Regn og random

Det regner. Jeg har aldri vært så lykkelig over regn i hele mitt liv. I går kveld når jeg skulle sove øste det ned på taket med enorm kraft, og det var verdens beste nattasang. Mange klager over regnet, og sier at de heller vil at sola skal stå for snøutryddelsen. Reality check; Det ville tatt tusen millioner år. Jeg er lykkelig, og gidder ikke høre mer klaging over enorme vannpytter. Er det bare jeg som husker at vi en gang i tiden priset nettopp disse, hoppet velvillig nedi, og kalte det for lek?

Jeg har forresten funnet ut hvorfor snøen har vært på besøk så lenge. Jeg kaller det besøk fordi snøen ikke må få inntrykk av at den kan bli værende for godt. Besøkelsestiden er snart over, noe regnet prøver å hinte om etter beste evne. Snøen må ha det inn med teskje, men det skal den faen meg få. Det at visse har dristet seg til å påstå at det er meldt sytti centimeter mer snø, skyver jeg unna som en ondskapsfull spøk. Uansett; grunnen til snøens lange besøk er at barnehagebarn har et sjukt rituale der de sitter i ring og synger noe sånt som ”snø, snø kom til meg”. Både Camilla, Silje og Marit er ute i barnehagepraksis for tiden, så jeg har inside information. Man kan jo bare tenke seg hvilken enorm innflytelse dette har på snøens adferd, hvis det har seg slik at hele landets barnehagebarn synger denne sangen hver eneste dag *grøss*. Jeg skal ikke nekte barn å være glade i snø. Det vil si, jeg skulle gjerne gjort det, men anser det som umulig. Det jeg derimot savner fra dem er rasjonelle tanker om at nok faktisk er nok!

Jeg fikk ei melding av mamma nylig, med forespørsel om jeg ville bli med til Barcelona i sommer. Jeg avfeide og sa at jeg skulle til New York, men at de måtte kose seg masse. Mamma tok meg dønn seriøst og spurte hvem jeg skulle reise med. Det gjorde vondt langt inni sjela. For jeg vil jo til New York mer enn noe annet, men jeg har ikke reisefølge. Jeg svarte derfor at jeg skulle reise alene, og at det kom til å bli akkurat som i ”Home Alone 2”. Ja, jeg kan sammenlignes med en elleve år gammel Kevin. Vi må jo ikke glemme at Kevin var usedvanlig smart tatt den unge alderen i betraktning, og vi må heller ikke glemme at det er stikk motsatt i mitt tilfelle. Kevin er forresten et klassisk eksempel på ”søt som unge, mindre pen som voksen”. Uansett; New York in my heart. Jeg kunne faktisk tenkt meg å bo i Greenwich Village, åpnet one of those charming little book shops, og spist muffins fra Magnolia Bakery i parken i matpausa. Hvis noen vil være med meg til verdens beste sted i sommer, så er det bare å si fra!:)

Jeg drømte om Cougar i natt. Vi måtte finne kattungene hans, som han selvfølgelig hadde forlatt på torget i Kristiansund. Det hele utviklet seg til en desperat kamp mot klokka - Nei, det gjorde vel egentlig ikke det. Vi fant ikke kattungene, og brydde oss i grunnen ikke så veldig mye om det heller. For oss var det bare Cougars velvære som betydde noe, og vi klemte og koste akkurat som i gamle dager (bryter ut i krampegråt, strekker hendene i været, og utbryter; WHY did you take him away from me?!).

Ellers så har jeg spist kylling og karri til middag, drukket te, spist sjokolade, og sett på ”Tangerudbakken”. Herlige mennesker med en herlig livsglede. Jeg blir lykkelig av det, og tenker at vi er heldige som har dem:)

Nå skal jeg legge meg. Natta!

P.S; Armen min er fortsatt full av tusj. Vet det er fristende å tenke at jeg kanskje ikke vasker meg godt nok - særlig i forhold til at jeg for en stund siden skrøt over min evne til å dusje på ti min, og samtidig hintet om at semiren ikke er så ille. Men, jeg kan love at jeg har prøvd! Forandring har derimot skjedd; Nå ser det ut som det står "I AM HIPPO" der, noe som selvfølgelig er hysterisk festlig...