The Tale of Cougar

Noe har fått med seg at jeg ønsker meg katt. Vi snakker om en høyere kraft, og ikke en særlig snill en. Forrige tirsdag så jeg to gule øyne stirre mot meg fra utenfor nabohuset. Jeg utbrøt ”pusen, komme da” i mitt middels høye toneleie (som er høyt for alle andre), og katta kom spurtende bort som om jeg skulle vært en enorm tunfisk. Den var kosete, meget kosete. Den malte så mye at den glemte å svelge, og strøk seg inntil rullestolen. Den la seg på fanget mitt, og sovnet. Jeg ble stormforelsket. Etter en stund satte jeg den ned på bakken og sa adjø – i tro om at jeg aldri fikk se den igjen. How wrong I was; tre timer senere stod den der fremdeles. En dag senere stod den der fremdeles. To dager senere hadde den lagt seg godt til rette foran døra. Tre dager senere prøvde den å hoppe inn igjennom vindusglasset som om det ikke skulle vært noe glass der. Fire dager senere ga vi den kattemat, lagde seng til den av en pappkasse (som vi satte utenfor), og kalte den Cougar. Hjertet mitt er ikke laget av stein heller…

Vi innså, veldig motvillig selvfølgelig, at katten ikke var vår egen - selv om vi ble litt ivrige. Siden den var, og er, SØTEST var vi sikre på at den hadde gått seg bort fra et idyllisk hjem. Cougar var, og er, i tillegg verdens mest fotogene katt, så vi lagde åtte ”Savner du meg?”- plakater med bilder av han på, og hengte disse opp på various places. Hvis den ikke hadde vært fotogen, hadde det selvfølgelig ikke blitt aktuelt. En dame ringte etter hvert og uttrykte enorm glede fordi hun hadde sett et bilde av katta si på Rimi. Hun sa hun kom for å hente den med en gang, så vi tok den inn for at den ikke skulle stikke av (vi anså det som meget usannsynlig by now, men whatevvah). Dama ringte imidlertid tilbake og sa at hun hadde funnet sin egentlige katt luskende utenfor huset sitt. Ja, vi snakker om en dame som ikke er helt sikker på sin egen katts utseende. Gleden ble vendt til enorm frustrasjon, over at vi nå hadde en sovende katt i sofaen som vi ble nødt til å kaste rett ut igjen. Faen ta allergikerboliger. Tid passerte, og det gjorde mer og mer vondt i hjertet for hver gang jeg observerte Cougars desperate forsøk på å grave seg igjennom vinduer og dører. Det var jo helt tydelig at den ville være vår katt lizm.

På mandagen skjedde derimot gjennombruddet. Et ungt par ringte og fortalte at de trodde det var deres katt. Jeg fant den sovende foran døra når jeg kom hjem fra skolen samme dag (Cougar ventet på mamma da vettu), tok den med inn, og ringte dem opp igjen. De kom, og bekreftet lykkelig at det stemte. Cougar var visst en seks måneder gammel ukastrert hannkatt, som ikke var vant til å være ute. En lykkelig slutt for Cougar, og en litt bittersøt slutt for meg. Ideelt sett skulle jeg jo hatt den selv. Jeg mener, det er bare slemt å sende verdens beste kozepuz hit når den har andre eiere, og når jeg strengt tatt ikke kan adoptere den uansett.

Ellers så har jeg knekt den ene vindusviskeren på bilen min. Jeg skulle motbevise at Camilla hadde rett når hun sa at den kom til å knekke hvis jeg satte den på med så mye snø på frontruta. Kostet 350 kr. for en ny. Damn me and my stupidness.

Så har jeg vært på en meget internasjonal og koselig bursdagsfeiring hos Anne Berit. En franskmann som ikke var helt stabil i engelsk skrev; ”I AM HIPPIE” på arma mi med tusj (det var hippie-tema), etter at jeg hadde nekta han og skrive det samme i panna. Det er jeg lykkelig for nå, for det går jo ikke bort. Har skrubbet, skrubbet, og ja you guessed it, skrubbet. Fortsatt står det der med svak og irriterende lillafarge.

sovetiiiid:)

P.S; Fikk godkjent oppgaven.

Her er Cougar´n. Ikke så fine akkurat disse, men