Sviende Yatzi-nederlag og mer alkoholinntak

Nå er det lørdag. Jeg liker lørdager. Men hva har skjedd siden sist? Vel, nå skal jeg vrenge hjernen å prøve og komme på akkurat det.

Æsj, jeg liker ikke mid115 altså. Egentlig er det vel for tidlig og trekke denne dystre konklusjonen, men jeg føler det på meg at jeg ikke liker det. Skulle så gjerne vært foruten og heller bare hatt teori, for meg og praktisk arbeid = på kanten til det latterlige. Men, men. Vi har altså hatt mid115 denne uka, med forelesning om lyd og lydøvinger. Kjedelig som få ting kan være. Lett som ei flis, men kjedelig.

Men, nå kommer høydepunktet i denne bloggen; Yatzyspilling med høyt konkurranseinstinkt og minimal uttelling for visse ("visse" would be me). Det begynte greit nok - Camilla kjøpte Yatzy. Camilla og marit spilte Yatzi. Solveig og Hege bestemte seg for å bli med på nevnte Yatzyspill (dette var det første feilgrepet). Solveig vant (jeg ble smågretten, men klappet solidarisk). Så i neste spill skjedde det utenkelige; Hege fikk Yatzi (som den eneste). Gleden var optimal. Skriking og hyling forekom. Jeg ble rød i trynet, og litt svett. Jeg spurte hvem som var den nye Yatzikongen og innstruerte alle til å rope "Hege" tre ganger høyt i kor (noe de for så vidt ikke ville gjøre). Jeg ropte entusiastisk at dette var, I quote - "A major burn to all of you" og "et stort slap in tha face". For nå hadde jeg jo vunnet, selv om ingen hadde hatt troen på meg. Jeg ble fortalt at jeg tok gleden på forskudd, fordi man tross alt måtte legge sammen poengsummene først. Men, jeg ga faen. Jeg var sikker i min sak. Jeg burde ikke ha gitt faen. Noen minutter etterpå sier Camilla nemlig det utenkelige, at "Solveig vant faen meg uansett" - uten å få Yatzi i det hele tatt. Sekundene etterpå var preget av vantro, og jeg tror jeg på et punkt uttalte at det trodde jeg ikke noe på. Men, det var sant. Smertelig sant. Jeg hadde jo til og med rukket og dikte en liten seierssang for å hedre meg selv. Håning ventet meg. Håning og høy latter. Nå skulle de iallefall ikke få høre sangen min tenkte jeg bittert, mens jeg stod å betraktet det knallrøde trynet mitt, og de blodskutte øynene mine, i speilet. Vel, jeg kommer aldri til å synge sangen, it would hurt to much, men jeg kan skrive den ned;

"Hege, Hege, Hege!" (alle i kor)
"Hun har vunnet"
"Og derfor livets lykke funnet"
"Hun trenger intet mer"
Nå bare smiler hun og ler"
"Hurra, hurra, hurra!" (alle i kor)

Bortsett fra denne pinlige og bitre erfaringa, har jeg rukket å drikke en del cider denne uka. Først litt på onsdagen fordi det var quiz på Rokken, og deretter i går når det var vorspiel hos Keyvan/Keyman/Keyvana. Det var koselig, og her er det jeg husker; Masse folk og lite sitteplasser, kald vind, do, utdanningsprat, røyking, noen som klatra opp til verandainngangen i stedet for å bruke hovedinngangen, og holding av Michaels alkohol til stadighet. Hadde det festlig jeg altså, og rakk akkurat å drikke opp ciderne mine før alle stakk ned til Lukestar-konserten - noe jeg ikke gadd. Siden Keyvan er en kjær nabo, var veien hjem kort. Der ventet Ingvild, og vi satte på en film (men jeg sovna etter knappe ti minutter). Camilla har vært i Ålesund med Silje og Marit siden i går, men hun kommer hjem i dag - og det liker jeg:)

Forest Gump på tv i kveld, og maksimal sløving. Godt:D talast..