I walked through the flames of hell, and came out alive

Høyere utdanning er ikke å anbefale. Det finnes viktigere ting i livet, som å spise kuleis og se på blomstene. Og vi trenger faktisk folk i kassene på Rimi, og folk som vasker gulvene i diverse offentlige bygninger. Jeg tenker at det skulle vært meg. At jeg skulle gjort en helvetes god jobb med akkurat det. Men så tenker jeg videre at jeg sikkert hadde blitt lei etter la oss si ti år, og at det sikkert uansett ikke finnes så mange som ville ansatt ei vaskekjerring i rullestol. Jeg er med andre ord ambivalent. Men, en ting er sikkert; bare skallet er igjen av det som en gang var en superkul og fantastisk jente. Ja, meg. Skryting av hvor bra en viss gruppeeksamen gikk, lønnet seg ikke. Det skulle vært ugjort. For helt siden det, har hverdagen vært en syk blanding av grining, roping, manglende matlyst, hodepine, skrivesperre og stress. Aldri mer. Vær så snill.

Etter mitt skjønn er vi heldige som i det hele tatt fikk levert. Grunnene er mange og komplekse. Så mange og komplekse at jeg ikke har tenkt å gå inn på dem. Men, jeg liker i alle fall ikke gruppeeksamen. Jeg jobber absolutt best alene. Når jeg bare har meg selv å forholde meg til, og kan ha kontroll på alt som skjer til en hver tid. Jeg trenger det. Gruppeeksamen gjør meg både bitchy og en smule psykotisk. Når vi endelig fikk levert og framført dritten, tok jeg ukritisk juleferie - selv om jeg i realiteten hadde igjen å skrive et jævla refleksjonsnotat (satt hele natta før fristen, og endte opp med å levere AKKURAT tidsnok). Her kan det nevnes at vi under framføringen bestemte oss for å avslutte med en koselig og oppløftende julesang, nærmere bestemt ”Driving home for christmas”. Vel, noen sekunder inn i sangen kom det ei gammel kjerring ravende inn døren og krevde at vi skulle skru av. Hun satt eksamensvakt vegg i vegg. Vi hadde regnet med den sangen. Regnet med at den skulle plukke oss opp og lime oss sammen igjen. Hendelsen oppsummerer i grunnen hele prosjektperioden vår perfekt; manglende evne og mulighet til å fullføre både faglige og koselige ting, og stor frustrasjon som følge av dette.

Nå er jeg endelig hjemme på juleferie, og det er helt fantastisk herlig. Målet er å lade batteriene. For det er viktig at de er så gode som nye til neste semester. Da skal vi få en etterlengtet blanding av teori og praksis, noe som innebærer å svare ungdomsskoleelever på spørsmål de ikke tør å stille til andre. Fire ganger skal klassen holde styr på hundre av disse, og allerede nå har vi fått beskjed om at de hovedsakelig dukker opp for å få boller og brus. Så er det visst vanlig å få panikk når man finner ut hva de lurer på, for det finnes noen utspekulerte grensetestere blant dem da vet dere. Sånn bortsett fra det, skal vi bedrive rollespill. Uten at det har blitt eksplisitt fortalt, regner jeg med at en skal være sosialarbeider og en skal være klient. Dette skal tas opp på video, og analyseres. Spennende, men la oss være ærlige, også utrolig SKUMMELT.

Jeg ligger sykt dårlig an hva julegaveinnkjøp angår. Jeg har fortrengt hele greia, akkurat som det er noe som ikke angår meg. Så i dag skal jeg ut å handle, og jeg skal bli ferdig! Trist at dette krever at jeg dusjer og flytter ut av One piecen, men sånn er livet. Dagene hjemme har til nå vært preget av garasjefestligheter sammen med Hilde og Camilla, bittelitt shopping, korte bilturer, kaffe og matinntak. Jeg gleder meg til fortsettelsen:)

Skal bli flinkere å oppdatere nå som jeg har overskudd og tid. Snakkes snart:)

Life as it is

Klokka er 01.42. Jeg burde strengt tatt lagt meg, for jeg er trøtt som få. Men det som gjør leggingen problematisk, er at jeg samtidig er sykt rastløs. Trøtthet og rastløshet er en kombinasjon jeg sliter mye med. Jeg tror den forekommer mest når jeg er overtrøtt. Herregud, jeg husker en gang jeg var så overtrøtt at jeg følte meg full. Svimmel og kvalm var jeg. Og øynene var vidåpne og nektet og lukke seg. Så lå jeg der da, og følte meg full og en smule psykotisk, mens jeg tenkte ”dette Hege, dette gjør du ikke igjen”. Jeg gjorde det en gang til etter det, men så var det slutt.

Jeg har fått eksamenskarakteren, og uten å skryte så fikk jeg liksom A på den. Fy, nå er jeg kvalm. Jeg skryter og vet det selv. Janteloven skriker for døve ører, for jeg er både stolt og glad. Jeg visste ikke at det var mulig å få det, nemlig. Jeg trodde at for å få det kunne man ikke ha et liv utenom skolen (jeg har i alle fall et lite et) , og jeg trodde at man måtte ha lest ferdig pensumet allerede i sommerferien. Jeg ble oppriktig sjokkert. Jeg skrapte til og med på den fine mac – skjermen min, overbevist om at en flekk hadde dannet bokstaven jeg så framfor meg. Så måtte jeg finne frem besvarelsen min og lese igjennom den tre ganger. Men, nok om min akademiske prestasjon. Livet blir tross alt ikke perfekt fordi man får en slik karakter, det er andre ting som er mye viktigere. Som at gruppeeksamensarbeidet (langt ord) går overraskende bra. Vi får høre at vi jobber bra av veilederen vår, som er verdens mest entusiastiske og oppmuntrende. Vi har kommet over den vanskelige startfasen, og til og med fått gjort noen intervju. Men, nå skal jeg seriøst gå videre til enda viktigere ting. Etter at jeg har lagt til at vi så å si har juleferie fra første desember til tiende januar. Ferdig.

20. Oktober ankom han, vinteren. som en ubuden gjest som forventer å bli smilt til i døra, mens han brauter seg forbi og inn i varmen. Jeg smilte halvvennlig og prøvde å se det positive i det uventede besøket. Vi kunne jo drikke kakao sammen, også kunne vi kanskje leke litt. Også var han jo vakker å se på der han ankom så ren og elegant. Med en osende selvtillit, og uten et eneste flak av skam. Han var ikke redd for å prøve seg, selv om det var altfor tidlig. Selv om jeg ikke hadde kommet over høsten enda. Selv om jeg egentlig trengte mer tid. Men noe sier meg at vinteren har lært. Lært at han må stikke før det blir skikkelig trykkende og ubehagelig stemning mellom oss. For nå har han dratt igjen, før jeg rakk og bli skikkelig forbanna. Jo, vi hadde småkrangler fordi sørpe er teit og unødvendig, men ikke noe mer. Jeg savner han ikke, det kan jeg ikke påstå. Og med en temperatur som varierer mer enn studieteknikken min, så er han faretruende nær nesten når som helst. Jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det når han plutselig er her igjen, jeg tror egentlig det lille besøket var mer enn nok jeg. Men han skal jo alltid overdrive så jævlig…

Morsom observasjon under kategorien ”hva skjer med verden?”; En kokk matet kjøkken-Wenche og ”Tv2 hjelper deg”-dama med skje her om dagen. En skikkelig stor en også. Eller, en spiseskje. ”God morgen Norge” eksperimenterer tydeligvis. I følge kokken som matet dem var det litt sexy. Jeg var, og er fortsatt ikke, enig.

Jeg har litt problemer med å sove lenge om dagen. Dette er fantastisk på ukedager, men i helgene er det jo bare kjipt. Grunnen er at jeg ikke har sånn svart rullgardin foran vinduet mitt. Jeg tenker mye på den svarte rullgardina som skulle hengt her, men gjør absolutt ingenting med det. Jeg banner bare, men det hjelper aldri. Må jeg liksom bruke penger på en svart rullgardin nå da? Æsj. Camilla sier at jeg bør bruke sånn soveting (i mangel på et bedre ord) foran øynene. Hun sier videre at det er fantastisk. Vel, jeg husker godt den gangen hun glemte å ta den helt av seg før hun gikk på skolen. Den dingla rundt halsen hennes hele dagen, og jeg trooor vi ble enige om at det lignet på ei stringtruse. Fantastisk det sikkert. Men, seriøst (selv om jeg var seriøs nå nettopp også); jeg har et stort hode, det er faktisk urovekkende få luer og andre hodeplagg som passer til meg. Jeg er redd for å stoppe blodsirkulasjonen til hjernen mens jeg sover. Også er jeg redd for å tro at jeg har blitt blind hver gang jeg våkner. Også er jeg redd for Snoopy, som faktisk har mistet all sin sjarm med årene.

Sånn ellers; sist helg var jeg ute og drakk. Sa og gjorde ting jeg ikke ville sagt eller gjort i edru tilstand, men det var på ingen måte fatalt. I dag har jeg og Camilla vært i Ålesund for å treffe Thidarat-venninne, som var der på kurs. Det var trivelig, og vi fant ut at vi ikke har sett hverandre på et år. Var også på Quiz på ”Det grønne treet” her en dag. På impuls. Endte med velfortjente åtte poeng og sisteplass. Brukte høy latter og tilsynelatende selvironi som forsvarsmekanisme når vi ble ropt opp. Når vi kom hjem så vi "Skjønnheten og Udyret" (hvem er du og hva gjør du her?? Du har kommet for å stirre på Udyret har du?? Nei, jeg var kald og våt og trengte et sted å være! Jeg skal gi deg et sted å VÆRE *brøl, knurr, brøl*) og trøstespiste popcorn.

Nå må jeg gi meg, for jeg er trøtt! Snakkes:)

Høst.no

Vel, vel. Jeg sitter her med en merkelig følelse. En følelse av utilfredshet. Jeg greier ikke helt å lokalisere hvor denne følelsen kommer fra, men utelukker ikke at den har flere utspring; et intenst skolemas som jeg er nokså umotivert for akkurat nå, Voldas manglende uforutsigbarhet, og høstmørket. For jeg har funnet ut at jeg ikke liker høsten. Den er mørk, kald og kjedelig. Jeg har til og med prøvd den ultimate høstklisjeen - jeg har sittet under et varmt pledd med en tekopp og en bok mellom hendene. Det skal jo i følge alle landets blader være så KOS. Men, uten å overdrive kan jeg fortelle at det ble for varmt med pledd (jeg svettet vilt), at tekoppen ble kald før jeg rakk å drikke den opp, og at boka var av den treige typen. Ikke kos i det hele tatt, mer sånn; Hvis det er dette folk trekker fram som det aller beste med høsten, vil jeg heller legge meg under dyna til neste sommer. Det var kanskje før alt dette gnålet jeg skulle sagt ”ikke for å syte altså”, men det hadde ikke lurt noen. Denne bloggen eksisterer tross alt for at jeg skal få syte og klage så mye jeg vil. Jeg tror at mye av min negativitet kommer av at jeg får ekle og angstfylte assosiasjoner til sist vinter nå som det blir mørkere og kaldere for hver dag som går. Jeg vil ikke at vinteren skal komme, det virker som den nettopp var her. Siste snø falt tross alt i mai dere. Men, man får vel bare ta det som kommer. go with the flow. Live in the moment.

Det rare er at samtidig som jeg lengter etter nye impulser og spennende opplevelser, er jeg sånn ca. totalt tiltaksløs. Joda, jeg kastet en ball frem og tilbake i en time her om dagen, og jeg og Camilla gikk oss faktisk en tur i forrige uke, men for det meste går tiden med til å gruble over alt det jeg skulle ha gjort. Samvittigheten gnager for eksempel store sår når det kommer til gruppeeksamenen som vi har satt i gang med; jeg er veldig fornøyd med gruppa så langt, men jeg er ikke så fornøyd med egen innsats. Jeg greier ikke å finne motivasjonen. Jeg greier ikke å finne nysgjerrigheten. Jeg greier ikke å finne lysten til å skrive en så stor oppgave akkurat nå. Leveringsdatoen er ikke før første desember, men ukene flyr av gårde før man rekker å blunke, og det er mye som skal gjøres. Jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å greie det, men akkurat nå ser veien dit ut som et stort slit (ufrivillig rim). På den positive siden ser jeg at vi faktisk er godt i gang, og at det mest sannsynlig går litt lettere etter at vi har kommet over startfasen (som består i å finne problemstilling, informanter, spørsmål til intervju osv.). Noe annet positivt er at vi har veldig få forelesninger fram til jul. Her må det dog også føyes til at når vi har forelesninger, bruker lærerne seks timer på å forklare oss at alt vi ser perseptieres (hvorfor ikke bare kalle det ”tolkes” hm?) subjektivt, og at vi må være meget bevisste på det. Ja, også hvis man ikke er sikker på at man har forstått en informant riktig, kan man sjekke gjennom spørsmål som; ”Har jeg forstått det riktig når jeg sier?” og ”mente du at?”. Opplysende.com. Jeg hadde virkelig ikke ant hva jeg skulle sagt hvis jeg ikke fikk dette eksplisitt fortalt.

Men jøsses, alt er ikke bare kjipt. For å få en nødvendig avveksling fra Voldalivet har jeg for eksempel både vært i Trondheim sammen med mamma og pappa, og hjemme i Kristiansund. Det var helt ufattelig deilig, og fikk meg til å sette enormt pris på den fine familien min. For ikke å snakke om at jeg fikk treffe kjære Solveig i Trondhjem! Vi satt i sola på solsiden og spilte Jatzi, skravla, og ikke minst røyka, i flere timer. Jeg savner Trondhjem litt, det er en herlig by. Passe stor, mye og gjøre og god stemning. Også savner jeg Solveig da selvfølgelig, så det var kjekt å se henne igjen. I Kristiansund tilbrakte jeg tid med herlige Hilde, Camilla, bestemor og selvfølgelig parents. Det er alltid godt å komme tilbake til sin trygge base en gang i blant. Jeg får bare tenke tilbake på dette herlige avbrekket når ting blir litt stressende – og kanskje ta meg en tur igjen om ikke så altfor lenge:)

Sånn ellers spiser jeg mye kantinemat sammen med eksamensgruppa mi for tida. Så drar jeg noen ganger på café og spiller Scrabble sammen med koselige folk. Noen ganger kjører jeg også bil bare for å kjøre bil, og da ender det som regel med at jeg tar med meg en bensinstasjon-kaffe hjem. For her blir det ikke mye koking av vann etter vannkokerepisoden, for å si det slik (jeg var forresten til legen, og det var en muskelstrekk som heldigvis har gått over nå). Vi har planer om å kjøpe ny vannkoker, men det er en lang prosess. Ja, jeg vet at man kan koke vann på kokeplate lizm, men det er stress. SÅ lat er jeg for tiden. Også har Camilla tatt tatovering nå, i nakken, og jeg synes den ble fin:) Først kunne hun fortelle at det var veldig vondt, at det ble første og siste gang og at det absolutt ikke fristet til gjentakelse. Litt over en uke senere uttalte hun, I quote; ”Jeg har egentlig litt lyst på en til jeg”…

Ja, også hadde jeg jo skoleeksamen den første oktober da. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har store forhåpninger til den karakteren (som settes innen 22. oktober). Hadde en ganske dårlig følelse gjennom hele. Sliter hver gang jeg skal relatere diverse teorier til sosialt arbeid, og da har jeg vel allerede tapt. Men, vi får se. Come what may, and such.

Oh, nå begynner ”Raw wrestling”:) Må ile. Ikke spør.

En serie uheldige hendelser

Frustrasjonen har bygd seg opp til et punkt hvor den ikke lenger kan lagres i det ubevisste. Den må ha utløp, den krever utløp. Løsning; bloggen. Til helvete med at jeg sikkert ikke rekker å lese mer enn seksti sider i dag, til helvete med det…

Det er lørdag har jeg blitt fortalt. For meg spiller det ingen rolle. Jeg står opp klokka 08.00, og setter meg med nesa nedi en ufattelig kjedelig pensumbok uansett hvilken dag det er. Jeg leser mellom femti og hundre sider HVER dag, og griner meg i søvn. Neida, jeg griner ikke (enda), men livsglede har blitt et ukjent fenomen for meg. I dag er det under to uker til eksamenen som vi, i følge lærerne på Høgskolen, burde være glade for at vi får ha allerede nå. For ja, tenk hvor deilig det blir å gjøre seg helt ferdig med dette emnet før man går over på det neste da? Det blir ikke deilig det vet dere, når man på veien dit har greid å ødelegge evnen til å kjenne positive følelser.

Så langt i dag har jeg lest et kapittel på om lag tredve sider. Om metoder for å forske på aldring. Usedvanlig kjedelige akkurat det, men underveis trøstet jeg meg med at det nok var eksamensrelevant, og at alle andre også måtte lese det. Vel, FEIL. Det kapittelet står nemlig ikke på pensum en gang, noe jeg fant ut etterpå. Herligheten da, for et ufattelig herlig liv jeg har. Har jeg noen å skylde på? Nei. Stakkars meg. Og dette er bare slutten på en rekke uheldige hendelser som jeg ikke kan skylde på noen andre enn meg selv…

Her en morgen våknet jeg opp og var i strålende humør. Jeg stod opp mye tidligere enn jeg trengte fordi jeg ville ha tid til god frokost, og selvfølgelig pensumlesing. Jeg rullet inn på badet, vasket meg i trynet og greip tak i toalettmappa mi. Det jeg ikke visste før det var for seint, var at jeg greip tak i bunnen og dermed tømte hele dens innhold ufrivillig over meg selv og gulvet. En av de tingene som ramla ut var ei rimelig stor og full parfymeflaske. Jeg registrerte det ikke før jeg kjente en veldig intens lukt, og så at både jeg og gulvet var vått. Av favorittparfymen min. Jeg brakk meg impulsivt, for lukta var plutselig ikke god lenger. Den var waaay to much, og ja... jævlig ekkel! Etter en stund skjønte jeg at jeg måtte ta affære, og ikke bare sitte der og nekte for at det var sant. Jeg støvsugde og vaska gulvet tre ganger, før jeg innså at jeg hadde tapt kampen mot lukta (til helvete med frokosten og alt). Hele leiligheta stinka ”Cool water” innen jeg dro på skolen, og man skulle tro fingrene mine var laga av det. Lite kult. Jeg var kvalm resten av dagen, og badet lukter enda…

På onsdag fylte Camilla 23 år. Det var i det generelle en meget koselig feiring vi fikk i stand, med leker som ”sett pikken på Pål”, ”greier du å komme deg i stående posisjon hvis hendene og føttene dine blir bundet du da?”, ”Sleng ut snøre og se om du får fisk da vel!” (les; godteri), og ”Disney-Singstar”. Bursdagsbarnet fikk godteri, Oreokake, penger og tatoveringstime den 4. oktober. Hun stresser nå med å finne nytt design, da det viste seg at halve Norge allerede har det opprinnelige.

Men, la oss bevege oss bort fra det positive og morsomme, og heller merke oss at dette var min ultimate ulykkesdag; Hele denne historien er på mange måter historien om Hege og Vannkokeren. I et forsøk på å ”servere” kaffe, greide jeg å søle halve den store boksen med kaffe utover stuegulvet. Jeg ble fullstendig handlingslammet i noen sekunder, før jeg kom på at kaffekorn er tørt og derfor kan tas med støvsugeren. Glede. Dette kom til å gå fort. Jeg hentet støvsugeren, og skulle bare sette vannkokeren oppå bordet og ut av veien før jeg begynte oppsuginga. Men, det hjalp jo lite at jeg bare skulle det, for i realiteten endte jeg med å lage kaffe på gulvet. Vann og kaffekorn i en fornøyelig kombinasjon. Just grab a straw people! Støvsugeren ble med ett nyttesløs og jeg tydde til tue og vann. Dette kom ikke til å gå så fort likevel. forbannet over egen idioti (forbannelsen kom for tidlig, men det visste jeg ikke da).

Vi lo etter hvert godt av kaffe-flausa. Vi tok til og med bilder av det. Hege gjør vondt verre liksom. Så begynte spekulasjonene; ”Hva ble det neste?”. Lite visste vi, da, om at det neste ble kortslutning av strømmen og elektrisk støt. Nå begynte jeg in medias res eller noe. Vi tar det fra begynnelsen; Jeg skylte utav vannkokeren fordi den hadde blitt full av kaffe etter uhellet mitt. Jeg tørka den meget godt (trodde jeg selv), og satte den tilbake på den dingsen på ledninga. Her skal det sies at jeg trodde ledninga var ute av kontakten, men med min flaks var den selvfølgelig ikke det. Det gnistret rimelig mye før strømmen på både kjøkkenet, stua, badet og rommene våre gikk. Også skjedde det som er litt diffust for meg – jeg greide å få støt. Fordi jeg av en eller annen grunn fiklet borti det som forårsaket mørkeleggelsen. Jeg utelukker ikke at jeg har fortrengt hvorfor, eller hvordan, fordi det var på grunn av min egen idioti. Jeg er takknemlig for at det var venstrehånda som ble ramma, for den verker og er øm enda. Har nok fått meg en aldri så liten muskelstrekk. Vi fant ikke hovedbryteren til sikringene, så fikk ikke igjen strømmen før dagen etterpå når vaktmesteren kom. Han kunne fortelle at den vannkokeren hadde ødelagt litt av hvert. Nå har Marit av en eller annen grunn problemer med at strømmen går når hun strekker håret på rommet sitt. FML.

Jeg ringte mamma og pappa i går fordi jeg var litt bekymra for hånda mi. De beroliget meg heldigvis, med kommentarer som ”dette er slik som alle må oppleve en gang i løpet av livet” (virkelig?) og ”prøv å ikke ta så mye smertestillende. Vondt skal vondt fordrive”. Håper det ordner seg snart, i alle fall til eksamen. Sa jeg FML?

Nå avslutter jeg, med en visshet om at jeg mest sannsynlig har fått dere til å føle dere bedre angående eget liv. Vi snakkes:)

Ditt og datt

Passer seg bra med en liten bloggoppdatering nå, siden jeg ikke har noe annet å gjøre liksom. Vel, sannheten bak den gedigne løgnen er at jeg har tusen ting jeg heller skulle ha gjort faktisk; vasket opp skitne tallerkener, ryddet rommet, vasket rommet, ryddet resten av leilighet, vasket resten av leiligheten, lest åtti sider pensum og, wait for it, dusjet. Og dette er ikke overdrivelse en gang altså. Hadde jeg følt for å overdrive hadde jeg heller sagt; ”OMG. Jeg har mer og gjøre enn alle andre i hele verden. Stakkars meg! Jeg må rydde hele det jævla slottet jeg bor i, jeg må vaske det OG jeg må tørke støv i alle hjørnene. SÅ må jeg lese hundre tusen sider psykologi og tømme peisen for sot. Yeah, I am Askepott (jeg vet ikke hvordan det skrives på engelsk så jeg skriver det heller på norsk. Jeg er så teit som innrømmer slikt)”.

Ai, ai som samvittigheten tynger! Her sitter jeg i min naive lille verden, og tror at ting gjør seg av seg selv. Jeg tror i alle fall at Gud gjør husarbeidet for meg hvis jeg klager høyt lenge nok, det tror jeg faktisk. Gud er en real kar, er han ikke det da? Og nå har det seg faktisk sånn at jeg har altfor mye å gjøre, og altfor lite energi til å gjøre det med. Jeg er sikker på at Gud har masse energi jeg, masse.

I morgen kommer Hilde på besøk fra Kristiansund, og stakkars henne! For her blir ikke ting gjort, det er det bare å innse. Hun blir møtt med en bakterieinfisert leilighet som uten tvil kommer til å etterlate henne med sår hals og snørr. Hun kom ikke til Volda for å bli sjuk sa hun, men jeg er redd det hjelper lite hva hun vil. For hvordan skal jeg egentlig greie og ikke hoste i nærheten av henne når det er det jeg gjør på nitti prosent av tida?

Illustrasjonsbilde

Jeg trodde jeg var i ferd med å bli frisk jeg, men jeg er jo så jævlig dum vet dere. Jeg dro ut på lørdagen jeg, og sørget for å dele drikke med alle jeg møtte (viktig å spre sykdom). Hadde det veldig festlig, eksempelvis da vi skulle gå nedover til sentrum og alle sammen fikk en intens trang til å synge. Jeg måtte noe helt sinnssykt urinere, så jeg foreslo at vi skulle synge noe trist som ikke framkalte latter og påfølgende utpissing. Da sang vi heller Bjørn Eidsvågs ”Eg ser” og en annen veldig deprimerende sang som jeg ikke husker navnet på. Mindre festlig var det da ei kjerring på førti something ville danse med meg. Jeg bare; ”Ehh, nei. Jeg vil ikke danse og jeg skal på dass (ja, igjen)” Hun bare; ”Jooo, kom og daaaaaans!. Jeg bare; ”dans selv da”. Også trodde jeg det var over, men tror du ikke hun griper tak i rullestolen min og prøver å plassere den i en dansende posisjon rett foran henne?! Heldigvis er jeg sterkest i hele verden, så nå nei du! Apropos, så datt det en veldig full og stor fyr over meg også, og jeg presset han unna med rå muskelkraft. Han skulle ikke på mitt fang, det var helt sikkert. Jeg ble så støl av det at dere aner ikke! Uansett; våknet opp dagen etterpå og følte at forkjølelsen hadde takla dette overrasende bra. Vel, det var før jeg mista stemmen. Sånn helt altså. Jeg kan bare hviske, og det høres veldig teit ut når jeg gjør det. Hege og hvisking går liksom ikke helt sammen. Så nå propper jeg i meg masse Repsils, te og is, for dette har jeg strengt tatt ikke tid til…

Jeg er hjemme alene, det er derfor jeg er litt ekstra rar. Camilla og Marit er i skauen med skolen helt til fredagen, for de har nemlig UteFag dette året. De ligger i telt i fire dager, og har det garantert ikke som noen som helst plomme i noe som helst egg. Det har faktisk vært forferdelig vær og temperatur siden de dro, og jeg synes oppriktig synd på dem. Ja, det er fantastisk at de har utedo i alle fall (var lenge redd for denne typen beskjed; ”dig your own shit hole, be sure to cover it up nicely and bring your used paper back to the tent”) men i følge Camilla er den i fem minutters gåavstand, og opprinnelig fra Afrika. I tillegg angripes de visst regelmessig av hundre tusen mygg og fryser ræva blå. Også, herregud; de skal bade. De MÅ bade. De må ta et jævla livredningskurs der ute! Jeg skjønner ikke greia, vi har da basseng på Høgskolen?. Uansett; jeg er litt skeptisk for hvilken tilstand de er i når de kommer hjem. Det er vel da de blir sure for at jeg verken har vaska, tørka støv eller handla inn mat tenker jeg…

Men, nå skal jeg heller gjøre noe fornuftig ja. Vi snakkes:)

*fake a smile*

sykere enn sykest lizm!

Jeg er så syk. Herregud da, så syk jeg er! Jeg blir alltid mye sykere enn alle andre, og det er alltid ekstra synd på akkurat meg. Sånn er det bare. Halsen verker helt utrolig masse, jeg har enorm snørrproduksjon, jeg har vondt i lungene og jeg piper når jeg puster (foreløpig bare på utpust, men jeg har hørt ryker om eskalering). Føler det er på sin plass å takke Marit hjerteligst for den beste bursdagsgaven i hele verden. For ja; det var hun tok med seg jævelskapen når hun flytta inn, og ja, jeg har faktisk bursdag i dag. Fantastisk!

Jeg har et ambivalent forhold til at det er studiedag i dag. På den ene siden slipper jeg skole (horray jesus!), men på den andre siden må jeg lese. Det har jeg faktisk gjort, men skal innrømme at ti sider ikke er så mye å skryte av. Det er faktisk umulig å lese om Freuds psykoanalyse når man har snørr og sår hals, det har jeg funnet ut. Jeg snakker om KLIN umulig her altså. All energi rettes heller mot å synes synd på seg selv, og drømme om mentolrøyk og potetstappe of course. Oh, potetstappe har jeg i skapet. Lucky me! Ser dere, jeg greier faktisk å fokusere positivt i en svært så mørk situasjon, om enn med sterk ironi og sarkasme innblandet…

Jeg hater at jeg aldri mister troa på imunforsvaret mitt. Det skuffer meg gang på gang, men likevel, likevel fortsetter jeg å rose det opp i skyene (type; ”jeg blir jo aldri syk, jeg mener, host på meg. Jeg garanterer at det ikke resulterer i sykdom. Jeg sitter ut i t-skjorte for f, SE på meg”). Noen vil kalle dette et desperat rop om oppmerksomhet og anerkjennelse, jeg vil kalle det ren dumskap. La meg ta dere med to dager tilbake i tid; En veldig lignende samtale, eventuelt monolog, som nevnt over, fant sted. Mine to samboere hadde da begge blitt syke, og jeg kjente meg fortsatt frisk som en rose, en ROSE altså. Så lang tid hadde passert fra sykdommen ankom bopelen, at jeg oppriktig trodde imunforsvaret mitt hadde gjort heftige ninjabevegelser (som jeg alltid tror). Som seg hør og bør i slike situasjoner ble jeg straffet, allerede dagen etterpå faktisk. God waist no time. Hovmod står for fall. Man skal ikke skryte, fy på Hege!

Nå befinner jeg meg i en situasjon der jeg ikke kan forvente noe som helst sympati (passer meg dårlig, siden jeg blir en mann når jeg er syk) Hvorfor ingen sympati? Fordi jeg alltid er så usjarmerende mot syke mennesker selv. Jeg babler om tankens kraft, og at man ikke blir syk hvis man ikke tenker på at man kommer til å bli syk (BIG slap in tha face for meg altså! Major..), og jeg tar ikke innover meg at andre faktisk er syke. Jeg vet ikke hvorfor jeg lirer ut av meg slik drit, kan være at jeg har en enorm lyst til at andre skal være oppspilte og friske når jeg selv er det. Kan også være at jeg er livredd for å få det selv, og dermed fornekter det hele. Either way, DÅRLIG egenskap. Og unnskyld! Once again, I know better now…

Jeg er hjemme alene, fordi Marit og Camilla har sin første skoledag i dag. Noen vil si endelig, slik som meg. Men, det er jo litt kjedelig! Vet ikke helt hva som skjer senere i dag, ikke noe spesielt regner jeg med. Jeg er faktisk, wait for it, SYK. Har hørt rykter om kake da, og det ville vært godt. Blir nok kjekt uansett, er ikke så veldig bursdagsperson. Her kan det nevnes hva Camilla gjorde i dag; hun sendte melding og ba meg lete etter gave i kjøleskapet. Jeg liker ting i kjøleskap, og ble unektelig ganske oppspilt. Jeg lette og lette, og lette litt til. Jeg har innfunnet meg med at jeg er en utrolig dårlig leter, og derfor leter jeg til jeg får blodige hender og krampetrekninger. Etter en god stund ber jeg om et hint og får til svar, I quote; ”Hint; never was. Mohahaha!” Unnskyld meg, offended to no end….

Vel, nå har jeg blitt hele 23 år, grøss og gru! Livet går sin obligatoriske gang tydeligvis. Jaja, nå skal jeg vente på at folk kommer hjem. Tusen takk for alle gratulasjoner!:)

Skolestart osv.

Heisann. Jeg har blogg jeg ja, stemmer det. Jeg har vært en dårlig blogger i det siste, den ultimate dårlige bloggeren faktisk. En blogger som ikke blogger. Men, uansett; nå skal jeg gjøre det, og det er ikke rent lite jeg har å fortelle.

Har vært i bryllup i Nord-norge. Hadde aldri vært i Nord-norge før, og ante derfor heller ikke hvor utrolig lang tid det tok å kjøre dit. Altså, jeg visste det jo i form av antall timer, men det er jo slik at noen ganger føles en time som tre – ofte på grunn kliss likt landskap så å si hele veien. Men vi kom da fram, og der ventet et tre dager langt eventyr. Eventyret bestod av utflukter, mat, drikke, mange koselige mennesker og selvfølgelig en rørende vakker seremoni. Eventyret hadde så å si ikke pause, gikk i ett fra begynnelse til slutt. Tror neppe jeg kommer til å oppleve noe lignende igjen. Og jeg har full forståelse for at de ugifte mannfolkene blant gjestene fikk nerver, for hva som kommer til å forventes av dem når det blir deres tur.

Nå er jeg tilbake i Volda, og jeg og Camilla har fått ny samboer;

Personalia;

Navn; Marit

Rase; Sunnmøring

Alder; 21

Utdanning; Førskolelærer

Favorittaktiviteter; å bake, fange innsekter i uringlass, se på tv, hoste og overdrive sin egen dialekt.

Sier ofte; ”hademm”, ”ej stikk”, ”vi ser” og ”ej meldte mej litt ut”.

Høyeste ønske; Danne rap/sanggruppe og melde seg på X faktor.

Vært oss bekjent; I to år og noen dager.

Vi synes dette er kjempeartig, ønsker henne velkommen til vårt sære fellesskap og håper hun ikke får varige mén. Det kan føyes til at hun har vært naboen vår siden begynnelsen, og derfor vet hva hun nettopp har viklet seg selv inn i:)

Ellers har jeg begynt på skolen igjen, med et forferdelig sjokkartet brak! Vi hadde en liten samling av alkoholtørste folk utenfor her på mandagskvelden – fordi det var smart siden jeg skulle begynne på skolen tirsdags morgen. Høytaleren til Marit (hun bidrar allerede) ble plassert utenfor sammen med oss, og påtvang hele Volda vår (noen ganger tvilsomme) musikksmak. Alkoholen smakte saft, og resultatet ble deretter. Saft er tross alt betegnet som en tørstedrikk. Vi skulle egentlig videre ut på konsert, hadde faktisk betalt billetten og greier. Men som de fleste andre gangene, kom vi oss aldri dit. Ble litt snurt, men kom meg over det da jeg endelig innså at jeg skulle på skolen neste dag – ikke noe vits i å dykke dypere nedi alkoholen da (hadde strengt tatt fått nok allerede). Jeg tvang heller de tre menneskene, som plutselig var de eneste som var igjen, til å rydde opp en haug med flasker - selv om det ikke var de som hadde rota. De fikk lovnader om klem hvis de gjorde som jeg sa, men de så likevel rart på meg, og lurte tydeligvis på om jeg mente alvor. Det gjorde jeg, og for å understreke det tok jeg frem strengstemmen; ”Æ ska lægg mæ, okey? Ska på skolen i mårra, og har ingen interæsse av å våkn opp te ta her!” Akkurat som det var deres problem. Jeg er så sjarmerende. De så rart på meg litt til, men ga seg så i kast med oppgaven (jeg krediterer rullestolen). Ga klem til de som ville ha.

Vel, kom meg opp, pinte meg gjennom en forelesning om utviklingspsykologi, tok i mot informasjon om at vi skal lese seks bøker før eksamen 1. oktober, grein og spydde. I alle fall innvendig. Og det rommet vi har vært på de siste dagene tvinger meg til å sitte helt fremst, klin inni læreren. På grunn av trapper. Rett etter studiestart i fjor spurte lærerne meg om de skulle fikse et annet bord til meg eller noe, siden jeg faktisk sitter på hjørnet av første rad, med ansiktet og kroppen vendt mot venstre (i rullestolen). Jeg sa at det hadde vært kjekt. Siden har det ikke skjedd noe. På første skoledag nå, spurte en lærer om han kunne få ta et bilde av meg og vise det fram til folk som har med dårlig rullestoltilrettelegging å gjøre. Jeg sa ja, for han sa at han syntes dette var en skam. I mitt stille sinn tenkte jeg på om det var nå jeg skulle fortalt han at jeg i grunnen bare kan gå ut av rullestol, sette meg i et vanlig sete på første rad, og dermed ha ansiktet og kroppen plantet rett fremover som alle andre. Men, SÅ tenkte jeg ”Nei, faen. Nå har det tatt så lang tid for dem å fikse dette, at nå kan vi se om de greier det før jeg blir ferdigutdanna”. Uansett; Når man sitter fremst får man mye oppmerksomhet fra de som foreleser. Første dagen ble jeg brukt som to eksempler på grunn av rullestolen (OG altså tatt bilde av – passet meg bra), og den andre ble jeg brukt som et eksempel fordi jeg hadde rød genser lizm. Det er så slitsomt å måtte følge med absolutt hele tiden fordi man er redd for å bli brukt som et jævla eksempel, og det er slitsomt å hele tiden måtte smile og nikke anerkjennende. Jaja. Bla, bla. Det er jo strengt tatt ikke det som er verst, det som er verst er at eksamen straks er rett rundt hjørnet (er det mulig?!). Uansett veldig koselig å treffe igjen folk da, og vi har spist en del ute sammen i det siste. Mye fordi jeg ikke gidder å lage mat selv, men også fordi de er kjekke folk.

Marit og Camilla begynner ikke før på onsdagen. Hva skal man si til sånt? Eventuelt; URETTFERDIG. Må dog innrømme at jeg ikke misunner dem den evige og desperate jakten på planter og insekter de er inne i for tiden. Man må faktisk kunne urovekkende mye om naturen for å bli førskolelærer…

Ja, dette blir et spennende halvår. Gruppeoppgave på 14000 ord og greier. Men, I CAN DO THIS! Blir vel en tur ut i helga, men i kveld er det bare avslapning og muffinskos. Jeg trives! Snakkes:)

London osv.

Heisann. Jeg er tilbake i Norge. Det er en god stund siden faktisk, men blogglysten har ikke vært helt tilstede. Det er den egentlig ikke nå heller, men jeg prøver iallefall. Det skal jeg ha. Hadde det veldig kjekt i London sammen med mamma og pappa. Bodde på et kjempefint hotell. Det var veldig sentralt. Gikk mye. Endte som regel alltid opp i Soho, det beryktede sexstrøket. Men, det var visst før i tiden det. Spor kunne dog ses enda, i form av sexbutikker og strippebuler. Koselig plass. Trange gater og puber på hvert et hjørne. Berusede engelskmenn også, i dress. For i England drar de ut rett etter jobb, også avslutter de tidlig. Også står de ute på gata med ølen sin, og mingler med hverandre. Det så riktig så trivelig ut, så vi joina et par ganger. En av gangene hadde plutselig mamma en stor edderkopp i trynet;

Mamma; "bla, bla, bla, bla"

Hege; "bla, bla, bla"

Mamma; "bla, bla"

Hege; "du har en edderkopp på kinnet.."

Vanligvis tror man ikke på det når folk forteller en slikt. Edderkopp på kinnet liksom. Særlig. Haha. Men, mamma gjorde heldigvis det. Mamma ble hysterisk. Mamma fikk spasmer. Mamma klaska seg vilt i trynet. Mamma adopterte stemmen til en person med veldig lys stemme, og ba oss hjelpe henne å fjerne den. Ingen hjalp henne. Mest fordi hun ubevisst bevegde seg raskt bort fra oss. Og fordi undertegnede har en så stor edderkoppskrekk at hun var sikker på at bildet av den kravlende edderkoppen kom til dukke opp hver gang hun lukket øynene. Hver gang hun blunket. Hele tiden egentlig. Det var akkurat som en dårlig skrekkfilm. Vi ante ikke hvor edderkoppen kom fra, men det verste var at vi ikke ante hvor den forsvant når mamma omsider greide å fjerne den fra ansiktet. Reaksjon; grøsninger og hysteriske latterkramper hele resten av kvelden. Utvilsomt en dårlig kamuflert forsvarsmekanisme. Mamma fikk en trang til å klemme meg hele tiden, og jeg fikk en trang til å fortelle henne at jeg trodde edderkoppen hadde havnet i nakken hennes og fortsatt nedover ryggen. Da fikk begge en trang til å dra tilbake til hotellet og dusje i glovarmt vann, og pappa fikk en trang til å riste oss tilbake til den nogenlunde rasjonelle verden ("jeg så at edderkoppen hoppa fra ansiktet hennes og opp i en busk. Jeg SÅ det"..særlig). Da fikk vi en trang til å be han holde kjeft.

Vi gikk som sagt masse gatelangs. Noen ganger befant vi oss i gater med butikker av ulikt slag. Noe som var ganske naturlig, siden vi ikke var i Volda. Jeg hadde store shoppingplaner, store. Jeg skulle finne litt av det jeg trengte, og masse av det jeg ikke trengte. Slik ble det ikke. Fant ikke noe her jeg. Og ikke her. Fant ikke noe der heller. Eller der. Oh, H og M..her fant jeg noe. Fantastisk. Et skikkelig scoop. Whatever. Noe av mangelen på shopping må tilskrives at vi var på familietur. Da må man helst gjøre noe alle liker. Men, det går greit det. For all del. Trøster meg med at jeg fant masse i Molde rett før jeg dro...jæddæ. Taxfree ble suksess da; mengder med røyk, sprit, sminke, parfyme, og godis.

Så spiste vi masse. Jeg spiste på indisk restaurant for eksempel, for første gang. Det var en fin opplevelse, jeg elsker tross alt indisk mat. Viser seg at jeg elsker det indiske folk (?) også, for servitøren var riktig så hyggelig med sin gebrokne engelsk. Fikk gratis dessert og greier. Smultbollegreier. De smakte overraskende nok ikke som alt annet vi hadde spist. Sannheten er nemlig at alt endte opp med å smake likt, fordi alt ble laget med det samme krydderet. Bra jeg elsker krydderet da.

En annen dag spiste vi på en annen plass vet dere, og da bestemte jeg meg for å bestille kyllingpai. Og rett etterpå kom jeg på; herregud, jeg har bestilt pai. I london. Hele Sweeny Todd-filmen begynte å spille inni hodet mitt. Alle sangene. Om paiene. I London. Men så bare; herregud. Slutt å tenk på det. Også gjorde jeg det. Men, så kom paien. Og paien så helt lik ut som paiene i filmen, HELT lik. Ikke slik som norsk pai uten ekle assosiasjoner da altså? Neivel. Derfor fortsatte jeg min indre kamp; Den er sikkert kjempegod. Knus den med gaffelen. Også gjorde jeg det. Også var den egentlig veldig god, men ble litt mindre god av at worst pies in Looondooon gikk på repeat inni hodet mitt.

Det var en sultestreik mot noe som hadde med Afganistan å gjøre på en plen midt i London. Det var et skilt der, hvor det stod at de var på den 28. dagen. "28 dager uten mat?" Jeg sa det faktisk høyt, med stemmen gjennomsyret av misstro. "De drikker sikkert mye da", svarte mamma. Jaja, men drikke er ikke mat, det er derfor man opererer med to forskjellige navn. Jeg var oppriktig sjokkert, jeg hadde aldri greid det. Etter den andre dagen hadde jeg begynt å tvilt på min egen mening, etter den tredje hadde jeg så smått skifta den, og etter den fjerde hadde jeg stappa trynet fult av junkfood. Så hadde jeg skyldt på min svake karakter, og sagt at slike kollektive tiltak ikke var noe for meg. Det var en hund der også, jeg håper den fikk mat da iallefall..

Sånn ellers; jeg har blitt brun og solbrent. Det klør og svir. Jeg er ikke flink nok med aloe vera. Takk for litt finvær, iallefall. Så har jeg snart lest ut Breaking dawn, den siste boka i min tidligere nevnte besettelse. Dette fastslår beyond reasonable doubt at jeg ikke har så mye liv. Men jeg koser meg likevel jeg, ja jøsses. Med pistasjeis osv. Og i mårra begynner bilturen mot Mo I Rana, skal i bryllupet til søskenbarnet mitt der. Gleder meg!:) Nå skal jeg legge meg, er så trøtt i øynene. Sikkert masse skrivefeil her, har vært bevisstløs mens jeg har skrevet. Forresten; sorry for alle og/å- feilene her i det siste, jeg har merket dem selv, og de irriterer meg en hel del. Jeg som pleide å håne alle andre som ikke greide å følge denne enkle gramatiske regelen. Vel, nå må jeg begynne å håne meg selv også. The irony.

Natta:)

Ferien er nesten like god som Phillern lizm

Lenge siden sist. Jeg har ingen unnskyldninger bortsett fra min nye Twilight-besettelse. Flaut og en smule tragisk, men jeg bryr meg ikke nevneverdig. Det er ikke lenge siden jeg ikke skjønte hva som var greia med vampyrer, og det er ikke lenge siden jeg sovna når jeg prøvde å se New Moon sammen med to entusiastiske venner, etter å ha fått streng beskjed om at håning av filmen ikke var lov på noen som helst måte. "Da kan jeg like godt velte meg over å sove" husker jeg at jeg tenkte, før jeg gjorde nettopp det. Det er ikke lenge siden jeg ikke ante hva hverken bøkene eller filmene handlet om, bortsett fra at de involverte både vampyrer og varulver. Jeg husker at jeg lo hånlig da jeg fikk vite det. Dumt av flere grunner; som den Harry Potter-entusiasten jeg er, burde jeg vite at fantasy ikke er above me. Jeg burde vite at jeg igrunnen liker virkelighetsflukt. Jeg burde også vite at jeg altfor ofte ender opp med å spise mine egne ord. Jeg begynner å elske det jeg hater - sanger, bøker, tv-serier osv. Kan være fordi jeg er lett påvirkelig, eller fordi jeg gir det meste flere sjanser.

Uansett; Nå har jeg snart lest både Twilight og New Moon, og jeg har sett alle filmene. På en og samme kveld. Jeg gjør ikke ting halvhjertet. Besettelsen begynte med mangel på lesestoff. Jeg fikk låne Twilight av Hilde, med lovnader om at den ikke var tunglest. Dette viste seg å være sant, den var så lettlest og bra skrevet at jeg ble sugd inn fra første side. Halvveis var jeg forelska i Edward, og irritert på Bellas konstante syting. Jeg var engasjert. Overengasjert. Jeg var klar over at jeg var i ferd med å bli fjortis, men det uroet meg ikke. Jeg har vært det før også jeg, med jevne mellomrom faktisk. Hver gang jeg har drukket meg full, for eksempel.

Ellers så har Solveig og samboer Mathias vært her i Kr.sund og hengt med meg i noen timer. Det var koselig, og ikke minst VARMT. Vi spilte halvseriøs scrabble på verandaen, og kjørte rundt på jakt etter is. Hvorfor er det så dårlig kuleis-tilgang i dagens samfunn? Jeg mener, da-a, det er jo mye bedre enn softis. Få opp øynene. Eventuelt smaksløkene. whatever. Og hva er det med dårlig service på Peppes? Man skal ikke sitte i en halvtime å vente for å få bestilt en jævla Peppis, uansett omstendigheter. Vi dreit i det, og gikk videre. Jakten sluttet på Mix. Vanlig is er godt det, hvis det er sånn det skal være! Solveig etterlot et brev her til meg før hun dro, med tegninger. Hå, hå, hå! Fantastisk når man får observere folks fantastiske kreativitet og tegneferdigheter up close. Håper jeg kommer meg til Trondheim på et helgebesøk snart, så jeg kan tegne ei tegning som skal henges opp til pynt på stua deres. Da snakker vi KUNST azz;)

I går vet dere, i går var jeg på roadtrip til Molde sammen med Ingvild og Hilde. Og vet dere hva? Det var en kjempesuksess. Å kjøre til Molde var piece of cake for oss, kanskje til og med direkte behagelig. Og herregud, så mye raskere det gikk enn å sitte på den jævla bussen. I går var det ikke mye "Molde rundt neste sving (nå da)?" nei. I går sa det bare swooshii (sure, why not), også var vi der. Og det selv om vi stoppa både for kaffe og røyk. Og man kan si mye om Moldensere, men klesutvalg har de! Lite parkeringsplasser, men nok klær. Jeg kjøpte ganske så mye fint, og er strålende fornøyd. Stemningen var upåklagelig under hele turen, tror alle kosa seg. Vi hadde store planer om å sende postkort derifra, vi var jo tross alt på tur lizm, men det glemte vi desverre fordi timene bare fløy forbi.

Jeg har vært alene hjemme ganske lenge nå, fordi mamma og pappa har bodd på hytta. Vel, nå er de tilbake fordi...vi drar til LONDON fredags morgen!!:) Jeg fikk altså viljen min, og det er få ting jeg liker bedre. Vi kjører til Oslo og Gardemoen natt til fredag. Kommer hjem igjen på mandag, altså blir vi ikke borte så lenge, men det holder for meg. Det gjelder bare å utnytte tiden man har der, og det skal gjøres gjennom blant annet shopping, restauranter, puber, musikaler og vandring gatelangs. Oh, som jeg gleder meg! Blir godt å komme litt bort fra Noreg. Håper trådløst nett kan oppdrives der, da skal jeg blogge litt underveis.

Nå skulle jeg egentlig ha pakka, men hallo, jeg gjør ikke slikt før jeg MÅ. Jeg røyker istedet. Oh, kaffe. Oh, tror Hilde kommer en tur. Oh, sandwich-is. Jeg elsker ferie!!! Håper alle har det like kjekt som meg.

PS; mammaen til Solveig; Har DU godt grokjøtt?:)

FLENG vettu!:)

Ja, nå har sola brutt igjennom det tykke laget med skyer her. Passer bra, siden jeg faktisk endte opp med å få B på eksamen *insert gledeshyl her*. Solas gjennombrudd har altså både en bokstavelig side og en metaforisk side. Alle eksamensresultatene skulle som sagt bli lagt ut i går, men det viste seg at bare noen ble det. Resten kom i dag, inkludert min. Synes i grunnen det var dårlig gjort og ikke holde fristen, og også at de skulle ventet med og lagt ut til alle karakterene var klare. Dagen i går ble et ventehelvete, og jeg måtte pine meg gjennom sjekking av karakter en rekke ganger. Ikke slik jeg ønsket det..

Men NÅ er jeg selvfølgelig glad som få kan være. Strever med å uttrykke det dog. Når jeg glana på meg selv i speilet i stad så jeg faktisk litt trist ut, og det stemmer jo ikke! Kan ha noe å gjøre med at jeg sovna kl. 05 og stod opp kl. 10. Jeg er egentlig in desperate need of sleep. Sikkert noen som synes det er teit at jeg var så engstelig for å stryke på eksamen, når jeg i realiteten gjorde det såpass bra. Sikkert noen som tenker at jeg er en typisk "jeg syter over at jeg sikkert ikke gjorde det godt nok, selv om jeg selvfølgelig vet at jeg absolutt gjorde det" - person. Vel, det er feil. Jeg tror som regel det verste, jeg er bare sånn. Jeg hater å skuffe meg selv og andre, så jeg stålsetter. En rimelig mislykket akademisk karriere de siste årene må ta mye av skylda for deeet. Og det er faktisk sånn at det er vanskelig å vite hvordan det har gått, iallefall hvis man har tippet på litt sammenhenger her og der, og også skrevet det man tror, men ikke er helt sikker på. Da kan det i grunnen gå begge veier. Heldigvis gikk det den rette veien for meg, og det er en sinnssyk god følelse. Nå føler jeg at trenden har snudd, og at jeg muligens har funnet noe jeg er god på;) B er faktisk den beste karakteren jeg har fått etter videregående. Jeg er forresten også glad for at så mange i klassen gjorde det bra. Bare 9 som strøyk, til sammenligning med over 30 på juleeksamen (!).

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal feire. Jeg tenker litt i banen fanta, røyk og Twilight ute på verandaen. Nå forsvant sola (i bokstavelig betydning selvfølgelig), men skitt au. Varmt likevel. Så tenker jeg også litt på å sove ut. Hadde unektelig vært deilig å våkna opp fresh og uthvilt til Hilde kommer en tur innom etter jobb. Ikke kjekt å sitte og gjespe oppi trynet til folk. Hilde var her i går også hun, og det var koselig som alltid. Vi så tv, drakk kaffe, leste blader og lagde middag - tok det bare helt med ro. Jeg elsker når man bare kan gjøre det, når det ikke er et konstant press på at man absolutt MÅ finne på noe:) Så tenker jeg ganske mye på å dusje, ha på meg One piecen og legge meg på sofaen - jeg tror det er den som vinner!

Vel, kos dere videre alle sammen! I know I will. Livet er herlig, ja faktisk helt FLENG - som vi sier i den veldig interne delen av kretsen. Gleder meg forresten til Bestemor kommer opp med skinkepai til meg, for jeg lukter den nemlig allerede:) Faen, jeg mister kontrollen over tunga mi når jeg er konsentrert. Den henger litt ut mellom leppene, Camilla har helt rett. LOVES IT!:D Hvem vil ha klem? *Gir en til alle jeg liker*

Awaiting the verdict

Aaaargh! Klokka er 12.26 og jeg er våken. Det var IKKE plana da jeg la meg i går, og konklusjonen blir at denne dagen har gått til helvete allerede. Jeg skulle sove til 16.01 jeg, sånn at eksamenskarakteren med hundre prosent sikkerhet hadde nådd frem til studentweben min. Nå må jeg i steden sitte og vente. Jeg orker ikke sjekke enda, for det første man kommer til når man trykker seg inn på "resultater" er de gyldige resultatene (de eksamenene man stod på). Hvis eksamenen ikke befinner seg der, kan det være av to grunner; 1. resultatet ikke er lagt ut enda, 2. man STRØYK, GRUSA I ASFALTEN, DREIT SEG UT! Tanken på å gjennomgå ritualet med å trykke seg videre inn på alle resultatene ( også de eksamenene man strøyk på) for å sjekke grunnen flere ganger, frister ikke. Hver eneste gang ville det føltes som et livsdefinerende øyeblikk, og kvalmen ville bare vokst seg større og større. Til slutt ville jeg sittet der med oppkast i kjeften, og alle vet at jeg hater oppkast. På lik linje med melk. Noen vil kanskje si at oppkast overgår melk når det kommer til hatbarhet (fantastisk "ord"), men det har seg slik at melk ofte fører til at jeg kaster opp, så melk og oppkast går for meg hånd i hånd som et par kvalme, "go and die" venner. Kjedelig å lese det evige eksamensgnålet mitt sikkert, meeen jeg må gjøre NOE for å få tiden til å gå.

Jeg kom i min frustrasjon over tidlig oppvåkning på at jeg kunne slå ihjel tid sammen med Ellen Degeneres fra 12.15 til 13. Vel, det kunne jeg IKKE. Tv2 har tydeligvis byttet det ut med Judging Amy! Æsj. Er det obligatorisk å sende kjedelige serier på "sommerstid"? MTV for eksempel; "Roomraiders"maraton for faen! Så litt på det i forrige uke, som den jævla hykleren jeg er, og da var det en fyr som brukte en pinsett fra "tha spy kit" for å undersøke trusene til ei jente. Han ville ikke ta direkte på dem, mente det var uhygenisk. Men så rett etterpå vet dere, LUKTET han på dem, krøllet dem sammen med handa og stappet dem i baklomma. Ikke bare jeg som er hyklerisk tydeligvis. Men tilbake til poenget; Judging Amy er ikke kos. Eneste målet er å gni inn i trynet til folk at Amy trålet seg gjennom en lang og tung utdannelse, for så å komme ut på toppen. Man trenger utdannelse og man trenger å gjøre det bra, det er det som er showets ultimate moral. Det er iallefall det jeg tolker det som, og jeg kan være åpen for å innse at det er på grunn av dagens sårbare tilstand. Ellen Degeneres show derimot, gir meg troa på at utdannelse egentlig ikke er så viktig. Man trenger ikke å ha gått mange år på skole for å være morsom på tv. Alt man trenger er sans for humor, utømmelig utstråling og høy stemme. Hallo? DING, DING, DING; thats me! Helt uten kvalifiserende papirer fra Høgskolen i Volda Molda faktisk (nevnte jeg kvalmende god selvtillit? Man kommer ingen vei i Hollywood uten det..). Memo to self; du må ikke tøyse for mye Helge, folk kan tro du er skikkelig ekkel! Ah, well..

Nå skal jeg drikke kaffe. Ja, jeg har faktisk et liv. Det består av å drikke kaffe og spise smultringer. Noen ganger leser jeg ei bok, selv om det strider mot mitt prinsipp om og ikke lese mer på ti år. I dag reiser mamma og pappa på hytta, og Camilla dro til familien sin på Smøla i går. Jeg blir derfor alene hjemme. Kom gjerne å besøk meg. Jeg holder til i det venstre hjørnet på det største badet. Der leker jeg med en plastikkand og nynner etter "It´s my life", mens jeg prøver å gjette "lyden av Norge" så jeg kommer meg til New York. SLUTT nå Hege! Har sjelden opplevd meg selv så dryg som jeg er akkurat nå faktisk.

Masse om lite

Nå er det altfor lenge siden jeg har skrevet et, at best, middels interessant innlegg på denne bloggen. Det skal jeg nå gjøre noe med, selv om blogglysten er så og si fraværende. Grunn; jeg sitter her uttørka og jævlig etter gårsdagens ukritiske alkoholinntak. One piecen er på, som seg hør og bør, og jeg har gammel mascara gnidd nedover kinnene. Håret er satt opp i en ball som ligner på et reir laget av en spurv på speed, og jeg har ikke dusjet. Til tross for at jeg stod opp, wait for it, 04.15, fordi ganen min lengtet etter isbiter og en og en halv liter vann. Jeg sovna igjen 06.30 etter å ha sett, wait for it, to episoder av danske "unge mødre", og sjekka facebook og diverse blogger en rekke ganger. Det siste jeg husker før jeg sovna igjen, var at jeg tenkte at jeg aldri hadde vært så våken og opplagt i hele mitt liv. Våkna igjen klokka ni, av ei mor som stod over meg og insisterte på at jeg burde få meg mer søvn en annen plass (sa jeg at jeg sov på sofaen? Nærmest mulig vannskilden). Vel, det gjorde jeg ikke. Siden har jeg sittet her som en zoombie, planlagt utenlandsferien jeg aldri kommer til å dra på, og SPIST. Vi var på Sivert Høyem konsert i går, der det positive med å sitte i rullestol igjen ble krystallklart; vi satt under presenning, hevet over folkemengden. Så derfor hele scena. Trenger man å sitte under en presenning når man er på sommerfestival, tenker du? Ja, det gjør man, for stiv kuling og sidelengs-regn er like jævlig på sommeren som på høsten. Jeg hadde en finfin opplevelse der jeg satt. Den ble selvfølgelig hevet av at konsertfølget mitt hadde med seg stratos, som de spiste med vekselsvis psykotiske og sensuelle fakter, selvfølgelig i håp om og på en eller annen måte fange den syngende nordlendingens oppmerksomhet. For min del ble det veldig viktig å få Sivert til å føle seg velkommen og elsket - dette prøvde jeg å oppnå gjennom overstadig roping (Sivert, Sivert, Sivert!), og klapping til jeg ble sår og blodrød i hendene. Under presenningen vår hadde vi det forresten også morsomt med å kommentere hvor mye tynnkledde personer kom til å fryse. Det er i følge Topp ett av ti tegn på at man har blitt voksen.

I kveld braker det løs igjen. Da skal vi nemlig se Talgøenga Blueslag, hvor min kjære far er bassist, spille konsert. Heldigvis er den innendørs. Jo, jeg likte presenninga godt jeg, men den beskyttet ikke mot vind og ufrivillig sidesveis. Blir ikke så mye drikke i kveld kjenner jeg, men noen glass må man få ned. Blir nok goood stemning.

Ellers har jeg siden sist blogging; dratt hjem (etter en helvetes nedvask fra helvete), vært på koselig finne- sæ- shæl hyttetur med Hilde og Camilla (fargelegging, synging, stand up, poesi, spising, ødelagt døgnrytme, Batnfjorden), og kjørt rundt i byen på desperat leting etter noe mer enn det som faktisk befinner seg her. Jeg har også, noget på etterskudd, begynt å lese Twilight-bøkene. Framover blir det mer avslapning, med innslag av en tur hit og dit - hvis man står på eksamen.

Apropos eksamen; jeg fikk vite at bare 3 av 30 (!) stod på andre forsøk juleeksamen, som de hadde nå i mai. Jeg er sjokkert, og lurer på om det er nå skolen skal ta et hint og gjøre om på eksamensordningen, i stedet for å insistere på at så og si alle elevene leser altfor lite. Jeg nekter å tro at ingenting er galt med selve eksamen når 27 elever ender opp med å stryke. Jeg blir selvfølgelig ekstra nervøs for min egen våreksamen, når det er sånn det skal være! Sensurfristen er 28. juni, altså mandag, og det er forferdelig å vente på karakteren. Mamma sier at jeg ikke må ta sorgene på forskudd, men som jeg svarte med; "Som det rasjonelle mennesket jeg er, må jeg få lov til å ta med alle muligheter i vurderingen". Håper neste blogginnlegg (post-eksamenskarakter) blir skrevet i lykkerus, og ikke nede fra et svart hull.

Nå kom sola fram her, etter et seks år langt fravær, så jeg tar det som et godt tegn:)

Jeg vil gratulere Hilde med lappen (nå er du et voksent menneske), og Solveig med tatovering (nå er du et modig menneske). Jeg tenker seriøst på å tatovere Spongbob/boob på ræva altså, bare så jeg kommer over kneika jeg også. Da blir nok veien åpen for å tatovere et cheesy "why would she do that to herself" ordtak på håndleddet, som minner meg på å fortsette og kjempe the fight called life. Vel, nå babler jeg..igjen.

Er vel på tide å dusje, skifte klær, og psyke seg opp til et nytt møte med alkoholen. Men først skal jeg røyke, utvilsomt. Aller først kan jeg informere om at jeg ikke setter pris på å finne edderkopper på størrelse med vaskebjørner i dusjen. Selv om jeg, som det rasjonelle mennesket jeg er, vet at jeg utvilsomt har makten, med et dusjhode i hånden og X-antall kilo mer fordelt på kroppen, skremmer det meg til døde og får meg å hulkgrine...

Snakkes:)

Nytt design og mangel på motivasjon

Ja, da har jeg fått nytt design. Vet ikke helt hva jeg synes, men jeg gadd ikke sitte å fikle med det mer. Den er behagelig, eller hva? Jeg er ikke sikker, men jeg liker grønn. Og blå. Men nå ble det altså grønn.

Jeg er på god vei mot å ødelegge døgnrytmen min. Gi meg ei uke til, og jeg legger meg klokka 05 og står opp klokka 16. Jaja, er det ikke det ferie handler om? Iallefall når det regner. Nå merker jeg at jeg motsier meg selv litt, for jeg elsker jo sommerregnet, og det er mildt som bare det. Jeg sliter med vaske, rydde og pakke - motivasjonen. Som alltid. Bare for å illustrere hvor mye jeg hater slik tidsoppslukende aktivitet, kan jeg fortelle at jeg var i ferd med å inngå en rimelig sweet deal med Camilla i går; hun skulle vaske ned rommet mitt, hvis jeg leste hundre sider pensum for henne, og skreiv notater. Jeg var klar som et egg, men så kom vi på at det var umulig å lese hundre sider pensum hver i samme bok, på samme tid. Drit altså! Nå må jeg vaske selv, og livet er ikke fantastisk.

Jeg må jo begynne snart, og jeg vet med meg selv at når jeg først kommer igang så går det så det suser. Det har faktisk også, ved et par anledninger, hent seg at jeg har....kost meg(!). Jeg har satt på fjortispop, sunget med og nærmest blitt besatt av å fjerne alle bakterier. Timene har fløyet forbi, og etterpå har jeg følt at jeg har gjort noe virkelig meningsfylt. Det er jo godt når man har det rent og ryddig rundt seg. Det er akkurat som hodet blir ryddig i samme slengen. Meeen, så var det altså å komme over den jævla kneika da, og sette i gang. Jeg er et utsettelsesmenneske - på alle plan her i livet. Jeg gjør det som kreves, men bare når jeg absolutt ikke kan utsette det noe lenger. Jeg venter vel til imårra tenker jeg...

Jeg gleder meg sånn til hyttetur med Camilla og Hilde neste helg! Vi skal ha det koseligere enn småbarn på julaften. Vi skal også ha det gøy med frasen "æ kjenne far din" (klassisk Kristiansund). Jeg kjenner det ikke må bli så lenge til jeg inntar alkoholholdig drikke heller, er så altfor lenge siden jeg har vært full og uforskamma. Har faktisk ikke drukket siden min tidligere nevnte fjortisfyll, og det er nå på tide å komme seg videre fra den.

Nå skal jeg....jeg aner ikke. Jeg vet det er som å banne i kirka å si dette, siden jeg sitter i ei leilighet der resten av beboerne enda styrtleser til siste eksamen, men jeg kjeder meg. Jeg har glemt hva man gjør på når man kan velge helt selv. Jeg har skrevet brev da, det har jeg. Og drukket masse te. Egentlig så vil jeg på "Det grønne treet" og spille Scrabble nå, men det er vel ingen som har tid til meg. Stakkars meg lizm! Jeg krever igrunnen at samboerne mine prioriterer meg foran kognitive teorier om barns utvikling! Uansett; jeg henta pakken min fra Topshop. Det meste var stygt, men ikke stygt nok. Det visste jeg igrunnen allerede rett før jeg bestilte det, men jeg lot nysgjerrigheten ta overhånd. Tenk hvis det var så stygt at det ble kult, lizm? Vel, så stygt var det desverre ikke. Jeg kjøpte meg Yatziøredobber, cuz I´m Yatzigirl, men de ser helt forjævlig ut på. Fin på brettet, men det hjelper lite. De står veldig ut, man kan se det tydelig forfra. Jeg går med dem likevel, av to grunner; 1. Jeg elsker virkelig Yatzi, 2. Jeg liker å ha noe (mer) å le av når jeg ser meg i speilet. Gleden må man skape selv, det har jeg virkelig lært meg etter to år i Volda:)

Jeg vil bli rik. Kvalmt rik. 400 mill. rik. Tenk alt jeg kunne kjøpt meg, og alt jeg kunne gjort, da! It´s all about me, me, me. Det er lov å drømme, og det er lov å marry ritch. NÅ skal jeg gi meg, for dette fører ingen vei. Nå skal jeg...jeg vet fortsatt ikke. Høre på radio kanskje? Bare synd det er en sekundæraktivitet som helt enkelt kan kombineres med andre ting. Jeg kan kombinere det meeed oppvask. Ja! Jeg må forresten meddele noe oppsiktsvekkende; under eksamensperioden ble det å vaske opp som en slags terapi for meg (!). Ha på såpe, skrubb, skyll. Ha på såpe, skrubb, skyll. Jeg slapp å tenke på noe annet. Jeg ble en maskin....en vaskemaskin! Var nesten så jeg grisa til unødvendig masse bestikk med vilje, for å sikre iallefall en halvtime foran vasken - my free sone. Bestikk ble favorittingen min å vaske opp, iallefall hvis det var nugattigris på dem, for det tok ekstra lang tid. Jeg blottlegger virkelig sjela mi her på bloggen altså.

Snakkes!:)

Frysevarer

I dag dro vi på butikken. Vi skulle, I quote; "storhandle", for vi hadde ingenting å ha på skiva. ikke hadde vi skive heller forresten. Eller jo, men jeg nekter å knekke jeksler for å få i meg mitt daglige brød. Uansett; vi skulle storhandle, til tross for at alle forlater Volda innen onsdag, og til tross for at vi har fryseren stappfull med mat vi aldri har hatt noen intensjoner om å spise. Vi kom på dette underveis, og begrenset oss til to frysevarer; brød og pommes frites. Jeg var i utgangspunktet stolt og kry fordi at vi ikke hadde kjøpt noe som skulle fryses i det hele tatt, men det viste seg altså at et par ting hadde lurt seg med likevel. Jeg synes uansett jeg burde fått en pris for måteholdet, for jeg har et seriøst fryseproblem. Mulig jeg ble smitta etter et års samboerskap med Ingvild. Det blir dog ikke helt det samme, for mens jeg fikk inntrykk av at Ingvild i aller høyeste grad også var flink til å tine opp, er jeg bare flink til å fryse ned. Siden vi har en veldig liten fryser greier jeg å holde problemet mitt nogenlunde i sjakk, men det kan komme en dag der jeg får mitt eget fryseROM *grøsser av tanken på konsekvensene*.

Men, ja; Vi ble altså enig om at vi måtte prioritere å spise opp de to kiloene med kylling, de fire kiloene med grønnsaker, og de fem kiloene med karbonadekaker som allerede var handlet inn sometime around februar/mars. Jeg har forresten fått totalt dilla på ost og kjeks (med drue eller eple on top), så det passa jeg på å kjøpe med. Jeg skulle til å kjøpe en herlig brieost, men ombestemte meg da jeg så at den bestod av 60 prosent fett. Ingen skal si at jeg ikke er sunn, jeg valgte vanlig Norvegia i steden for lizm.

Jeg dro med meg Camilla ut for å ta en røyk når det styrtregnet i dag. "Kom, kom det regner!" sa jeg, og Camilla lystret. Både jeg og hun ble sittende å stirre fasinert på regnet som fosset rett ned med enorm kraft, og Camilla trodde aldri hun hadde sett så mye regn. "Vær så god" sa jeg, og refererte til gaven jeg nettopp hadde skjenket henne. "Hysj, jeg er i opplevelsesfasen" svarte hun, og refererte til pedagogikkpensumet sitt. Jeg elsker sommerregnet! Det er fantastisk herlig!:) Visste dere forresten at noen fugler ser prestisje i det å kvitre i et strekk? Fugler som kvitrer uten pause får respekt fra andre fugler. Hvis fuglene tar seg ei pause i kvitringa, blir de sett ned på. Man lærer masse av å bo med førskolestudenter! (mulig jeg har blitt rundlurt dog).

Nei, djisez...GOD NATT.

Ferie?

Nå sitter jeg her, og sitter her. Eksamen var over i går, og jeg føler meg merkelig tom og apatisk. Det er så rart, etter å ha brukt de siste ukene på intens studering, å plutselig sitte her og ikke ha noe å gjøre. Jeg har sommerferie. Jeg har sommerferie. Jeg har sommerferie. Nei, det går ikke inn. Jeg føler det er noe jeg må gjøre. Jeg hadde en god følelse gjennom hele eksamen i går, og var helt sikker på å stå når jeg gikk derifra. Nå har jeg blitt mer usikker, selvfølgelig. Det blir alltid sånn med meg når jeg har fått oppgaven på avstand, og egentlig glemt hva jeg har skrevet. Det er akkurat som om tvilen kommer som et skjold mot eventuell skuffelse. Jeg vil ikke få stryken i trynet hvis den kommer, jeg vil ha stryken som en mulighet. Og det er slitsomt! Men, jeg skal greie å legge den ekle følelsen fra meg, for svaret får jeg jo ikke før rundt 28 juni uansett. Og det er ingenting jeg kan gjøre, bare vente. Det er tortur, jeg orker ikke mer "hvis at, om og kanskje". Jeg vil vite det NÅ (ja, jeg synes sensorene skulle retta alt samme dag, det er mye mer humant - om ikke for dem, så for oss).

Jeg fikk en brå og lite velkommen oppvekking litt for tidlig i dag. Vaktmesteren hadde låst seg inn i leiligheta og stod å hamra på døra mi. Vi hadde en "veldig givende" samtale gjennom den, og han trodde sikkert det var en mann han konverserte med, for det hørtes (faen) ikke verre ut!

Har hatt en veldig koselig dag i dag da. Annbjørg, Jenny og Trine fra klassen har vært her på besøk, og den snille kjæresten til Jenny har til og med skifta til sommerdekk på bilen min - ja, nå har det endelig blitt gjort, tre måneder på overtid lizm:) Etterpå tok Jenny og jeg oss en kjøretur til Ørsta, og der kjøpte vi kebab som vi spiste i bilen. Vi liker å kjøre rundt i bilen min, mens vi spiser, prater og røyker. Bilen har blitt til en mobil kafé. I mårra skal jeg slappe av sammen med Anne Berit hele dagen - på tide å tilbringe litt kvalitetstid sammen nå som vi ikke er så travle lenger. Blir en liten tur til Ørsta da også, skal hente en madrass eller no. Så MÅ jeg på postkontoret, for jeg har en pakke fra topshop der, som veldig snart har ventet på meg i to uker (!). Skammelig. På søndagen kommer mamma og henter bilen og alt jeg skal ta med meg hjem til sommeren. Hun er selvfølgelig veldig letta over at jeg endelig har skifta dekk. Gleder meg til å komme hjem jeg, selv om det ikke er så lenge siden sist. Også blir det kjempekoz med hyttetur og tull og fjas. Godt at alt i livet ikke er like seriøst som sosionompensum!

God natt alle sammen, nå skal jeg soooove.

Jeg har sommerferie. Jeg har sommerferie....ja, nå begynner det faktisk å synke inn her:)

I don`t care:)

"siden jeg skal sminke meg nå, passer det fint å blogge". Av en eller annen grunn trodde jeg det gikk helt fint å kombinere blogging og sminking. Jeg logget meg til og med inn og gjorde meg klar til å skrive. Det var ikke før jeg løftet speilet opp med den ene hånda, og maskaraen med den andre, at jeg innså at jeg ikke hadde noen hender igjen til å blogge. Jeg vet ikke helt hva det sier om meg. Mascaraen er dust forresten. Ja, den er opprinnelig den beste på markedet, men det hjelper lite når den bestemmer seg for å tørke inn etter tre uker. Ja, jeg er tilbøyelig til å innse at det er min feil fordi jeg ikke har skrudd den ordentlig igjen. Uansett; surt som et helvete, og ikke mindre forjævlig! Klumper er jo selvfølgelig et sørgelig resultat av dette her, store klumper. Jeg prøver å si til meg selv at klumper egentlig ikke er så ille, at de bare vises på nært hold osv. Men, who am I kidding? Jeg ser ut som en fjortiz som har snubla ti ganger i sminkeskrinet.

Grunnen til at jeg har blogg er en gåte. Jeg har aldri noe interessant å fortelle, og jeg høres ofte ut som ei bitter hurpe i skriftlig form. jaja. Hvorfor jeg har sminka meg? Fordi jeg har en dinnerdate på Treet, sammen med de jeg deler husrom med. For første gang på lenge skal jeg se offentligheten i øynene, med klumpete mascara og gjengrodde bryn. Jeg begynte å nappe ganske mye på det ene i stad, men fant ut at jeg faktisk ikke gadd mer. Ta det med ro, jeg kan forsikre om at de er så gjengrodde at det ikke vises i det hele tatt at jeg har tukla med det ene...

Lenge siden sist blogging. Det skal være unødvendig å si at det er fordi jeg har brukt tiden min på å lese inn notater på lydbånd, og grine i telefonen til mamma. Akkurat nå er jeg rimelig apatisk til hele greia, skulle tro jeg har tatt noen medisiner. Det har jeg ikke. Kanskje kroppen min har begynt å produsere dem selv? Nå har jeg en så sterk "drit og dra" - innstilling at jeg faktisk er litt engstelig for at jeg ikke skal gidde å skrive rett svar på eksamen, selv om jeg vet det. Time will show.

Om to uker sitter jeg på hytta sammen med Hilde og Camilla:) Om ei uke er det en dag til jeg skal hjem til Kr:) Om to dager er jeg ferdig med eksamen:) Om under et døgn kommer Marit tilbake til Volda:). Å bruke smiley i tekst ser helt jævlig ut, men det er en fin måte å uttrykke følelse på.

gaaaad, jeg er ensom! Godt å ha bloggen da:))))))

Æ vilj ikkje!!

åwwwh, nå er jeg lei! Det har bestemt seg for å bli sommer i Volda nå - selvfølgelig. Folk griller, sitter og soler seg, drikker øl og sikkert masse annet kult. Joda, det finnes andre folk enn meg som er midt oppi eksamenshelvete enda, men det finnes også folk som har tatt sommerferie. Dette skryter de av på facebook og i diverse andre fora, og det får naturlig nok meg til å spy. Jeg har ikke fysisk spydd enda, men one of these days people, one of these days...

Jeg har jojo-psyke for tiden. Den ene dagen er jeg superduperfantastisk pesimistisk, og den neste er jeg superduperfantastisk positiv(!!). I går for eksempel, I quote my self; "Jeg skulle virkelig ønske eksamen var i morgen, så ble man ferdig med det. Jeg er hundre prosent sikker på at jeg hadde greid å stå. Jeg føler jeg kan ganske mye om alt". Fordi jeg fikk det for meg at jeg nærmest var helt utlært, dro jeg på kafe og restaurant. Jeg var borte i fem timer, og leste ikke i det hele tatt når jeg først kom hjem. Jeg mener, selvgod much? Hvor fikk jeg disse tankene fra? Er jeg mer hjerneskada enn det som er dokumentert? Needless to say så er jeg i dag superduperfantastisk negativ. For her er realiteten lizm; jeg kan ikke slutte å lese nå, jeg kan ikke late som om jeg er smart på eksamen. Det holder ikke å lese Vg, som en foreleser så fint sa det. Jeg føler bare at jeg ikke greier å lese mer, hvis noen kan sette seg inn i den følelsen. Hjernen er full, mest av pensum, men også av tanker om at dette går rett til helvete. Ja, jeg vet at det er en destruktiv tankegang, men trøster meg med at i morgen tror jeg sikkert at jeg kan greie å få en A...

Må jo slenge på, som et svakt lysglimt i enden av tunnelen, at jeg så ei marihøne i dag. Jeg snakka om det i går at hvis jeg så ei marihøne så kom jeg til å stå på eksamen (jeg har magisk tenkning jeg også - akkurat som små barn). Vel, i dag så jeg ei. Og vi vet jo alle at det betyr lykke(?). Jeg ble litt usikker på om man må holde marihøna for at det skal bety lykke, så jeg prøvde å få den til å klatre opp på fingeren min. Ikke faen om den ville. Så nå er jeg veldig usikker på om lykke faktisk kommer min vei, eller om jeg skal ta marihønas tydelige avvisning som et tegn på at lykke absolutt IKKE kommer min vei. Hm..FML.

Trenger kaffe NÅ. Pluss klisterhjerne.

Samtaler fra virkeligheten

1. Camilla ser på meg lenge. Etterhvert kommer en rynke fram mellom øynene, for å slå fast at hun er forvirret og undrende. Jeg har opplevd dette mange ganger før, og føler det er på tide å reagere;

Camilla; "blør du?"

Hege; "æ veit ikkje"

Camilla; "du e rød på halsn. Hmm. *rynke bryn, rynke bryn*

(utdrag fra tidligere samtaler av denne typen; "Du har nå svart mellom tennern. hm", "du har svarte prikka i tryne. Hm.", "du må puss næsa snart. Hm").

Hege; "Frown face! Ailt du gjør e å she på mæ å rynk brynan. Du skjer på mæ som om æ skulla vært et abstrakt kunstverk som du desperat prøve å finn ei meining me!"

2. Camilla drøfter nok en gang passende kallenavn til meg;

Camilla; "paddefjæs! Det ska æ bynn å kaill dæ!"

Camilla; "turd face!"

Hege; "hmm. Det betyr ikkje padde"

Camilla; "Jo"

Hege; "Nei, det e nå ainna, men æ huske ikkje ka"

Camilla; "Hm. det e ein forkortelse for turtle (skildpadde), det e det det e"

Hege; "ein forkortelse som du har laga shøl ja"

Camilla; "Nei"

Hege; "No stikk æ på dass...betyr ikkje turd dritt forræstn?"

Camilla; "Hehehe! Men det e nå einda bedre. Turd face!"

Her på myrane koser vi oss, og kobler av med veldig mange slike usaklige samtaler:)

Heges forebyggende tiltak mot eksamensstryk

- Inntak av trantabletter

- Inntak av multivitamintabletter

- Inntak av "få økt energi"tabletter

- Inntak av næringsrik mat og frukt

- Godteriforbud

- Økt intensivering av kaffedrikking for å stay allert

- Sørge for god hygiene, og gjennom det få økt velvære

- sist men ikke minst; LESING og illusjon om at jeg finner alt kjempeinteressant!

Nå blogger jeg på dagen gitt. Skulle gjerne sagt at det var fordi jeg stod opp skammelig tidlig i dag, men den gang ei. Jeg slo av vekkeklokka 10.00, to timer etter at den først begynte å ringe. Jeg har fått lest masse da, har faktisk ødelagt begge kompendiene mine (så ivrig er jeg). Ark overalt. Jeg har vanskelig for å se ting som står i kompendier som relevant pensum, nettopp fordi det bare er ark. Bøker blir mer håndfast og mer viktig på en måte. Jeg vet at det overhode ikke finnes noe logikk i denne tankegangen, men den er der unektelig likevel.

Jeg skjelver faktisk litt nå, og jeg er kvalm. På innpakningen til "få økt energi"tablettene mine stod det at man kunne ta to om dagen, men det ble ikke informert om disse kunne tas samtidig. Jeg tok dem samtidig, og vet ikke om det er noe av grunnen til mitt nå susete hode. Kan like gjerne være at at jeg har drukket fire kopper kaffe. Jeg føler meg unektelig veldig rar. Men, jeg er oppspilt og energifull non the less, det er jeg virkelig!

Den største edderkoppen jeg noensinne har sett i virkeligheten har slått opp leir på vinduet mitt. Jeg prater litt vennlig med den flere ganger om dagen, og føler meg hyklerisk. For lite vet den om at hvis glasset ikke hadde skilt oss, hadde jeg hyla som en stukken gris, grått hysterisk og fått noen til å drepe den. Jeg legger dog ikke skjul på at jeg helst skulle sett at den flytta seg til en annen plass ovenfor den, så jeg kunne ha lufta litt med jevne mellomrom lizm.

Vel, vel..back to tha books.

Det hjelper å se lyst på livet (sitat; mamma)

Nå er klokka 00.02. Nå for tiden har jeg ikke samvittighet til å verken blogge eller drive generell internettdank på dagtid. Etter litt refleksjon har jeg kommet fram til at det egentlig ikke er bedre å bedrive det på natterstid heller, selv om jeg hvis jeg ikke skulle gjort det hadde sovet (ikke lest pensum). For jo senere jeg legger meg, jo senere står jeg opp. I dag sov jeg to timer på overtid, med en høy vekkelyd som gikk av hvert femte minutt. Det er få ting jeg liker bedre enn å våkne for så å sovne igjen. Dermed mister jeg dyrebar lesetid i tidlige morgentimer. Camilla påpekte at det ikke gjør noe at jeg sover til 12.00 så lenge jeg leser til senere på kvelden. Men som sagt leser jeg ikke på kvelden, jeg blogger. Derfor er jeg redd for at jeg skal komme inn i en ond sirkel der jeg daglig mister tre-fire timer dyrebar studietid. Noen som henger med? Ikke jeg iallefall. Jeg ser dobbelt og har tankene på de forskjellige stadiene i en krisereaksjon..

Leste nettopp bloggen til Berit, og ser at hun også sliter med tanker av typen; "hva hvis de fire minuttene jeg brukte til å gå på do gjør at jeg stryker på eksamen?". I går satt jeg ute i sola ganske lenge og skravlet med noen fra klassen, jeg spiste til og med softis. Tenk å kose seg på den måten, fy meg! Mens jeg kosa meg på det verste dukket tanker som dette opp; "Du koser deg nå ja, men dette får du SVI for på eksamensdagen. Er softis og trivielt snakk virkelig verdt det?". Og i dag fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg måtte på butikken. Jeg vil også heller sitte på DOMMEDAGEN og tenke at "dette greide du fint fordi du fokuserte fult og helt på lesing, og nedprioriterte dogåing og softis". At pauser faktisk er nødvendig gidder jeg ikke ta stilling til. Har man ikke tid så har man ikke tid, nemlig! (blogging har jeg dog tydeligvis tid til..)

I dag har vi vaska one piecene. Min er dryppende våt fordi vaskemaskina tydeligvis glemte en sentral del av arbeidsprosessen, og jeg vil beregne at det tar to-tre dager før jeg får brukt den igjen. Vel, det er bare å instille seg mentalt.

Nå skal jeg legge meg. I morgen er det to uker til siste puggedag(!)

Jeg vil ha en blå ballong

En med hatt og nese på

Jeg vil ha en blå ballong

.....og den skal være.....blå (??)

Tikk, tikk, tikk BOM!

Livet mitt er ikke tipp topp lollypop for tiden. One piecen min har blitt grovmøkkete, og jeg lukter litt. Til tross for at jeg dusja i går, jeg er ikke verre. Men, sånn blir det når man er under sterkt psykisk stress, og faktisk begynner å svette av alle de forferdelige tankene som til stadighet dukker opp. Kill me. Nei, det mener jeg ikke. Når jeg er 40 og enda ikke har greid å få en tålelig bra ståkarakter på høgskolenivå, SÅ kan du utføre prosjekt "utrydd Hege, hun har ingenting her og gjøre". Men, jeg gir meg ikke riktig enda. Det store målet mitt er selvfølgelig å bevege meg framover her i livet. Hvis jeg kunne valgt ville jeg heller bevegd meg bakover, men det er visst ikke akseptert med mindre man er overstadig deprimert og trenger at noen tar fult og helt ansvar for en periode. Dette kalles regressjon har jeg lært av psykologilæreren min. Da blir man plutselig veldig barnslig igjen, man blir akkurat som et barn. Når nevnte psykologilærer skulle gi et konkret eksempel på dette, nevnte han russetiden.

Hadde siste skoledag i dag, men jeg griner av tanken. Ikke fordi jeg hverken er overivrig når det kommer til forelesninger i klasserom som mangler både merkbart luftanlegg og vinduer, eller fordi jeg elsker følelsen av å ikke skrive fort nok for hånd. MEN fordi det tilsvarer at det veldig snart er kun to uker til eksamen (!). I ren panikk kjøpte jeg i dag "Memo - den enkleste veien til bedre hukommelse". Dama bak disken lo, og skjønte hva som var på gang. Sikkert mye fordi jeg i går kjøpte to pensumbøker jeg helt hadde "glemt", uttrykte glede for at det var ti prosent avslag på dem, og slengte på at det helt tydelig lønner seg å kjøpe bøkene sine to uker før eksamen. Hun poengterte at da måtte jeg lese fort, noe jeg selvfølgelig vet. Og i dag sa hun at nå fikk jeg nok mye bedre hukommelse, etter at hun lo. Og det har jeg fått. Jeg kan nå for eksempel all kritikken av New Public Management; privatisering, for stor fokus på effektivitet, resultatmålinger, forskjeller mellom folk, kontrakter framfor samarbeid, innsparinger fra statens side, desentralisering, og mer byråkrati. Nei, jeg juksa ikke. Boka er fantastisk. Hva Public Management er, vet jeg for så vidt ikke...(JOOODA mamma:)

Jeg har sett på gamle eksamensoppgaver, og det skulle jeg ikke gjort. 1. Fordi jeg innså at ordet "avvik" blir brukt så mye i dagligtalen at jeg egentlig ikke vet hva det betyr. 2. Fordi jeg vet at vi ikke får noen av dem likevel, så gjør det meg egentlig smartere til eksamen? Nei. 3. Fordi jeg fikk fullstendig panikk over at jeg er så ignorant. 4. Jeg har svettet konstant siden. Om natta kaster jeg meg rundt og rundt, og svetter. Greit nok at det går an å ta eksamen på nytt den femte august, men where did the summer go lizm? Like lite fristende som makrell i tomat. Og jeg tar "makrell i tomat"- diskusjonen med noen any day, for jeg vet, helt objektivt sett, at det er det ekleste i hele verden.

Også tør vi ikke snakke om hva som skjer hvis jeg ikke står på konteeksamen heller. Da må jeg vente et helt år for å kunne prøve på nytt (!). Man kan jo ikke fortsette fra første til andre år, hvis første ikke er bestått lizm (hva skjedde med og ikke tørre og snakke om det?!) Jeg er helt imot dette, og synes det har klare torturistiske trekk. Jeg har dog bestemt meg for hva jeg skal finne på hvis alt går på ræva, og jeg får et høyst ufrivillig friår; Jeg reiser til USA, viser Norge fingeren, gauler "God bless America", og later som jeg tror Norge er hovedstaden i Sverige. Nei, her skal vi ikke rette oppmerksomheten mot egen udugelighet, men heller mot de strukturelle rammene (oh, fagord!) her til lands som med viten og vilje legger opp til min failure. Jeg har faktisk hørt at det er lettere å få toppkarakterer in the US, og det tror jeg på, for hvor mange ganger har vi ikke hørt "I only get straight A´s"?.

Jeg fikk bekreftet min konstante svetting når jeg nå nettopp var ute for å ta en røyk. Fluer vrimlet til. Det begynte med en. Så tusen til. Koselig. Og med det mener jeg koselig, for jeg vil ikke være med på den skamløse stigmatiseringen (oh, fagord) som fluene opplever i dagens samfunn. Liker de lukten av meg bør jeg ta det som et kompliment. Om ikke bør jeg i allefall akseptere det, for vi er ikke like nemlig. Samfunnet består av et enormt mangfold.

Ellers så angrer jeg som et helvete på at jeg ikke snart er på vei til tre måneders skolegang på Hawai, slik som ti andre i klassen. Jeg er så jævlig feig at nå må jeg råtne i Volda i stede. Jaja. De får sende meg BILDER av at de svømmer med delfiner, hopper i strikk, spiller sandvolleyball og danser huladansen i stedet (jeg hadde selvfølgelig ikke turt å gjøre noen av de nevnte tingene hvis jeg var med).

Jeg har nå malt et rimelig mørkt bilde til dere. Ta lærdom. Ikke følg mitt eksempel. Gud, som jeg gleder meg til sommeren!!:) Mer positivt innlegg kommer nok snart, mest sannsynlig når jeg har fått et visst overblikk over pensum og innsett at jeg ikke er stokk dum. Inntil da; Ha det fint, og nyt livet:)

P.S; 17. Mai i Volda er forresten ikke å anbefale, med mindre du ikke vil feire nasjonaldagen..

Volda og One piece

Vips så var jeg tilbake i Volda. Jeg har som sagt fri hele neste uke også, men det ble som jeg forutså en umulighet å fokusere på skolearbeid og eksamen hjemme. Derfor tok jeg et valg som måtte tas; jeg satte meg på bussen tilbake til virkeligheten. Det var ikke en kjekk busstur på noen måte, og her kommer noen av grunnene; konstant angst for å gå tom for batteri på mobilen, en skrikerunge, en unge som synes det var gøy å sparke borti setet mitt, piskende snø mot vinduene, bussbytte, at den nye bussruta har ekskludert Volda sykehus på søndager (som er rett ved der jeg bor). Da er man glad for at Marit har lappen så hun kan komme å hente.

Men nå er jeg altså tilbake i leiligheta, og det var kjempkoselig å se folk igjen. Vi har spist junk, drukket te og sett finalen av "Den sjette sans" (som jeg forresten fikk ekte gåsehud av). Jeg har selvfølgelig også blitt forent med One piecen min, og liker følelsen av å være en stor baby. Elsker fargen. Farge i hverdagen er viktig, dere. Jeg har dog et urokkelig prinsipp om at det dette er et plagg som ikke skal brukes ute blant folk. Når jeg sier urokkelig mener jeg egentlig ikke urokkelig, når jeg tenker meg litt om. Jeg har nemlig allerede begynt å fantasere om å bruke den på eksamensdagen. Komfort er utrolig viktig, tross alt. Jeg skal nevne to negative ting med One piecen, men jeg kommer bare til å si det en gang; 1. på innsiden, litt nedenfor hetta, er det noe stoffgreier som klør og stikker mot min nakne hud (i hals-regionen. Jeg går ikke naken under One piecen. Når jeg tenker på alle som daglig drømmer om å se meg naken, tenker jeg videre at jeg da ville gjort det altfor enkelt for dem). 2. Det er et strev å gå på do med den. Det er akkurat som den vil helt av hver gang, og jeg må kjempe hardt mot fullstendig avkledning. Nå var det sagt, og jeg kan gå videre.

I morgen er plana å stå opp tidlig, gjerne like tidlig som jeg gjør når jeg skal på skolen. Så er plana å spise en god og næringsrik frokost, så er plana å sette meg ned å lese til kl. 15.00. Vel, jeg tror det er gjennomførbart. Jeg må også skrive refleksjonsnotat over den innleverte oppgaven innen fredag, så her er det egentlig bare å få ut den berømte fingeren. Det skal sies at jeg må se The Ellen Degeneres show fra 12.15-13.00, men slik er det bare. Noe annet må jeg ikke gjøre, så da ser jeg plana som fult gjennomførbar. Sånn i teorien. Nå er det under en måned til eksamen, dere....(jeg lar det henge i lufta).

Jo, det MÅ jeg si; vi skal spise på chinese resturant imårra *glede, lykke, tilfredshet, osv* Så må jeg også si at jeg har samtlige Gilmore Girls-sesonger på dvd. Gilmore Girls er best, og Rory får akademiske framskritt til å se enkelt ut. Så må jeg legge til at jeg har prøvd selvbruningskremen, og at den er en av de bedre jeg har vært borti. Ja, jeg vet - kjedelig og jævlig random innlegg. Men, Grunnen til at jeg skrev det var egentlig bare fordi jeg ville vise dere dette bilde;

One piece in our hearts. KoZ og KlEmZ!

Å hærre; jeg må jo også si at jeg greide å kjøre bilen rett inn i murveggen på huset i det jeg skulle parkere. Jeg har ventet i snart to år på at dette skulle skje, for å være ærlig. Øyemål er ikke helt min greie, type "hvor langt kan man egentlig kjøre fram før man møter veggen?". Camilla hylte som en stukken gris, som den eneste av de tre i bilen. Fantastisk! Skulle trodd vi var i bilfront mot bilfront-kollisjon. Uansett, det var bilskiltet som traff, og ingen skade er skjedd.

Tårer

Jeg har vært veldig trøtt i hele dag. Grunnen må tilskrives at jeg så fire episoder av "Unge mødre" på macen i natt. Jeg ser på så mye rart for å slippe å legge meg. Jeg hater som regel og legge meg, men elsker å sove. En sann selvmotsigelse. Uansett; jeg stod opp tidlig i dag for å være med mamma og bestemor på shopping. Det skulle jeg ikke gjort, for jeg var mårragretten og hadde problemer med å holde øynene oppe. Dagens fangst innkluderte en selvbruningskrem til ansiktet, og jeg vet selv at det mest sannsynlig er et bomkjøp. Selvbruning er en risikosport. Men, jeg kjøpte en som gir farge med en gang, og det er bedre enn å oppdage ujevnhetene 5-6 timer etterpå. Så fikk jeg et råd; ikke bruk for lite. Ja, for lite. Bruker man for lite blir det visst styggere og mer ujevnt. Da var det heller bedre å tørke av, fikk jeg vite. Wish me luck.

Når jeg kom hjem ville jeg, naturlig nok, sove. Hvile øynene. Ta en powernap. Vel, jeg kjøpte meg "Regines Bok" også i dag. Fordi noe av bokinntektene går til kreftsaken, og fordi jeg fulgte bloggen til Regine og syntes hun var veldig flink til å beskrive sin kamp på et rørende og reflekterende vis. For rundt en time siden åpnet jeg den, skulle bare lese litt før jeg sovnet. Nå sitter jeg her med tårer i hele trynet, og sminke til alle kanter. Har aldri vært mindre trøtt i hele mitt liv. Boka fikk meg til å hulkgråte, rett og slett. Og jeg har nettopp greid å stoppe. Boka er fin. Den er trist, men den er fin. Den gjør ekte urettferdighet så utrolig virkelig og nær. Takk til Regine, som delte med oss! Anbefaler alle å kjøpe boka.

Sol og sommer (?)

I dette øyeblikk sitter jeg foran min elskede mac og slurper kald kaffe. Ute er det sol fra skyfri himmel, og jeg har hørt rykter om hele 16 grader. Pappa griller pølse til oss. Fantastisk, ikke sant? I alle fall minus at kaffen er kald, for jeg hater virkelig kald kaffe.

Hjemme så koser jeg meg. Kanskje til og med overdrevent mye, for jeg er fylt med en ro og "come what may"-innstilling som på ingen måte bidrar til akademiske framskritt. Men, la oss ikke skrape i det såret akkurat nå. Jeg vil heller snakke mer om at jeg er fylt med en fantastisk sinnsro, og føye til at jeg med en gang jeg kom hjem fikk et stort glis i trynet. Det gjorde vondt i kjeven og kinnene, noe som tyder på at det er altfor lenge siden sist. Jeg har tilbrakt dagene sammen med mamma, pappa, bestemor og Hilde. Vi har spilt scrabble og kort, og drukket syke mengder svart kaffe. Det eneste negative med kaffe er at det renner så fort gjennom systemet. Så har jeg selvfølgelig blitt fortrolig med macen, og dermed i hvert fall gjort store framskritt hva min teknofobia angår. Jeg har funnet ut at man gjerne tror at mac er vanskelig fordi det er så jævlig enkelt. Man tror ikke at det kan være så enkelt, rett og slett.

Nakken er litt bedre, takket være sterk smertestillende. Det er helt fantastisk å kjenne at smerten slipper taket med en gang man svelger en av de monsterstore tablettene. Den erstattes med en sløvhet jeg ikke takker nei til, og som får meg til å sove utrolig godt om natta. Ja, jeg ser hvordan smertestillende kan være avhengighetsskapende.

I går var jeg på garasjen til Hilde. Vi kosa oss med å spille kort (jeg tapte ca. 20 ganger på rad, med bare bittelitt overdrivelse), drikke kaffe, se på paradise, si "øyyyyyeehhh!" til det aller meste og synge "well they say that it´s a wonderful world but I can´t feel it right now. I thought that I was doing well but I just wanna cry now" med real innlevelse og sjarm. Jeg tok taxi hjem, og taxisjåføren var interessert i å høre hele livshistorien min. Det var da jeg kom til å tenke på at å kjøre taxi i Kristiansund på natterstid nok er rimelig ensomt.

Nå lukter det pølse her, så nå må jeg se om det er tid for mat. Avslutningsvis må jeg si at jeg håper Camilla har det fint i Volda og at One piecen min, som jeg ikke har sett enda, blir tatt godt vare på. Fortsatt usikkert når jeg returnerer, men regner med det blir en gang i løpet av helga. Jeg har for faen fri hele neste uke også, hvordan skal dette ende?:)))

P.S; Ja, jeg har kjøpt meg One piece, og jeg står for det. Mintgrønn er den, og i følge Camilla er den ikke "såååå shtøgg":)

P.S.S: Ja, jeg vet dette bilde ble antisuksess. Minner meg om første runde av Paradise hotel Norge, da de ikke helt hadde fått på plass det tekniske i forhold til bakgrunnsbilde på nærintervjuene. Da ble det akkurat slik. Nå føler jeg meg som en av dem...and my life is complete!;)

Update; Nå har jeg akkurat spist middag ute på verandaen, i solsteiken. NFML:)

Mac er fantastisk