jeg hadde nekta han og skrive det samme i panna. Det er jeg lykkelig for nå, for det går jo ikke bort. Har skrubbet, skrubbet, og ja you guessed it, skrubbet. Fortsatt står det der med svak og irriterende lillafarge.
sovetiiiid:)
P.S; Fikk godkjent oppgaven.
Her er Cougar´n. Ikke så fine akkurat disse, men
Vi innså, veldig motvillig selvfølgelig, at katten ikke var vår egen - selv om vi ble litt ivrige. Siden den var, og er, SØTEST var vi sikre på at den hadde gått seg bort fra et idyllisk hjem. Cougar var, og er, i tillegg verdens mest fotogene katt, så vi lagde åtte ”Savner du meg?”- plakater med bilder av han på, og hengte disse opp på various places. Hvis den ikke hadde vært fotogen, hadde det selvfølgelig ikke blitt aktuelt. En dame ringte etter hvert og uttrykte enorm glede fordi hun hadde sett et bilde av katta si på Rimi. Hun sa hun kom for å hente den med en gang, så vi tok den inn for at den ikke skulle stikke av (vi anså det som meget usannsynlig by now, men whatevvah). Dama ringte imidlertid tilbake og sa at hun hadde funnet sin egentlige katt luskende utenfor huset sitt. Ja, vi snakker om en dame som ikke er helt sikker på sin egen katts utseende. Gleden ble vendt til enorm frustrasjon, over at vi nå hadde en sovende katt i sofaen som vi ble nødt til å kaste rett ut igjen. Faen ta allergikerboliger. Tid passerte, og det gjorde mer og mer vondt i hjertet for hver gang jeg observerte Cougars desperate forsøk på å grave seg igjennom vinduer og dører. Det var jo helt tydelig at den ville være vår katt lizm.
På mandagen skjedde derimot gjennombruddet. Et ungt par ringte og fortalte at de trodde det var deres katt. Jeg fant den sovende foran døra når jeg kom hjem fra skolen samme dag (Cougar ventet på mamma da vettu), tok den med inn, og ringte dem opp igjen. De kom, og bekreftet lykkelig at det stemte. Cougar var visst en seks måneder gammel ukastrert hannkatt, som ikke var vant til å være ute. En lykkelig slutt for Cougar, og en litt bittersøt slutt for meg. Ideelt sett skulle jeg jo hatt den selv. Jeg mener, det er bare slemt å sende verdens beste kozepuz hit når den har andre eiere, og når jeg strengt tatt ikke kan adoptere den uansett.
Ellers så har jeg knekt den ene vindusviskeren på bilen min. Jeg skulle motbevise at Camilla hadde rett når hun sa at den kom til å knekke hvis jeg satte den på med så mye snø på frontruta. Kostet 350 kr. for en ny. Damn me and my stupidness.
Så har jeg vært på en meget internasjonal og koselig bursdagsfeiring hos Anne Berit. En franskmann som ikke var helt stabil i engelsk skrev; ”I AM HIPPIE” på arma mi med tusj (det var hippie-tema), etter at jeg hadde nekta han og skrive det samme i panna. Det er jeg lykkelig for nå, for det går jo ikke bort. Har skrubbet, skrubbet, og ja you guessed it, skrubbet. Fortsatt står det der med svak og irriterende lillafarge.
sovetiiiid:)
P.S; Fikk godkjent oppgaven.
Her er Cougar´n. Ikke så fine akkurat disse, men
onsdag 3. mars 2010
Solveig og snø
På tide med en liten oppdatering. Dette skulle bli et utelukkende ”jeg er glad og ser lyst på livet”-innlegg, men væromslaget gjør at emo-Helge kryper fram; det snør igjen. Jeg visste at det var galt av meg å påpeke at det var kommet en flekk med bar asfalt utenfor her, og jeg visste det var feil å rulle rundt og rundt på denne, mens jeg ropte høyt at ”nå kommer våren”. Midt under dansen/de spastiske bevegelsene tok jeg meg selv i å tenke; ”stopp Hege, stopp”. Ikke fordi jeg synes det var flaut, men altså fordi jeg innerst inne visste at jeg tok feil. Om jeg virkelig rullet rundt på asfalten og ropte ut i ekstase? De som kjenner meg, vet svaret. Vel, dette var tre timer siden - da solen skinte, himmelen var blå, og livet var en bra ting. Akkurat nå snør det selvfølgelig mer enn det har gjort på hundre år, og rett foran trynet mitt kan jeg se at bilen min raskt forandrer farge fra svart til hvit. Tortur, så jeg trekker for gardinene. Jeg har virkelig gjort alt i min makt for å bli venner med snøen. Hver gang jeg ruller hjemover later jeg som om jeg elsker snøen av hele mitt hjerte. Jeg sier til meg selv at jeg helst skulle bodd fire mil lenger unna, fordi jeg elsker å rulle i snø. Jeg drar det så langt at jeg smiler og ler hver gang jeg setter fast hjulene i sørpe. Jeg trodde hjernemanipuleringa funka helt fint, helt til jeg for noen dager siden uventet og relativt eksplosivt ropte ut, I quote; ”Æ hate snø. Snøn e shtøgg. Snøn kain dø. Snøn e satans spærm!” – blir så ufin når sinne fra underbevisstheten dukker opp.
Det har skjedd noe helt fantastisk siden sist; Solveig har vært på besøk, og jeg ble lykkelig av det. Selv om det var et kort besøk fra fredag til søndag, synes jeg vi eksponerte tiden ganske bra. I vår verden innebærer det å bruke den til Yatzi- og millionærspilling. På lørdagen hadde Camilla klassevorspiel her, så da ble det et avbrekk med alkoholinntak. Søte Anne Berit hadde med seg ansiktsmaling, så før vorset var over hadde jeg et handicapskilt malt i halve trynet og var et stk. gladmongo. Jeg kommenterte at jeg var lykkelig så lenge jeg fikk være mitt sexy meg på den andre halvdelen og, OMG, jeg forventet meg ikke latteren som fulgte lizm. Solveig, stakkar, fikk et hjerte med navnet mitt inni på kinnet sitt. Skjønner ikke hvor det kom fra *puzzled*. Uansett, det var kjempekoselig å ha henne på besøk, og jeg gleder meg allerede til å besøke henne i Trondheim til sommeren!:) Solveig er kul.
Stakkars Camilla. Hun har fri hele uka, og sover til tre. For noen minutter siden stormet hun rommet mitt, dro gardina over hodet mitt, og kalte meg en vakker brud. Jeg foreslo at hun kunne vaske rommet mitt siden hun helt åpenbart kjedet seg, men det ville hun ikke. Er ikke så enkelt når hun ikke er villig til å ta imot forslag. Må nevne at Camilla ikke alltid har like store problemer med å finne ut hva hun skal gjøre på her i bygda; Hun og Marit løper ofte mot murveggen rett utenfor her, sparker fra med stor kraft, snur seg i luften, og lander i supermann/eventuelt ballerina – pose. Helt sjukt morsomt å se på de gangene de får til ordentlig spenst. De dynker selvfølgelig skoene i mel før avsats, så de ser hvor langt opp på muren de har greid å komme. Vårt alternativ til Olympiske Leker. Jeg skriver ”Olympiske Leker” fordi forkortelsen blir til OG LIGNENDE, og det kan vi ikke ha noe av...
Nå skal jeg fortsette å ha skikkelig dårlig samvittighet for at jeg aldri leser pensum, også skal jeg fundere på om jeg skal råtne i Volda eller i Kr. i helga. Å hoi, her skjer det ting:) Vi ser!
P.S: Å Hærre! Glemte nesten å si at jeg fikk levert inn oppgaven i tide. Dårligste oppgaven jeg noensinne har skrevet, men godt non the less:) TENK hvis jeg hadde glemt å informere om dette da?! *grøsser av tanken*..
Glamongo´n shæl
GlaSolveig
Det har skjedd noe helt fantastisk siden sist; Solveig har vært på besøk, og jeg ble lykkelig av det. Selv om det var et kort besøk fra fredag til søndag, synes jeg vi eksponerte tiden ganske bra. I vår verden innebærer det å bruke den til Yatzi- og millionærspilling. På lørdagen hadde Camilla klassevorspiel her, så da ble det et avbrekk med alkoholinntak. Søte Anne Berit hadde med seg ansiktsmaling, så før vorset var over hadde jeg et handicapskilt malt i halve trynet og var et stk. gladmongo. Jeg kommenterte at jeg var lykkelig så lenge jeg fikk være mitt sexy meg på den andre halvdelen og, OMG, jeg forventet meg ikke latteren som fulgte lizm. Solveig, stakkar, fikk et hjerte med navnet mitt inni på kinnet sitt. Skjønner ikke hvor det kom fra *puzzled*. Uansett, det var kjempekoselig å ha henne på besøk, og jeg gleder meg allerede til å besøke henne i Trondheim til sommeren!:) Solveig er kul.
Stakkars Camilla. Hun har fri hele uka, og sover til tre. For noen minutter siden stormet hun rommet mitt, dro gardina over hodet mitt, og kalte meg en vakker brud. Jeg foreslo at hun kunne vaske rommet mitt siden hun helt åpenbart kjedet seg, men det ville hun ikke. Er ikke så enkelt når hun ikke er villig til å ta imot forslag. Må nevne at Camilla ikke alltid har like store problemer med å finne ut hva hun skal gjøre på her i bygda; Hun og Marit løper ofte mot murveggen rett utenfor her, sparker fra med stor kraft, snur seg i luften, og lander i supermann/eventuelt ballerina – pose. Helt sjukt morsomt å se på de gangene de får til ordentlig spenst. De dynker selvfølgelig skoene i mel før avsats, så de ser hvor langt opp på muren de har greid å komme. Vårt alternativ til Olympiske Leker. Jeg skriver ”Olympiske Leker” fordi forkortelsen blir til OG LIGNENDE, og det kan vi ikke ha noe av...
Nå skal jeg fortsette å ha skikkelig dårlig samvittighet for at jeg aldri leser pensum, også skal jeg fundere på om jeg skal råtne i Volda eller i Kr. i helga. Å hoi, her skjer det ting:) Vi ser!
P.S: Å Hærre! Glemte nesten å si at jeg fikk levert inn oppgaven i tide. Dårligste oppgaven jeg noensinne har skrevet, men godt non the less:) TENK hvis jeg hadde glemt å informere om dette da?! *grøsser av tanken*..
Glamongo´n shæl
GlaSolveig
Abonner på:
Innlegg (Atom)