Tikk, tikk, tikk BOM!

Livet mitt er ikke tipp topp lollypop for tiden. One piecen min har blitt grovmøkkete, og jeg lukter litt. Til tross for at jeg dusja i går, jeg er ikke verre. Men, sånn blir det når man er under sterkt psykisk stress, og faktisk begynner å svette av alle de forferdelige tankene som til stadighet dukker opp. Kill me. Nei, det mener jeg ikke. Når jeg er 40 og enda ikke har greid å få en tålelig bra ståkarakter på høgskolenivå, SÅ kan du utføre prosjekt "utrydd Hege, hun har ingenting her og gjøre". Men, jeg gir meg ikke riktig enda. Det store målet mitt er selvfølgelig å bevege meg framover her i livet. Hvis jeg kunne valgt ville jeg heller bevegd meg bakover, men det er visst ikke akseptert med mindre man er overstadig deprimert og trenger at noen tar fult og helt ansvar for en periode. Dette kalles regressjon har jeg lært av psykologilæreren min. Da blir man plutselig veldig barnslig igjen, man blir akkurat som et barn. Når nevnte psykologilærer skulle gi et konkret eksempel på dette, nevnte han russetiden.

Hadde siste skoledag i dag, men jeg griner av tanken. Ikke fordi jeg hverken er overivrig når det kommer til forelesninger i klasserom som mangler både merkbart luftanlegg og vinduer, eller fordi jeg elsker følelsen av å ikke skrive fort nok for hånd. MEN fordi det tilsvarer at det veldig snart er kun to uker til eksamen (!). I ren panikk kjøpte jeg i dag "Memo - den enkleste veien til bedre hukommelse". Dama bak disken lo, og skjønte hva som var på gang. Sikkert mye fordi jeg i går kjøpte to pensumbøker jeg helt hadde "glemt", uttrykte glede for at det var ti prosent avslag på dem, og slengte på at det helt tydelig lønner seg å kjøpe bøkene sine to uker før eksamen. Hun poengterte at da måtte jeg lese fort, noe jeg selvfølgelig vet. Og i dag sa hun at nå fikk jeg nok mye bedre hukommelse, etter at hun lo. Og det har jeg fått. Jeg kan nå for eksempel all kritikken av New Public Management; privatisering, for stor fokus på effektivitet, resultatmålinger, forskjeller mellom folk, kontrakter framfor samarbeid, innsparinger fra statens side, desentralisering, og mer byråkrati. Nei, jeg juksa ikke. Boka er fantastisk. Hva Public Management er, vet jeg for så vidt ikke...(JOOODA mamma:)

Jeg har sett på gamle eksamensoppgaver, og det skulle jeg ikke gjort. 1. Fordi jeg innså at ordet "avvik" blir brukt så mye i dagligtalen at jeg egentlig ikke vet hva det betyr. 2. Fordi jeg vet at vi ikke får noen av dem likevel, så gjør det meg egentlig smartere til eksamen? Nei. 3. Fordi jeg fikk fullstendig panikk over at jeg er så ignorant. 4. Jeg har svettet konstant siden. Om natta kaster jeg meg rundt og rundt, og svetter. Greit nok at det går an å ta eksamen på nytt den femte august, men where did the summer go lizm? Like lite fristende som makrell i tomat. Og jeg tar "makrell i tomat"- diskusjonen med noen any day, for jeg vet, helt objektivt sett, at det er det ekleste i hele verden.

Også tør vi ikke snakke om hva som skjer hvis jeg ikke står på konteeksamen heller. Da må jeg vente et helt år for å kunne prøve på nytt (!). Man kan jo ikke fortsette fra første til andre år, hvis første ikke er bestått lizm (hva skjedde med og ikke tørre og snakke om det?!) Jeg er helt imot dette, og synes det har klare torturistiske trekk. Jeg har dog bestemt meg for hva jeg skal finne på hvis alt går på ræva, og jeg får et høyst ufrivillig friår; Jeg reiser til USA, viser Norge fingeren, gauler "God bless America", og later som jeg tror Norge er hovedstaden i Sverige. Nei, her skal vi ikke rette oppmerksomheten mot egen udugelighet, men heller mot de strukturelle rammene (oh, fagord!) her til lands som med viten og vilje legger opp til min failure. Jeg har faktisk hørt at det er lettere å få toppkarakterer in the US, og det tror jeg på, for hvor mange ganger har vi ikke hørt "I only get straight A´s"?.

Jeg fikk bekreftet min konstante svetting når jeg nå nettopp var ute for å ta en røyk. Fluer vrimlet til. Det begynte med en. Så tusen til. Koselig. Og med det mener jeg koselig, for jeg vil ikke være med på den skamløse stigmatiseringen (oh, fagord) som fluene opplever i dagens samfunn. Liker de lukten av meg bør jeg ta det som et kompliment. Om ikke bør jeg i allefall akseptere det, for vi er ikke like nemlig. Samfunnet består av et enormt mangfold.

Ellers så angrer jeg som et helvete på at jeg ikke snart er på vei til tre måneders skolegang på Hawai, slik som ti andre i klassen. Jeg er så jævlig feig at nå må jeg råtne i Volda i stede. Jaja. De får sende meg BILDER av at de svømmer med delfiner, hopper i strikk, spiller sandvolleyball og danser huladansen i stedet (jeg hadde selvfølgelig ikke turt å gjøre noen av de nevnte tingene hvis jeg var med).

Jeg har nå malt et rimelig mørkt bilde til dere. Ta lærdom. Ikke følg mitt eksempel. Gud, som jeg gleder meg til sommeren!!:) Mer positivt innlegg kommer nok snart, mest sannsynlig når jeg har fått et visst overblikk over pensum og innsett at jeg ikke er stokk dum. Inntil da; Ha det fint, og nyt livet:)

P.S; 17. Mai i Volda er forresten ikke å anbefale, med mindre du ikke vil feire nasjonaldagen..