Jeg er ikke så flink å blogge for tiden, og det er fordi det ikke skjer så mye. Men, jeg kan jo begynne med helga; Marit the nabo hadde stor fest på lørdagen, og visse syntes det var en god idé og joine denne allerede halv seks. Resten er historie. En meget diffus historie, som på et eller annet tidspunkt ga meg kul i bakhodet, skrubbsår og ødelagt nakke. Bruddstykker fra historien kommer stadig tilbake til meg, og gir meg en ubehagelig følelse av fjortizfyll. Can this be? Ja, jeg og Camilla dansa alene på dansegulvet, vi gjorde det. Og jeg spurte folk jeg går i klasse med om "vi går i klasse, sant?". Jeg husker også et snurrende tak etter å ha smelt hodet i gulvet. Så husker jeg at jeg lo kjempemasse av det etterpå. Jeg lå faktisk på gulvet og rulla og lo. Det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg hadde det gøy.
Nå sitter jeg faktisk hjemme i Kristiansund dere. Vi har jo fri fra skolen en stund til enda, og jeg tenkte det var en fin anledning. Jeg bestemte meg i løpet av ti sekunder i går, og pakka på en halvtime. Ti på fem satt jeg glad og fornøyd på bussen, og så fram til de koselige folkene og de sterke smertestillende tablettene, som jeg visste befant seg kun fem timer fra meg. Bussturen var et stort gjesp, mye fordi jeg i min pakkehast ikke hadde tatt med øreplugger til mobilen. Tetris er bare gøy for so long.
Har ikke planlagt hvor lenge jeg skal være hjemme enda, this is all an impuls act. Hvis jeg kommer inn i en god leserutine, så kan jeg egentlig være her en stund. Viser det seg derimot at det er umulig å lese i Kr. fordi jeg kun assosierer den med ferie, må jeg nok dra igjen ganske snart. Mamma fortalte ikke bestemor at jeg kom i går, fordi hun ville at jeg skulle ringe og overraske i dag. Jeg skulle spørre om hun ikke var interessert i å sette på litt kaffe, og komme opp en tur, ble vi enige om. Vel, bestemor er helt tydelig ikke hjemme, og det er kjedelig. Har ringt fem ganger nå. Gleder meg sånn til å høre hylet.
I dag kommer Hilde for å drikke kaffe og geleide meg med barneskritt gjennom Mac-verdenen. Glær mæ! Har på følelsen av at det var noe mer viktig jeg skulle fortelle, men det er som blåst vekk. Hmm, jo; vi fikk godkjent gruppeoppgaven!:) Nei, det kjennes ikke ut som om det var det jeg skulle si, men dere får bare leve uten.
Snakkes:)
tirsdag 4. mai 2010
onsdag 28. april 2010
Calm after the storm
Nå har ting roet seg betraktelig ned, og det er herlig. Oppgaven er levert, vi er ferdig med alle vanlige forelesninger, og alt som gjenstår er muntlig framføring rett før 17.mai. Fram til da har vi fri. Altså, det må jo leses en hel masse til eksamen, men det er godt at man også har tid til å kose seg litt:) Nå er det bare å krysse fingrene for at vi får godkjent oppgaven med en gang, så vi får den helt ut av verden.
I går rydda og vaska jeg rommet mitt for første gang på lenge. Jeg tørka til og med støv altså, og det er ikke rutine for å si det slik. Rydda i skuffer og skap også faktisk. Det er tilfredsstillende å vite at det er ryddig i dem, selv om det ikke er synlig for det blåtte øyet. Så sorterte jeg alle skolenotater. Realiteten min når jeg gikk til sengs i går; Nydusja, rent sengetøy, fantastisk rent rom, og en avslappethet (?) som sjelden er meg forunt (?) - jeg er veldig usikker på det norske skriftspråket for tiden. Når sitter jeg her med en rar følelse av sommerferie, selv om jeg vet den er langt borte enda, og at det er mye som skal presteres før den tid. Godt non the less!
Nå regner det. Masse. Jeg elsker vårregnet. Det lukter så herlig, og man føler seg i ett med naturen med en gang man åpner ytterdøra. Det eneste negative er at mark også liker regn. Eller jeg vet ikke helt om de gjør det, men jeg vet iallefall at de har en stor tendens til å dukke opp når det regner. Dette er jo selvmord selvfølgelig, men det vet nok ikke markene i det de legger ut på reisen. Enten tørker de ut, eller så dreper vi dem. Eller Camilla da. Camilla blir en makaber jævel når hun har en kost mellom hendene. Og det har hun nå rimelig ofte, for hun kjøpte en på Europris til 100 kr, som like godt kunne hett "The worm killer". Konklusjon; Camilla har blitt massemorder, og speider stadig etter nye ofre. Hun bryr seg ikke om å gjemme sine ugjerninger for resten av verden, så platten utenfor her ser ut som en battlefield av død og fordervelse. Jeg gnir meg i hendene og liker det. Camilla har blitt besatt og elsker det.
I dag har jeg bare tatt det helt med ro. På formiddagen fikk jeg koselig besøk av Jenny i klassen, og vi skravlet i mange timer. Jeg tilbød henne både te og appelsin, men hun var ikke interessert, så jeg drakk te og spiste appelsin alene. Til middag lagde jeg fiskepinner og stappe, og det var veldig godt. Jeg elsker fisk så lenge den er behandlet til det ugjenkjennelige. Unntaket er laks, den kan jeg spise selv om den ser ut som en fisk.
Nå skal jeg ta oppvasken. Nei, det gidder jeg ikke faktisk. Jeg skal heller drikke te og lese Mag, som kan informere om at de nå har "mer å lese hver måned". Denne nyvunnede friheten er så fantastisk at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
snakkes:)
I går rydda og vaska jeg rommet mitt for første gang på lenge. Jeg tørka til og med støv altså, og det er ikke rutine for å si det slik. Rydda i skuffer og skap også faktisk. Det er tilfredsstillende å vite at det er ryddig i dem, selv om det ikke er synlig for det blåtte øyet. Så sorterte jeg alle skolenotater. Realiteten min når jeg gikk til sengs i går; Nydusja, rent sengetøy, fantastisk rent rom, og en avslappethet (?) som sjelden er meg forunt (?) - jeg er veldig usikker på det norske skriftspråket for tiden. Når sitter jeg her med en rar følelse av sommerferie, selv om jeg vet den er langt borte enda, og at det er mye som skal presteres før den tid. Godt non the less!
Nå regner det. Masse. Jeg elsker vårregnet. Det lukter så herlig, og man føler seg i ett med naturen med en gang man åpner ytterdøra. Det eneste negative er at mark også liker regn. Eller jeg vet ikke helt om de gjør det, men jeg vet iallefall at de har en stor tendens til å dukke opp når det regner. Dette er jo selvmord selvfølgelig, men det vet nok ikke markene i det de legger ut på reisen. Enten tørker de ut, eller så dreper vi dem. Eller Camilla da. Camilla blir en makaber jævel når hun har en kost mellom hendene. Og det har hun nå rimelig ofte, for hun kjøpte en på Europris til 100 kr, som like godt kunne hett "The worm killer". Konklusjon; Camilla har blitt massemorder, og speider stadig etter nye ofre. Hun bryr seg ikke om å gjemme sine ugjerninger for resten av verden, så platten utenfor her ser ut som en battlefield av død og fordervelse. Jeg gnir meg i hendene og liker det. Camilla har blitt besatt og elsker det.
I dag har jeg bare tatt det helt med ro. På formiddagen fikk jeg koselig besøk av Jenny i klassen, og vi skravlet i mange timer. Jeg tilbød henne både te og appelsin, men hun var ikke interessert, så jeg drakk te og spiste appelsin alene. Til middag lagde jeg fiskepinner og stappe, og det var veldig godt. Jeg elsker fisk så lenge den er behandlet til det ugjenkjennelige. Unntaket er laks, den kan jeg spise selv om den ser ut som en fisk.
Nå skal jeg ta oppvasken. Nei, det gidder jeg ikke faktisk. Jeg skal heller drikke te og lese Mag, som kan informere om at de nå har "mer å lese hver måned". Denne nyvunnede friheten er så fantastisk at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
snakkes:)
fredag 23. april 2010
dårlig samvittighet be gone!
Nå burde jeg strengt tatt sove, men den dårlige bloggsamvittigheten min er for tung å bære. For ja, jeg tar som en selvfølge at alle der ut nå er kjempetriste fordi jeg ikke har blogget på lenge.
Grunnen til det er stress. Jeg har nemlig begynt å lese til eksamen. Klapp for meg. Ja, jeg kjenner fortsatt ekte tårer presse seg ut av øyeballene når jeg kjemper meg igjennom "Velferdsstaten i endring" og "Juss for helse og sosialarbeidere", men forskjellen er at jeg fortsetter likevel. Jeg legger ikke lenger bøkene bort fordi jeg er redd de faktisk skal ta livet av meg. Jeg tenker heller som så at "nå er det snart eksamen Hege, og da vil du ikke sitte der som en ignorant idiot", også tenker jeg at "det verste som kan skje mens du leser er at du griner litt. Grining har så vidt du vet aldri skadet noen, så du får faen bare grine! Bare sørg for å ha en dassrull i nær omkrets, så trykket i boka slipper å gå i oppløsning". Det er for så vidt det samme jeg tenker når jeg prøver å slutte og røyke, minus at trykket i boka ikke må gå i oppløsning; "Ja, Hege nå er du et følelsesmessig vrak. Og ja, du begynner å grine for ingenting. Men følelser har så vidt du vet aldri drept noen, slipp det ut". Dette pleier å funke den første tiden. Jeg slipper det ut. Gjerne mens jeg står og lager middag eller leser nyheter på vg-nett. Men, tilslutt blir jeg så lei av den evige, tilsynelatende unødvendige, sippinga at jeg heller tenner en røyk og forteller meg selv at jeg er mye mer omgjengelig og glad med den i munnen - og det er sant. Men, uansett; og ikke lese skal jeg ikke begynne med igjen i nærmeste framtid, tiden er for knapp til slikt. Sosionom er ikke for pingler, så da må jeg prøve å late som jeg ikke er det.
I tillegg til eksamenslesinga jobber vi nå med tidligere nevnte gruppeoppgave. Jeg hater den, og har aldri vært så umotivert for å skrive forståelige setninger og saklig innhold i hele mitt liv. Det blir en liten kamp å få den ferdig tror jeg, selv om vi er fire stykker om det. Noen ganger blir flere kokker mere søl. Vi har skiftet tema en fire-fem ganger nå, og er enda ikke helt fornøyd med det nåværende; "funksjonshemning". Det var funksjonshemmede meg som foreslo det, og jeg føler nå egentlig en usagt forventning om at jeg kan masse om emnet. Vel, feil. Etter at jeg har lest om det, har jeg innsett at alt jeg trodde jeg visste om meg selv og samfunnets holdninger, er galt. Neida, ikke helt. Men, selv om jeg har en del erfaringskunnskap, som det heter på det herlige fagspråk, om emnet, holder nok ikke det til å skrive en faglig god oppgave. Vi skal liksom bli ferdige innen tirsdag, Bah! Vi har mange diskusjoner foran oss, og langt igjen, så wish us all the luck in the world. Eller, vi fortjener kanskje ikke alt, men iallefall en tiendedel.
På en av mine verste stressdager dukket det et brev opp i postkassa mi. Det var fra Solveig. Det er utrolig hvordan et håndskrevet brev i postkassa kan gjøre livet mye bedre. Brev er undervurdert, og i grunnen akkurat det jeg trengte på det tidspunktet. Godt at det kommer noe annet enn regninger og leiekontrakter. Og når brevet i tillegg er helt random, er det fantastisk!:) Ble veldig glad. Jeg har for så vidt sendt et helt random brev tilbake, som sikkert ankommer bartebyen om ikke så lenge.
Jeg har sovet meget dårlig i det siste. Uten tvil mye på grunn av det overnevnte skolestresset. Men, også fordi jeg har vært uten fjernkontroll i lengre tid. En dag så fant jeg den plutselig ikke. Dette har skjedd opptil flere ganger før selvfølgelig, så jeg sklei ned på gulvet for å lete. Jeg er verdens verste leter, så jeg fant den ikke. Hvorfor dette gikk ut over søvnen min? Jeg har tv på rommet. Jeg er vant til å se tv på senga før jeg sovner. Jeg pleier å slå av tven med, you guessed it, fjernkontrollen når jeg blir så trøtt at øynene klistres sammen. Når jeg mistet fjernkontrollen var det aldri et alternativ å slå av tven før man i det hele tatt la seg. Jeg skulle ha min rutine, gjerne i form av "Animal cops". Jeg ble dermed liggende med tven på hver natt i ca. en uke, og la meg si dere en ting; det er ikke en myte at man sover dårligere av det. Jeg fant fjernkontrollen rundt den syvende dagen, eller det vil si, jeg måtte tilkalle Camillas skarpe blikk. Hun fant den på verdens mest naturlige sted, under senga. Jeg hadde lett der minst fem ganger før, og er helt tydelig blind.
Bortsett fra det er har jeg fått igjen rullestolen min, og det er godt. Plutselig stod den bare utenfor døra en morgen, og jeg hoppa entusiastisk oppi. Lånestolen min slengte jeg ukritisk fra meg i gangen, hvor jeg tror den fortsatt befinner seg....*careface*. Såååå, har jeg fått mac. Nå må tecnofobiaen min til livs. Faen. Såååå, er påskepynten ryddet bort. Sååå, har det snødd og regnet, snødd og regnet, snødd og regnet.
Nå MÅ jeg sove:) Glad i alle.
Grunnen til det er stress. Jeg har nemlig begynt å lese til eksamen. Klapp for meg. Ja, jeg kjenner fortsatt ekte tårer presse seg ut av øyeballene når jeg kjemper meg igjennom "Velferdsstaten i endring" og "Juss for helse og sosialarbeidere", men forskjellen er at jeg fortsetter likevel. Jeg legger ikke lenger bøkene bort fordi jeg er redd de faktisk skal ta livet av meg. Jeg tenker heller som så at "nå er det snart eksamen Hege, og da vil du ikke sitte der som en ignorant idiot", også tenker jeg at "det verste som kan skje mens du leser er at du griner litt. Grining har så vidt du vet aldri skadet noen, så du får faen bare grine! Bare sørg for å ha en dassrull i nær omkrets, så trykket i boka slipper å gå i oppløsning". Det er for så vidt det samme jeg tenker når jeg prøver å slutte og røyke, minus at trykket i boka ikke må gå i oppløsning; "Ja, Hege nå er du et følelsesmessig vrak. Og ja, du begynner å grine for ingenting. Men følelser har så vidt du vet aldri drept noen, slipp det ut". Dette pleier å funke den første tiden. Jeg slipper det ut. Gjerne mens jeg står og lager middag eller leser nyheter på vg-nett. Men, tilslutt blir jeg så lei av den evige, tilsynelatende unødvendige, sippinga at jeg heller tenner en røyk og forteller meg selv at jeg er mye mer omgjengelig og glad med den i munnen - og det er sant. Men, uansett; og ikke lese skal jeg ikke begynne med igjen i nærmeste framtid, tiden er for knapp til slikt. Sosionom er ikke for pingler, så da må jeg prøve å late som jeg ikke er det.
I tillegg til eksamenslesinga jobber vi nå med tidligere nevnte gruppeoppgave. Jeg hater den, og har aldri vært så umotivert for å skrive forståelige setninger og saklig innhold i hele mitt liv. Det blir en liten kamp å få den ferdig tror jeg, selv om vi er fire stykker om det. Noen ganger blir flere kokker mere søl. Vi har skiftet tema en fire-fem ganger nå, og er enda ikke helt fornøyd med det nåværende; "funksjonshemning". Det var funksjonshemmede meg som foreslo det, og jeg føler nå egentlig en usagt forventning om at jeg kan masse om emnet. Vel, feil. Etter at jeg har lest om det, har jeg innsett at alt jeg trodde jeg visste om meg selv og samfunnets holdninger, er galt. Neida, ikke helt. Men, selv om jeg har en del erfaringskunnskap, som det heter på det herlige fagspråk, om emnet, holder nok ikke det til å skrive en faglig god oppgave. Vi skal liksom bli ferdige innen tirsdag, Bah! Vi har mange diskusjoner foran oss, og langt igjen, så wish us all the luck in the world. Eller, vi fortjener kanskje ikke alt, men iallefall en tiendedel.
På en av mine verste stressdager dukket det et brev opp i postkassa mi. Det var fra Solveig. Det er utrolig hvordan et håndskrevet brev i postkassa kan gjøre livet mye bedre. Brev er undervurdert, og i grunnen akkurat det jeg trengte på det tidspunktet. Godt at det kommer noe annet enn regninger og leiekontrakter. Og når brevet i tillegg er helt random, er det fantastisk!:) Ble veldig glad. Jeg har for så vidt sendt et helt random brev tilbake, som sikkert ankommer bartebyen om ikke så lenge.
Jeg har sovet meget dårlig i det siste. Uten tvil mye på grunn av det overnevnte skolestresset. Men, også fordi jeg har vært uten fjernkontroll i lengre tid. En dag så fant jeg den plutselig ikke. Dette har skjedd opptil flere ganger før selvfølgelig, så jeg sklei ned på gulvet for å lete. Jeg er verdens verste leter, så jeg fant den ikke. Hvorfor dette gikk ut over søvnen min? Jeg har tv på rommet. Jeg er vant til å se tv på senga før jeg sovner. Jeg pleier å slå av tven med, you guessed it, fjernkontrollen når jeg blir så trøtt at øynene klistres sammen. Når jeg mistet fjernkontrollen var det aldri et alternativ å slå av tven før man i det hele tatt la seg. Jeg skulle ha min rutine, gjerne i form av "Animal cops". Jeg ble dermed liggende med tven på hver natt i ca. en uke, og la meg si dere en ting; det er ikke en myte at man sover dårligere av det. Jeg fant fjernkontrollen rundt den syvende dagen, eller det vil si, jeg måtte tilkalle Camillas skarpe blikk. Hun fant den på verdens mest naturlige sted, under senga. Jeg hadde lett der minst fem ganger før, og er helt tydelig blind.
Bortsett fra det er har jeg fått igjen rullestolen min, og det er godt. Plutselig stod den bare utenfor døra en morgen, og jeg hoppa entusiastisk oppi. Lånestolen min slengte jeg ukritisk fra meg i gangen, hvor jeg tror den fortsatt befinner seg....*careface*. Såååå, har jeg fått mac. Nå må tecnofobiaen min til livs. Faen. Såååå, er påskepynten ryddet bort. Sååå, har det snødd og regnet, snødd og regnet, snødd og regnet.
Nå MÅ jeg sove:) Glad i alle.
søndag 11. april 2010
Helga i sin helhet
Nå skal jeg fortelle dere noe; jeg hater søndager. Søndager er helg uten helgefølelse. Men, helga i sin helhet har vært kjempekoselig, bortsett fra at jeg ikke har fått sovet så mye som jeg ønsket. På fredagen dro jeg og tre andre jenter i klassen ut for å spise kinesisk. Kinesisk mat slår aldri feil. Jeg prøvde grønnsakswoken med nøtter for første gang, og ble selvfølgelig ikke skuffet over smaksopplevelsen. Etterpå tok vi en kaffe på "Det grønne treet", og mens vi satt der og snakket om alt fra tenner til sjokolade, fikk vi et innfall om å impulsdrikke hjemme hos meg. Silje kunne informere om at hun trodde hun hadde ganske mye alkohol hjemme hos seg, så vi kasta oss i bilen for å kjøre og hente det.
Bilturen dit er et kapittel i seg selv, for Hege har høydeskrekk når hun kjører bil, og Silje bor visst sånn ca. øverst oppå fjellet. Jeg ble mer og mer hysterisk for hver gang jeg fikk beskjed om å "ta opp til venstre her" (noe som skjedde en tre-fire ganger). Den siste bakken var smal, altfor smal til å møte andre biler. Og på slutten av denne var det en skarp, skarp sving. Rundt denne fantes det ikke autovern - bare to kjegler. Jeg trodde jeg skulle dø. jeg trimma lattermusklene til de andre i bilen overdrevent mye, med utsagn som; "Hærreguud, she korr langt opp vi e da!", "det e heilt for jævlig", og "Vi ska opp te vænstre her sikkert? SJOKK". Vel oppe hadde jeg klamme hender, og trengte en røyk asap. Jeg sa klart ifra at Silje burde komme ut med store mengder alkohol, og det gjorde hun for så vidt. Jeg fikk etter hvert vite at de andre hadde ledd så mye fordi de trodde jeg hadde fleipa - Ehh...FEIL.
Uansett; Hjemme hos meg hadde vi det veldig koselig. Marit, Camilla og Silje joina også festlighetene. Prating, popcorn, singstar, drikkelek, røyk og sprit. Vi dro ikke ut, men ble heller sittende her til ca. klokka 03. Vi fikk forresten besøk av to ukjente gutter/menn, som var ute etter "pyshhhh krem" til å ha på den irske kaffen sin. Han ene var moldenser, og det fikk han høre. Under drikkeleken kom jeg på at det var helt passende at alle ga han en high five og sa "I hate moldænsera" hver gang de drakk, og jeg sa også klart og tydelig i fra hva jeg mente om moldenseres generelle griskhet. Han prøvde seg med motstikk som; "det e ikkje i som har på me Hallo Kitty-såkka her", men det skal, desverre for han, mer til for å knekke en kristiansunder..
I går hadde vi en ganske stor grille-gathering rett utenfor her. Den var planlagt tidligere i uka, da vi var trodde vi hadde en fantastisk solfylt lørdag i vente. Det viste seg at det ble sur vind og kun gløttvis med sol, men vi hadde det kjekt likevel vi. Grilla bare pølser jeg, orket ikke no fansy shit lizm. Kvelden gikk med til tv og data. Tidlig i seng. Trengtes sårt. I dag har jeg spist havregrøt med kanel til frokost, og snart skal jeg lese i "Velferdsstaten i endring" (lett verdens kjedeligste bok), og google hvordan man best forebygger selvmord. Rommet mitt ser helt forjævlig ut, lurer på når det blir gjort noe med.
På onsdag (?) kom det forresten en fyr hit for å se om han hadde pedaler til ergometersykkelen min som var attraktive for meg. De jeg har nå holder nemlig ikke føttene mine på plass i det hele tatt. Det hadde han vet dere, men det viste seg selvfølgelig at de ikke passet til sykkelen min. Noe han synes var merkelig, fordi pedalene visstnok var laget etter en norsk standard som passet til alle sykler. Bortsett fra min. Han mumlet noe om Kinavarer, og sa at "nå slipper du å trene". Jeg smilte, og gjorde en håndbevegelse der man løfter den trendje fingeren fra venstre i været, mens man lar de andre være gjemt inni hånda. Neida, jeg gjorde ikke det. Jeg gjorde den håndbevegelsen rare mennesker gjerne gjør mens de sier "yesss", eller rett etter at de har vunnet i Yatzi. Jeg tror ikke han helt skjønte at jeg var sarkastisk-Helge på sitt ytterste.
Nååå er jeg tom for for ord. På tide. Snakkes.
P.S; jeg har endelig kjøpt meg Mac!:D
Bilturen dit er et kapittel i seg selv, for Hege har høydeskrekk når hun kjører bil, og Silje bor visst sånn ca. øverst oppå fjellet. Jeg ble mer og mer hysterisk for hver gang jeg fikk beskjed om å "ta opp til venstre her" (noe som skjedde en tre-fire ganger). Den siste bakken var smal, altfor smal til å møte andre biler. Og på slutten av denne var det en skarp, skarp sving. Rundt denne fantes det ikke autovern - bare to kjegler. Jeg trodde jeg skulle dø. jeg trimma lattermusklene til de andre i bilen overdrevent mye, med utsagn som; "Hærreguud, she korr langt opp vi e da!", "det e heilt for jævlig", og "Vi ska opp te vænstre her sikkert? SJOKK". Vel oppe hadde jeg klamme hender, og trengte en røyk asap. Jeg sa klart ifra at Silje burde komme ut med store mengder alkohol, og det gjorde hun for så vidt. Jeg fikk etter hvert vite at de andre hadde ledd så mye fordi de trodde jeg hadde fleipa - Ehh...FEIL.
Uansett; Hjemme hos meg hadde vi det veldig koselig. Marit, Camilla og Silje joina også festlighetene. Prating, popcorn, singstar, drikkelek, røyk og sprit. Vi dro ikke ut, men ble heller sittende her til ca. klokka 03. Vi fikk forresten besøk av to ukjente gutter/menn, som var ute etter "pyshhhh krem" til å ha på den irske kaffen sin. Han ene var moldenser, og det fikk han høre. Under drikkeleken kom jeg på at det var helt passende at alle ga han en high five og sa "I hate moldænsera" hver gang de drakk, og jeg sa også klart og tydelig i fra hva jeg mente om moldenseres generelle griskhet. Han prøvde seg med motstikk som; "det e ikkje i som har på me Hallo Kitty-såkka her", men det skal, desverre for han, mer til for å knekke en kristiansunder..
I går hadde vi en ganske stor grille-gathering rett utenfor her. Den var planlagt tidligere i uka, da vi var trodde vi hadde en fantastisk solfylt lørdag i vente. Det viste seg at det ble sur vind og kun gløttvis med sol, men vi hadde det kjekt likevel vi. Grilla bare pølser jeg, orket ikke no fansy shit lizm. Kvelden gikk med til tv og data. Tidlig i seng. Trengtes sårt. I dag har jeg spist havregrøt med kanel til frokost, og snart skal jeg lese i "Velferdsstaten i endring" (lett verdens kjedeligste bok), og google hvordan man best forebygger selvmord. Rommet mitt ser helt forjævlig ut, lurer på når det blir gjort noe med.
På onsdag (?) kom det forresten en fyr hit for å se om han hadde pedaler til ergometersykkelen min som var attraktive for meg. De jeg har nå holder nemlig ikke føttene mine på plass i det hele tatt. Det hadde han vet dere, men det viste seg selvfølgelig at de ikke passet til sykkelen min. Noe han synes var merkelig, fordi pedalene visstnok var laget etter en norsk standard som passet til alle sykler. Bortsett fra min. Han mumlet noe om Kinavarer, og sa at "nå slipper du å trene". Jeg smilte, og gjorde en håndbevegelse der man løfter den trendje fingeren fra venstre i været, mens man lar de andre være gjemt inni hånda. Neida, jeg gjorde ikke det. Jeg gjorde den håndbevegelsen rare mennesker gjerne gjør mens de sier "yesss", eller rett etter at de har vunnet i Yatzi. Jeg tror ikke han helt skjønte at jeg var sarkastisk-Helge på sitt ytterste.
Nååå er jeg tom for for ord. På tide. Snakkes.
P.S; jeg har endelig kjøpt meg Mac!:D
torsdag 8. april 2010
Jeg vil ha en uoriginal tittel
Jeg blogger fordi jeg egentlig skulle ha lest pensum om selvmord. Jeg er så umotivert for tiden at det er kvalmt. Jeg vet ikke hva det er som får meg til å tro at jeg kommer til å stå på eksamen selv om jeg ikke leser. Kanskje jeg motarbeider meg selv fordi jeg innerst inne i ubevisstheten driter i om jeg stryker? Nei, slike tankemønstre vil man ikke ha noe av. Man må jo bli noe en eller annen gang, og sosialarbeider er det eneste jeg kan komme på. Sånn egentlig drømmer jeg jo om å ha ræva så stappa med penger at jeg kunne gjort akkurat som jeg ville, og ikke trengte å ta en utdannelse. Jeg tror jeg ville tatt det uansett, men da uten et press om at jeg måtte greie det. På siden av studiene kunne jeg skrevet en bok, som selvfølgelig ble meget godt likt av så og si alle aldersgrupper. Jeg hadde etter mye mas gått med på at boken skulle gjøres til film, men etterpå hadde jeg helt klart angret, fordi de fleste filmer ødelegger bøkene de er basert på. Ja, jeg er meget virkelighetsfjern for tiden, bruker for det meste dagene til å lese blogger som omhandler livet i det store utland.
Jeg lovte meg selv at jeg aldri mer skulle gå inn på tidligere nevnte New York-blogg. Jeg sa klart og tydelig fra om at det ikke var en bra fritidssyssel. Jeg hørte selvfølgelig ikke etter meg selv særlig lenge - etter bare noen timer var jeg tilbake. Det viste seg dog at denne jenta ikke oppdaterer bloggen sin flere ganger i døgnet, så hva gjør jeg? Jo, jeg googler "jeg bor i New York", og får opp tusen andre "Big apple"- blogger jeg kan følge med på. En overdrivelse kanskje, men bare en liten en. Det er jo helt forjævlig. Hvorfor jeg gjør det mot meg selv er en gåte. New York er nok en magnet, og jeg er nok et kjøleskap. FML.
Ellers har puta i rullestolen begynt å protestere synlig over at den er for liten for monsterstolen jeg lever i for tiden. Helt plutselig har den begynt å skli ned mellom seteryggen og setet i tide og utide (forresten, det finnes ingen "tide" i denne sammenhengen). Dette gjør selvfølgelig at jeg bare forelsker meg enda mer i Monstertrucken (aka den overdimensjonerte rullestolen). Men, uansett; mamma kunne i går informere om at min egentlige rullestol blir sendt til Ålesund for reperasjon om noen dager, og derifra videre til Volda når den er fin og lydløs igjen. Det er helt tydelig at mamma har snakket et alvorsord med en eller annen, og jeg elsker henne for det. Det nytter ikke å play nice.
I dag funka kaffemaskina på skolen. Det er første gangen på hundre år, og det gjorde meg lykkelig. Kaffe skal absolutt ikke undervurderes. Nå skal jeg virkelig lese litt, også kommer jeg kanskje tilbake med et mer interessant innlegg senere. Eh...Who am I kidding?
P.S: Takk snille, søte Ingvild for KoZelig påskekort fra Latvia!:) En sol i en ellers så grå hverdag. Det er forresten meldt knallvær i helga, og det gleder virkelig en sjel med etterslep av sterk vinterdepresjon.
Jeg lovte meg selv at jeg aldri mer skulle gå inn på tidligere nevnte New York-blogg. Jeg sa klart og tydelig fra om at det ikke var en bra fritidssyssel. Jeg hørte selvfølgelig ikke etter meg selv særlig lenge - etter bare noen timer var jeg tilbake. Det viste seg dog at denne jenta ikke oppdaterer bloggen sin flere ganger i døgnet, så hva gjør jeg? Jo, jeg googler "jeg bor i New York", og får opp tusen andre "Big apple"- blogger jeg kan følge med på. En overdrivelse kanskje, men bare en liten en. Det er jo helt forjævlig. Hvorfor jeg gjør det mot meg selv er en gåte. New York er nok en magnet, og jeg er nok et kjøleskap. FML.
Ellers har puta i rullestolen begynt å protestere synlig over at den er for liten for monsterstolen jeg lever i for tiden. Helt plutselig har den begynt å skli ned mellom seteryggen og setet i tide og utide (forresten, det finnes ingen "tide" i denne sammenhengen). Dette gjør selvfølgelig at jeg bare forelsker meg enda mer i Monstertrucken (aka den overdimensjonerte rullestolen). Men, uansett; mamma kunne i går informere om at min egentlige rullestol blir sendt til Ålesund for reperasjon om noen dager, og derifra videre til Volda når den er fin og lydløs igjen. Det er helt tydelig at mamma har snakket et alvorsord med en eller annen, og jeg elsker henne for det. Det nytter ikke å play nice.
I dag funka kaffemaskina på skolen. Det er første gangen på hundre år, og det gjorde meg lykkelig. Kaffe skal absolutt ikke undervurderes. Nå skal jeg virkelig lese litt, også kommer jeg kanskje tilbake med et mer interessant innlegg senere. Eh...Who am I kidding?
P.S: Takk snille, søte Ingvild for KoZelig påskekort fra Latvia!:) En sol i en ellers så grå hverdag. Det er forresten meldt knallvær i helga, og det gleder virkelig en sjel med etterslep av sterk vinterdepresjon.
mandag 5. april 2010
Back to the hverdag
Neimen, heisann. Nå er påska over, og jesus har nok en gang dødd og gjenoppstått. Eller var det slik at vi bare feirer den ene gangen han gjorde det? Vel, nok om det. Her i leiligheta er det for så vidt påske enda, siden både jeg og Camilla fikk vondt i hjertet av tanken på å stue vekk påskeharen og påskekyllingene i boden. Det er noe med det at noe som er så søtt ikke bør stå sammen med bildekk og møbler fra tidlig syttitall. Men de må bort snart, jeg innser det altså..
Jeg har forresten hatt en meget traumatisk opplevelse.Rullestolen min vet dere, eller, "jeg lager så masse lyd jeg vil, og jeg elsker at du hater det" som jeg kaller den, måtte jo ha et hjulskift. Så mamma ringte en fyr fra et sånn handicap-lager eller whatevvah i Kr., og han spurte om å få komme å se på den. Det fikk han jo selvfølgelig. Jeg trodde han bare skulle komme å se på hvilke hjul jeg hadde, men han hadde andre planer; han tok den med seg, og ble borte i rundt fire timer (!). Ja, han tok med seg mitt høyst nødvendige framkomstmiddel, og fortalte ikke engang hvor lenge han ble borte. Jeg var alene hjemme, og når røyksuget ble for sterkt, så jeg meg nødt til å delvis krype over stuegulvet for å komme meg ut på verandaen. Vel ute, satte jeg meg ned på den utvendige vinduskarmen (som strengt tatt var altfor smal) og blåste "oppgitt"-røyk. Jeg lo høyt for meg selv imens, og var egentlig glad for at jeg ikke hadde noen vitner. Når han kom tilbake, altså etter fire timer, kom han ikke med min rullestol. Han kom med en erstatningsstol, og sa at jeg fikk få igjen min vanlige stol til sommeren (!) fordi de ikke hadde funnet noen nye hjul. Disse måtte bestilles, og det kom til å ta sin tid. Dessuten kunne nok ikke stolen min bli sendt til Volda, så jeg fikk vente til jeg kom hjem på ferie igjen. "Men, denne stolen er jo bedre enn ingen stol, sant?". Jeg kunne ikke akkurat motsi han på det. Men erstatningsstolen min, eller, "jeg passer ikke til deg i det hele tatt, men du må bruke meg likevell", som jeg liker å kalle den, er ikke akkurat en fangst; altfor stor og bred, lav, ekle fotstøtte-ting, og ingen tegn til bremser. Jeg hater den mer enn noe annet, og takker handicap-mannen hver gang jeg kjenner ryggsmertene. Jerk! Oki, ferdig.
Central Park...I mizz ya!
Siden sist har jeg vært på hytta. Der har jeg spist oreo-kake hver eneste dag, spilt kort, lest i blader, og genuint beundret min fars mesterverk av en låve. Låve høres i seg selv kjedelig ut - man får med en gang assosiasjoner til høy. Men, denne låven er helt annerledes; den har blant annet storskjerm, fargelys i taket, og fantastisk lydanlegg. Hva mer kan man be om? Der har jeg sittet innpakket i et tonn med klær (vi snakker lag på lag) og sett film. Imens har jeg røyket og spist skammelige mengder med godteri. Å røyke mens man ser film er fantastisk, og bringer meg rett tilbake til åttendeklasse-Hege, som visste å kose seg når hun var alene hjemme i helgene. Jeg har også rukket og bli ganske brun av de to dagene med sol vi hadde. Hvordan jeg greide det er jeg ikke interessert i å gå nærmere inn på.
Nå er jeg tilbake i Volda og hverdagen. Kan opplyse om at det har forsvunnet en god del snø i løpet av påska, men at det fortsatt ikke er helt bart her. Jeg kan likevel konkludere med at regnet har vunnet over snøen, og at snøen nå ligger sørpete, svart og ydmyket tilbake (insert smirk smile here). Hva Volda-hverdagsliv angår, så har jeg allerede rukket å ha to dager med skole, handlet unødvendig mye mat, og sett masse tv. Planen framover er mye av det samme, bare man føyer til å skrive en gruppeoppgave på 3000 ord. Selvvalgt tema; selvmord. Interessant det, og vi synes det er lettere å avgrense enn "Sosialisering og ungdom" (som var det opprinnelige). Glad for at vi kom til fornuft, og ikke falt i den samme fella som jeg alltid gjør; Ta et altfor stort tema, som egentlig ikke er så interessant og som krever sinnssykt mye arbeid.
I morges hadde jeg ganske god tid. Jeg greide derfor å rote meg inn på en blogg av ei norsk jente som bor og studerer i New York. Selvpining til tusen. Jeg blir så misunnelig at jeg spyr og besvimer på en gang, og drømmer meg tilbake til verdens beste by. Så våkner jeg opp til den brutale virkeligheten; Jeg bor i Volda, og har en framtid som sosialarbeider på NAV-kontoret i Kristiansund. Det er virkelig noe helt spesielt med New York. jeg digger menneskene, jeg rett og slett elsker stemningen, og det verste av alt er at jeg føler meg helt trygg der. Ofte tenker jeg at det hadde vært best om jeg aldri dro dit, for da hadde jeg ikke måttet takle denne hjerteskjærende og evigvarende lengselen. En ting er iallefall sikkert; jeg skal tilbake minst ti ganger til før jeg dør. I heart NYC.
Jeg har forresten hatt en meget traumatisk opplevelse.Rullestolen min vet dere, eller, "jeg lager så masse lyd jeg vil, og jeg elsker at du hater det" som jeg kaller den, måtte jo ha et hjulskift. Så mamma ringte en fyr fra et sånn handicap-lager eller whatevvah i Kr., og han spurte om å få komme å se på den. Det fikk han jo selvfølgelig. Jeg trodde han bare skulle komme å se på hvilke hjul jeg hadde, men han hadde andre planer; han tok den med seg, og ble borte i rundt fire timer (!). Ja, han tok med seg mitt høyst nødvendige framkomstmiddel, og fortalte ikke engang hvor lenge han ble borte. Jeg var alene hjemme, og når røyksuget ble for sterkt, så jeg meg nødt til å delvis krype over stuegulvet for å komme meg ut på verandaen. Vel ute, satte jeg meg ned på den utvendige vinduskarmen (som strengt tatt var altfor smal) og blåste "oppgitt"-røyk. Jeg lo høyt for meg selv imens, og var egentlig glad for at jeg ikke hadde noen vitner. Når han kom tilbake, altså etter fire timer, kom han ikke med min rullestol. Han kom med en erstatningsstol, og sa at jeg fikk få igjen min vanlige stol til sommeren (!) fordi de ikke hadde funnet noen nye hjul. Disse måtte bestilles, og det kom til å ta sin tid. Dessuten kunne nok ikke stolen min bli sendt til Volda, så jeg fikk vente til jeg kom hjem på ferie igjen. "Men, denne stolen er jo bedre enn ingen stol, sant?". Jeg kunne ikke akkurat motsi han på det. Men erstatningsstolen min, eller, "jeg passer ikke til deg i det hele tatt, men du må bruke meg likevell", som jeg liker å kalle den, er ikke akkurat en fangst; altfor stor og bred, lav, ekle fotstøtte-ting, og ingen tegn til bremser. Jeg hater den mer enn noe annet, og takker handicap-mannen hver gang jeg kjenner ryggsmertene. Jerk! Oki, ferdig.
Nå skal jeg lage kyllingsalat og drikke te. Nå er det slutt på daglige sjokoladeinntak. Må jo gjøre meg klar til bikinisesongen lizm (insert high laughter here).
Central Park...I mizz ya!
lørdag 27. mars 2010
The company of me
Nå sitter jeg her helt alene. Resten av familien har allerede dratt på hytta, og plana er som nevnt at jeg skal komme etter på mandagen. Jeg har kost meg alene. Det er godt å være alene, så lenge det ikke blir for lenge. En dag holder. Heldigvis skal jeg tilbringe morgendagen sammen med Camilla og Hilde, så jeg slipper å engste meg for å bli ensom. Det blir kjekt å samles igjen ja, ser fram til det.
Dagen i dag har gått med til å sitte i en stol på stua - der har jeg drukket kaffe, lest bok, og spist for mye kvikklunsj. Altså, la oss få en ting klart; for meg var det ikke for mye kvikklunsj, det kan det aldri bli, men jeg er rimelig sikker på at den generelle norm sier at det var det. De som tror jeg leste pensum der jeg satt, må gjøre seg klar til å innse at de har driti seg skikkelig ut. For selv om jeg konsekvent tok med masse pensum, og ingen spennende "jeg har så lyst til å lese deg"-bøker hjem, ga jeg i går etter for fristelse. Jeg kjøpte Jo Nesbøs "Hodejegerne". Den har jeg til nå lest masse i, mens pensumbøkene ikke en gang har blitt sett på med et kvart øye. Det var jo derfor jeg opprinnelig ikke tok med meg noen trivelige bøker hjem. Jeg ville ikke gi meg selv en valgmulighet jeg så altfor godt visste utfallet av. Men whatcha gonna do, lizm? Gjort er gjort, og lest er lest.
Under "Earth hour" nå i kveld, gjorde jeg en real innsats. Selv om jeg er helt alene, og lett kunne skremt meg selv til døde, slukket jeg absolutt alle lysene. Skrudde av pcen gjorde jeg også. Det skal sies at tv-en fikk stå på til kl. 21, fordi jeg rett og slett ikke kunne gå glipp av Farmen (og Geirs fantastiske raserianfall). Jeg har funnet ut at Farmen egentlig er et kjedelig og til tider tåpelig konsept - men nå som jeg har begynt å følge med, føler jeg en underlig lojalitet til programmet. Uansett; den siste halvtimen røyk tven også. Tilbake satt Hege, mørket, et enslig stearinlys, og Heges mobiltelefon. Jeg er ikke helt sikker på mobilbruk-reglene under "Earth hour", men regnet med at det var greit. Jeg satte faktisk personlig tetris-rekord der i mørket på stua, og det er jeg meget stolt over.
Ellers så har jeg det siste døgnet blitt mektig lei av rullestolen. Da snakker jeg ikke om min realitet som rullestolbruker, men om den fysiske rullestolen min. Den har i det siste blitt en skranglekasse av dimensjoner, som mer enn gjerne varsel folk på ti mils avstand om at jeg beveger meg litt til venstre. Jeg får hodepine og kvalmefornemmelser bare av å tenke på det. Pappa har sett litt på den, og konklusjonen er noget dyster; begge framhjulene er ødelagt til det stadiet at de må byttes ut. Det er ingenting min altmulig-mann av en far kan gjøre for dem. Jeg ser for meg at det kommer til å ta sin tid å få nytt, og tenker at konsekvensene blir kronisk hodepine og øresus. Okey, en smule dramatisk... meeen, jeg regner med at du selv har hørt at lyden er ganske intens - uansett hvor i landet du bor.
Ellers har jeg shoppet enda litt mer siden sist. Et kjøp som må nevnes, er spillet "Scrabble". Skal si oss de skulle ha masse penger for det gitt, og skal si oss det i bunn og grunn er drygere å spille enn å se Hege rulle 60-meteren. Skal også si oss at det var teit av meg og kjøpe det, i og med at jeg har spilt det før, og vet hva det går ut på. Tilslutt skal jeg også si oss at jeg noen ganger lar spillegallskapen gi meg skylapper. Disse fører til at jeg tar tak i et random spill, og bringer det ukritisk til kassa. Vel, vel...kanskje det vokser på meg. Det ser kult ut i spillsamlingen vår iallefall. Hverfall hvis man står passe langt unna, slik at man ikke ser hvilket spill det er, men bare at det er et nytt spill der. Dette var på grensen til tåpelig uinteressant, men whatevvah.
Nå skal jeg sove, derav; Natta Bloggen!
Dagen i dag har gått med til å sitte i en stol på stua - der har jeg drukket kaffe, lest bok, og spist for mye kvikklunsj. Altså, la oss få en ting klart; for meg var det ikke for mye kvikklunsj, det kan det aldri bli, men jeg er rimelig sikker på at den generelle norm sier at det var det. De som tror jeg leste pensum der jeg satt, må gjøre seg klar til å innse at de har driti seg skikkelig ut. For selv om jeg konsekvent tok med masse pensum, og ingen spennende "jeg har så lyst til å lese deg"-bøker hjem, ga jeg i går etter for fristelse. Jeg kjøpte Jo Nesbøs "Hodejegerne". Den har jeg til nå lest masse i, mens pensumbøkene ikke en gang har blitt sett på med et kvart øye. Det var jo derfor jeg opprinnelig ikke tok med meg noen trivelige bøker hjem. Jeg ville ikke gi meg selv en valgmulighet jeg så altfor godt visste utfallet av. Men whatcha gonna do, lizm? Gjort er gjort, og lest er lest.
Under "Earth hour" nå i kveld, gjorde jeg en real innsats. Selv om jeg er helt alene, og lett kunne skremt meg selv til døde, slukket jeg absolutt alle lysene. Skrudde av pcen gjorde jeg også. Det skal sies at tv-en fikk stå på til kl. 21, fordi jeg rett og slett ikke kunne gå glipp av Farmen (og Geirs fantastiske raserianfall). Jeg har funnet ut at Farmen egentlig er et kjedelig og til tider tåpelig konsept - men nå som jeg har begynt å følge med, føler jeg en underlig lojalitet til programmet. Uansett; den siste halvtimen røyk tven også. Tilbake satt Hege, mørket, et enslig stearinlys, og Heges mobiltelefon. Jeg er ikke helt sikker på mobilbruk-reglene under "Earth hour", men regnet med at det var greit. Jeg satte faktisk personlig tetris-rekord der i mørket på stua, og det er jeg meget stolt over.
Ellers så har jeg det siste døgnet blitt mektig lei av rullestolen. Da snakker jeg ikke om min realitet som rullestolbruker, men om den fysiske rullestolen min. Den har i det siste blitt en skranglekasse av dimensjoner, som mer enn gjerne varsel folk på ti mils avstand om at jeg beveger meg litt til venstre. Jeg får hodepine og kvalmefornemmelser bare av å tenke på det. Pappa har sett litt på den, og konklusjonen er noget dyster; begge framhjulene er ødelagt til det stadiet at de må byttes ut. Det er ingenting min altmulig-mann av en far kan gjøre for dem. Jeg ser for meg at det kommer til å ta sin tid å få nytt, og tenker at konsekvensene blir kronisk hodepine og øresus. Okey, en smule dramatisk... meeen, jeg regner med at du selv har hørt at lyden er ganske intens - uansett hvor i landet du bor.
Ellers har jeg shoppet enda litt mer siden sist. Et kjøp som må nevnes, er spillet "Scrabble". Skal si oss de skulle ha masse penger for det gitt, og skal si oss det i bunn og grunn er drygere å spille enn å se Hege rulle 60-meteren. Skal også si oss at det var teit av meg og kjøpe det, i og med at jeg har spilt det før, og vet hva det går ut på. Tilslutt skal jeg også si oss at jeg noen ganger lar spillegallskapen gi meg skylapper. Disse fører til at jeg tar tak i et random spill, og bringer det ukritisk til kassa. Vel, vel...kanskje det vokser på meg. Det ser kult ut i spillsamlingen vår iallefall. Hverfall hvis man står passe langt unna, slik at man ikke ser hvilket spill det er, men bare at det er et nytt spill der. Dette var på grensen til tåpelig uinteressant, men whatevvah.
Nå skal jeg sove, derav; Natta Bloggen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)