Masse om lite

Nå er det altfor lenge siden jeg har skrevet et, at best, middels interessant innlegg på denne bloggen. Det skal jeg nå gjøre noe med, selv om blogglysten er så og si fraværende. Grunn; jeg sitter her uttørka og jævlig etter gårsdagens ukritiske alkoholinntak. One piecen er på, som seg hør og bør, og jeg har gammel mascara gnidd nedover kinnene. Håret er satt opp i en ball som ligner på et reir laget av en spurv på speed, og jeg har ikke dusjet. Til tross for at jeg stod opp, wait for it, 04.15, fordi ganen min lengtet etter isbiter og en og en halv liter vann. Jeg sovna igjen 06.30 etter å ha sett, wait for it, to episoder av danske "unge mødre", og sjekka facebook og diverse blogger en rekke ganger. Det siste jeg husker før jeg sovna igjen, var at jeg tenkte at jeg aldri hadde vært så våken og opplagt i hele mitt liv. Våkna igjen klokka ni, av ei mor som stod over meg og insisterte på at jeg burde få meg mer søvn en annen plass (sa jeg at jeg sov på sofaen? Nærmest mulig vannskilden). Vel, det gjorde jeg ikke. Siden har jeg sittet her som en zoombie, planlagt utenlandsferien jeg aldri kommer til å dra på, og SPIST. Vi var på Sivert Høyem konsert i går, der det positive med å sitte i rullestol igjen ble krystallklart; vi satt under presenning, hevet over folkemengden. Så derfor hele scena. Trenger man å sitte under en presenning når man er på sommerfestival, tenker du? Ja, det gjør man, for stiv kuling og sidelengs-regn er like jævlig på sommeren som på høsten. Jeg hadde en finfin opplevelse der jeg satt. Den ble selvfølgelig hevet av at konsertfølget mitt hadde med seg stratos, som de spiste med vekselsvis psykotiske og sensuelle fakter, selvfølgelig i håp om og på en eller annen måte fange den syngende nordlendingens oppmerksomhet. For min del ble det veldig viktig å få Sivert til å føle seg velkommen og elsket - dette prøvde jeg å oppnå gjennom overstadig roping (Sivert, Sivert, Sivert!), og klapping til jeg ble sår og blodrød i hendene. Under presenningen vår hadde vi det forresten også morsomt med å kommentere hvor mye tynnkledde personer kom til å fryse. Det er i følge Topp ett av ti tegn på at man har blitt voksen.

I kveld braker det løs igjen. Da skal vi nemlig se Talgøenga Blueslag, hvor min kjære far er bassist, spille konsert. Heldigvis er den innendørs. Jo, jeg likte presenninga godt jeg, men den beskyttet ikke mot vind og ufrivillig sidesveis. Blir ikke så mye drikke i kveld kjenner jeg, men noen glass må man få ned. Blir nok goood stemning.

Ellers har jeg siden sist blogging; dratt hjem (etter en helvetes nedvask fra helvete), vært på koselig finne- sæ- shæl hyttetur med Hilde og Camilla (fargelegging, synging, stand up, poesi, spising, ødelagt døgnrytme, Batnfjorden), og kjørt rundt i byen på desperat leting etter noe mer enn det som faktisk befinner seg her. Jeg har også, noget på etterskudd, begynt å lese Twilight-bøkene. Framover blir det mer avslapning, med innslag av en tur hit og dit - hvis man står på eksamen.

Apropos eksamen; jeg fikk vite at bare 3 av 30 (!) stod på andre forsøk juleeksamen, som de hadde nå i mai. Jeg er sjokkert, og lurer på om det er nå skolen skal ta et hint og gjøre om på eksamensordningen, i stedet for å insistere på at så og si alle elevene leser altfor lite. Jeg nekter å tro at ingenting er galt med selve eksamen når 27 elever ender opp med å stryke. Jeg blir selvfølgelig ekstra nervøs for min egen våreksamen, når det er sånn det skal være! Sensurfristen er 28. juni, altså mandag, og det er forferdelig å vente på karakteren. Mamma sier at jeg ikke må ta sorgene på forskudd, men som jeg svarte med; "Som det rasjonelle mennesket jeg er, må jeg få lov til å ta med alle muligheter i vurderingen". Håper neste blogginnlegg (post-eksamenskarakter) blir skrevet i lykkerus, og ikke nede fra et svart hull.

Nå kom sola fram her, etter et seks år langt fravær, så jeg tar det som et godt tegn:)

Jeg vil gratulere Hilde med lappen (nå er du et voksent menneske), og Solveig med tatovering (nå er du et modig menneske). Jeg tenker seriøst på å tatovere Spongbob/boob på ræva altså, bare så jeg kommer over kneika jeg også. Da blir nok veien åpen for å tatovere et cheesy "why would she do that to herself" ordtak på håndleddet, som minner meg på å fortsette og kjempe the fight called life. Vel, nå babler jeg..igjen.

Er vel på tide å dusje, skifte klær, og psyke seg opp til et nytt møte med alkoholen. Men først skal jeg røyke, utvilsomt. Aller først kan jeg informere om at jeg ikke setter pris på å finne edderkopper på størrelse med vaskebjørner i dusjen. Selv om jeg, som det rasjonelle mennesket jeg er, vet at jeg utvilsomt har makten, med et dusjhode i hånden og X-antall kilo mer fordelt på kroppen, skremmer det meg til døde og får meg å hulkgrine...

Snakkes:)